Medienes forhold til innvandring kunne trengt en korrigering, for mytene lever dessverre i beste velgående. I stedet velger Faktisk.no i uforholdsmessig grad å «faktasjekke» alle oss som forsøker å bringe fakta til torgs. Faktisk.nos dårlige rykte er fullt fortjent.
For tredje gang på veldig kort tid har Faktisk.no gått løs på forfatter og professor Terje Tvedt, denne gangen for hans tallbruk i forbindelse med Norges beviselig voldsomme befolkningsvekst. Tvedt har svart på tiltale og det står seg godt på egenhånd. Måten Faktisk.no behandlet Tvedt og hans tilsvar på, snakker i grunn også for seg selv.
Ulike tall
Man roter seg bort i en lengre diskusjon om Tvedts underlagsmateriale, som er CIA World Fact Book. Faktisk.no vet at Tvedt har brukt denne, fordi han har fortalt dem det i en e-post. Selv bruker de nasjonale statistikkbanker og Eurostat. Alle regner litt forskjellig.
«Når Tvedt anklager oss for ikke å kunne regne prosenter riktig, ser han helt bort ifra at vi regner med ulike tall. I vår jakt på fakta, må vi forholde oss til primærkildene så godt det lar seg gjøre», forklarer redaktør Kristoffer Egeberg.
Javisst, men det gjør jo Faktisk.no også i dette tilfellet.
Debatten om de forskjellige statistikkene kan vi jo alltids ta, men Faktisk.no gikk bombastisk ut med sin røde skrift og skrev «Faktisk helt feil» om Tvedts tall. Det stemmer ikke, for selv om de forskjellige regner forskjellig, så er CIA World Fact Book en høyst anerkjent kilde – den som de andre. Så det er ikke snakk om noen «Faktisk helt feil»-påstand fra Tvedts side her. Og da skal vi være så snille at vi ikke nevner at vårt eget Statisisk sentralbyrå gjorde tidenes tabbe med befolkningsprognosen i 2005, sånn at alle andre enn Faktisk.no vet at selv ikke SSB er ufeilbarlig på noe vis.
Journalistisk prosjekt
Som vanlig gikk debatten livlig på sosiale medier, og Faktisk.no har i ettertid sett seg nødt til å forsvare seg. Med denne flotte erklæringen:
Til slutt ønsker vi å oppklare en misforståelse blant enkelte. Faktisk.no er ikke et politisk prosjekt. Det er et journalistisk prosjekt.
Den gikk heller ikke hjem hos deler av publikum, for å si det slik, og det er det en meget god grunn til: norske journalister er og har vært en meget stor del av problemet på innvandringsfeltet.
Egeberg skriver og har for så vidt rett (vår uthev.):
Det er heller ikke vår oppgave å analysere eller mene noe om de temaene boka tar opp. Den debatten skjer på andre arenaer. Men det er fra disse arenaene vi henter påstandene vi faktasjekker, fordi en god debatt bygger på korrekte fakta. De tre aktuelle påstandene vi har faktasjekket kommer fra en av de mest polariserte debattene som pågår for øyeblikket.
Ja, det er den – og hva skyldes det? Grove feilaktigheter og direkte usannheter som har vært fremsatt som «offentlige sannheter» i en årrekke. Og som Faktisk.nos eiere Dagbladet, VG, NRK og TV 2 har vært ledende i å spre.
Myter
Vi har publisert smørbrødlisten med påstander før, og noen av dem ble fremsatt før Faktisk.no så dagens lys, selv om de er gjentatt en rekke ganger etter etableringen av «faktatjenesten». En av eksponentene, og som er blant de groveste, ble faktisk brukt av norske medier som reklame (!) for det prosjektet som etterhvert skulle bli Faktisk.no så sent som i mars 2017.
Men selv om mange av påstandene er noen år gamle, så er de fremdeles brennaktuelle i «en av de mest polariserte debattene som pågår for øyeblikket». Du kan gå på en hvilken som helst sosial sammenkomst eller inn i en hvilken som helst debatt i sosiale medier, og du vil treffe folk som stadig tror på dem og således fremsetter dem konsekvent:
- Det er og har vært en fremherskende sannhet at samfunnet tjener økonomisk på asyl- og familieinnvandring samt arbeidsinnvandring. Er det sant? Nei.
