På fredag hentet politiet ut en afghansk familie, som etter avslag på asylsøknaden hadde gått i såkalt kirkeasyl – attpåtil i en frikirkelig menighet – på Fitjar. Der har de oppholdt seg i nesten et år. Som vanlig ble det et større mediesirkus rundt det hele, komplett med sentimentale vinkler og uttalelser fra harmdirrende asylaktivister. Det er bemerkelsesverdig hvor viktig kirkerommets angivelige hellighet og kristen nestekjærlighet plutselig blir for folk som ellers ikke gir fem flate øre for hverken kirke, hellighet eller bibel.
Ærverdige Aftenposten, som mange pussig nok tror at er en konservativ avis fremdeles, lister på lederplass opp en rekke grunner til at kirkeasyl ikke er noen god idé, men konkluderer overraskende nok med at ordningen likevel bør bestå.
Samfunnet er fullt av dilemmaer. Ikke alle kan – eller bør – avskaffes. I noen tilfeller er det bedre å akseptere en vanskelig situasjon enn å la ordensmakten trampe inn og bruke makt.
Neivel, men hva mener så Aftenpostens lederredaksjon at staten ellers bør gjøre?
Kirkelige asylaktivister: en fredet art?
At staten handlet rett, trenger vi bare å kaste et blikk på Danmark for å innse. For det skjedde i de augustdager anno 2009 at politiet måtte rydde Brorson kirke. Den var over lengre tid besatt av 19 mannlige asylsøkere fra Irak. Mediesirkuset var stort, men i motsetning til sine norske kollegaer, falt danske aviser ned på statens synspunkt. Det skal sies at kirkeasylantenes sak muligens gjorde et ekstra dårlig inntrykk på publikum på grunn av en høyst tvilsom prests ditto tvilsomme uttalelser, selv om norsk statskringkasting gjorde sitt beste for å fremstille ham i et gunstig lys her på berget.
Under rydningen møtte politiet i vanlige uniformer i håp om å overtale irakerne til å komme ut frivillig. Da dette ikke lyktes, ble de hentet ut med makt. Det hadde møtt opp en rekke demonstranter som støttet de avviste asylsøkerne, og det kom til sammenstøt mellom demonstrantene og politiet både i og utenfor kirken. 17 irakere ble anholdt, og ytterligere to fulgte med frivillig.
Sogneprest Per Ramsdal, som åpnet kirken for de avviste asylsøkerne, var naturligvis sjokkert over at kirken ikke lenger var et frirom i det Danmark, og mente at politiet har begått et brudd på «uskrevne regler om at kirken er et hellig sted». Nesten akkurat som Aftenposten, med andre ord. Demonstrantene som angrep politiet og forsøkte å hindre dem i å anholde irakerne, anklaget rutinemessig politiet for vold. Det er jo forståelig nok; alle vet at det ikke er like moro å slåss med noen som faktisk tar igjen.
Men til og med de danske Socialdemokraterne, inklusive den i Norge nærmest helgenerklærte partilederen Helle Thorning-Schmidt, støttet politiets aksjon. -Det er klart at vi alle sammen er følelsesmessig påvirket av de bildene vi ser ved Brorsons Kirke i dag. Men vi blir nødt til å holde fast ved at i Danmark er det loven som gjelder og det betyr at hvis man ikke har oppnådd asyl i Danmark, så skal man ikke være i Danmark. Derfor støtter vi aksjonen, sa hun.
Noen lærer kanskje av sine feil?
Socialistisk Folkeparti og tidligere partitopper for Socialdemokraterne var loddrett uenige og syntes politiet og særlig den borgerlige regjeringen var fæle folk. Men man hadde tydeligvis lært noe siden sist, for ingen røde politikere foreslo noen ny særlov for å gi de 19 mennene oppholdstillatelse. Det gjorde derimot alle de røde i 1992, da de vedtok en særlov for å gi 321 palestinensere opphold etter at