- Innvandring vil redde velferdsstaten. Er det sant? Nei.
- Asylsøkere til Europa driver ikke asylshopping, og flesteparten flykter direkte fra krigsområder. Er det sant? Nei.
- Asylkrisen er forbigående. Er det sant? Nei.
- Innvandring vil ikke føre til tap av jobber, lønnspress eller fortrengning. Er det sant? Nei.
- Stengte grenser og innstramninger kan ikke stanse asyltilstrømningen. Er det sant? Nei.
- Asylinnvandring er økonomisk gunstig hvis vi åpner for at de kan jobbe fra dag en. Er det sant? Nei.
- Syriske asylsøkere er høyt utdannet og arbeidsparate. Er det sant? Nei.
- Innvandring fører ikke til press på boligmarked, helsetjenester, sosialbudsjetter og skoler. Er det sant? Nei.
Særlig nest siste påstand er interessant i denne sammenhengen, for den ble fremsatt av TV 2s utenriksreporter Fredrik Græsvik i oktober 2016. – Vi må også huske at disse flyktningene stort sett er godt utdannede, ressurssterke middelklassemennesker, sa han til VG.
Kampanje basert på myter
Græsvik hadde den påstanden et sted fra, og et av dem var historieprofessor Knut S. Vikør, kjent som rimelig skjønnmalende når det kommer til innvandring og islam, til nettopp Græsviks arbeidsgiver TV 2 i september 2015. – Det er syrisk middelklasse som avgir flyktninger, fordi det er disse som har råd til å ta reisen til Europa, sa han, og fikk støtte av seniorrådgiver Ragnhild Hoddevik i asylavdelingen i UDI. Oppsiktsvekkende nok la sistnevnte til at «det ikke føres statistikk på dette», så hvordan kunne de da vite det?
Det ringte ingen bjeller i hverken TV2 eller VG.
I TV 2-reportasjen het det videre at «i Danmark har man allerede gode erfaringer med syriske flyktninger» med henvisning til en reportasje i DR.dk.
Det var ikke sant, naturligvis. Danskene var allerede da klar over at de optimistiske påstandene ikke holdt vann. Her på berget ble vi – eller i alle fall burde blitt – klar over det i januar 2016, nesten ti måneder før TV 2s Græsvik valgte å feilinformere befolkningen i VG. Skoleforsker Thomas Nordahl opplyste da at syrere ville få store problemer i norsk arbeidsliv på grunn av manglende utdanning.
Dette forhindret imidlertid ikke norske medier i å bruke nettopp Græsvik som sannhetsvitne da de i mars 2017 iverksatte kampanjen #ETTMINUTT, som satt fokus på viktigheten av redaktørstyrte medier:
– Jeg er skikkelig bekymret for alle de usannheter og løgner som spres via sosiale medier og useriøse nettsteder. Tøv som framstilles som om det er harde fakta eller nyheter uten på noen som helst måte å være det. Det er viktig at folk forstår forskjell på journalistikk og oppspinn, sier TV2s utenriksreporter Fredrik Græsvik i en av filmene TV 2 har produsert som del av kampanjen.
Som en eksponent for det, regner vi med at han heretter kjenner igjen usannheter, løgner og tøv når han ser det. Kom det noen korrigeringer eller beklagelser for feilinformasjonen i ettertid? Nei. Den ble, som så ofte før, forbigått i stillhet.
Tre måneder senere ble Faktisk.no lansert av Dagbladet, VG, NRK og TV 2. Samtlige har spredt og sprer de innvandringsmytene vi nå bruker enormt med tid på å tilbakevise, for ikke å si debattere herfra til evigheten.
Forblir polarisert
Disse «sannhetene» har nemlig fått så sterkt fotfeste i befolkningen at de er ekstraordinært vanskelig å ta hull på.
Så vanskelig at selv det man skulle tro var oppgående, uhildede forskere og NGO-er fremdeles kan fremme dem i offentligheten uten at deres gode navn og rykte tar skade. Og de blir sjelden eller aldri sjekket av Faktisk.no. Det skyldes blant annet at beviskravene til innvandringsliberale er nær sagt ikke-eksisterende. De kan i realiteten påstå det meste, for det stilles knapt nok et kritisk spørsmål. Omvendt får en kritiker en skur av dem. Det gjør at «en av de mest polariserte debattene som pågår for øyeblikket» forblir polarisert og aldri kommer videre, da vi nærmest må starte på scratch hver gang.
For ovenstående er bare ett eksempel, men de er legio i innvandringsdebatten. Det er ikke mer enn et par måneder siden seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt Inge Tvedten og assistant Professor of Economics, Columbia University Jonas Hjort fikk fremsette den forlengst tilbakeviste påstanden om innvandringens lønnsomhet i hhv. VG og Aftenposten – kjemisk fritt for faktasjekk.
Vi trenger vel neppe å utdype romkvinne-saken, hvor en hel redaksjon bevisst førte seerne sine bak lyset i det som viste seg å bli en av NRKs største skandaler i nyere i tid. Men det er grunn til å minne om at det ikke var en feil, slik NRKs ledelse påstod, det ble gjort helt bevisst for å gi seerne ett bestemt inntrykk av en bestemt sak. Ingen av de større mediene gikk løs på NRK; den oppgaven gikk til uavhengige nettsider og skribenter, først i ettertid fulgte de etablerte mediene på.
Men la oss si at vi tror at den evige forklaringen om at «det skjedde en feil» er korrekt. Feil skjer jo; vi er alle mennesker og som sådan feilbarlige. Men hva kommer det av at sånne feil nesten alltid skjer til fordel for en liberal, såkalt raus innvandringspolitikk, men nesten aldri til fordel for en kritisk, mer restriktiv sådan?
I august 2017 satte Sylvi Listhaugs harrytur fokus på Sveriges katastrofale innvandrings- og integreringspolitikk, og det likte svenske sosialdemokrater og andre innvandringsliberale så dårlig at flere av dem benyttet anledningen til å i beste fall skjønnmale realitetene og i verste fall lyve for åpen scene. Det fungerte selvfølgelig godt i norsk presse, ettersom få eller ingen gadd å ta seg bryet med å spolere en aldeles utmerket Listhaug-dissing med å sjekke kjipe ting som for eksempel fakta. Faktisk.no glimret også med sitt fravær.
Særlig populær i Listhaug-utskammingen var Stockholms sosialdemokratiske byrådsleder Karin Wanngård, som i et innlegg i Aftenposten skjønnmalte Rinkeby, beskyldte Listhaug for løgn og krevde en unnskyldning. På SVT falt denne friske bemerkningen om Rinkeby:
– Såhär beter man sig inte som en minister. Man åker inte till en av våra fina stadsdelar i Stockholm, i Rinkeby där det sprudlar av livskraft och energi och säger att: ”Här går det inte bra”.
Hun la like godt til:
Når innvandring- og integreringsministeren sprer løgner som er skapt av høyrepopulister om såkalte «No-go soner» i Stockholm og Sverige, bidrar hun til å øke polariseringen i samfunnet.
Utover dagen gikk Wanngårds merkverdige utfall sin seiersrunde i øvrige norske medier, som ikke klarte å mønstre en eneste motforestilling. Rapportene fra Nationella operative avdelningen – Sveriges svar på Kripos, ikke Vigrid – taler derimot klarspråk og dokumenterer at Listhaug slett ikke løy om tilstandene i minst 55 svenske forsteder. Likevel stilte ingen spørsmål ved Wanngård og hennes agenda. Bare den forhatte Listhaugs.
Andre påstander blir også stadig fremsatt og etablert som offisielle sannheter. Men er de det? I juni 2017 fikk for eksempel skribent og forfatter av boka Norsk Islam, Mohammad Usman Rana, breie seg hos NRK med denne påstanden:
– Det er uheldig at det tok så lang tid å definere nattens angrep i Storbritannia som terror. Det jeg mener er at dette går inn i et mønster hvor man ser at hvis det er en muslim som begår et angrep så er man veldig tidlig ute med å kalle det terrorisme, men hvis det er en som er hvit i huden eller ikke tilhører religionen islam så snakker man gjerne om massedrap, hatkriminalitet eller vold, men sjelden om terror. Så det virker noen ganger som terrorbetegnelsen er forbeholdt muslimer, og det er uheldig, sier han.
Men var det sant? Selv sjekket jeg så langt jeg kunne, og fant ingen dokumentasjon på at det tok noe lenger tid å definere høyreekstremisten Darren Osbornes angrep på troende muslimer i moskeen i Finsbury Park som terror, enn det gjorde for de tre foregående islamistiske angrepene. Hvorfor sjekker ingen disse påstandene, som en del selvutnevnte muslimske talsmenn dessverre er i overkant glad i å fremsette?
Et nyere eksempel er lærer- og dopaktivisten Daniel Brekke Andersen, som hadde dette å si om justisminister Sylvi Listhaug på møtet om volden på Holmlia.
Læreren mener hans egne elever slett ikke føler seg utrygge på Holmlia, men at de derimot er redde for landets justisminister og retorikken hennes. – De sier de er redde for «hun statsråden som står der og snakker om mennesker som undermennesker, som lavere kaster, og som gjør at jeg og familien føler oss utrygge», sa Andersen.
Det ble jo en gøyal Listhaug-dissing så lenge den varte, og i samtlige medier var stemningen høy. Men var Andersens helt konkrete påstand sann? Tok noen seg bryet med å spørre noen av Andersens elever eller tok man bare påstanden hans for god fisk?
Fraværet av kritiske spørsmål
Du kan sjekke hvilket som helst mediehus du vil, og du vil finne at samtlige har fremsatt ovenstående påstander gjentatte ganger – eller latt andre gjøre det, uten at disse får et eneste kritisk spørsmål om dokumentasjon eller som et minimum: hvor de har påstandene sine fra. Det er kanskje ikke så merkelig når det kommer til stykket, for med alt vi vet i dag, ville de fått svært store problemer med å svare for seg.
Og det er vanskelig å tro at ikke en eneste redaksjon eller journalist (det finnes selvfølgelig unntak, ingen nevnt, ingen glemt) har hatt mistanke om at det forholdt seg slik. Mediene skriver jo om disse tingene, men du får bare en notis her og en notis der, det er få som de siste 20-30 årene har tatt seg bryet med å sy sammen et overordnet bilde for å opplyse leserne om situasjonen. Men når man leser en jevn strøm av notiser om arbeidsledighet, hvor vanskelig det er å få asylsøkere og familiegjenforente fra visse verdensdeler i jobb, økte sosialbudsjetter og økt kriminalitet, så kan man umulig ha vært i god tro når sangvinske innvandringsliberale har påstått, enten muntlig eller i dårlig belagte rapporter, at denne innvandringen er økonomisk lønnsom. Pluss og minus er fortsatt pluss og minus.
Så hva kommer det da av at man ikke har inntatt en mer kritisk holdning til innvandringspolitikken og de innvandringsliberale? Tja, det kan bare redaksjonene selv svare på, og mye tyder på at de snart bør gjøre nettopp det.
For en fri, kritisk presse er av største viktighet for et demokrati, og den økende mistilliten den samme pressen har pådratt seg og den påfølgende polariseringen av våre samfunn, er farlig. Men i stedet for å ta selvkritikk og innrømme sin egen rolle i polariseringen, har man etablert Faktisk.no som et slags avlat, men som i stor grad bare fortsetter der mediene slapp. Det er ikke til fordel for noen. Som de fleste kanskje har fått med seg, følger nå svenske medier etter og etablerer sitt eget Faktisk.no. Tro meg; det er ikke et kompliment.
Ta grep, vær så snill!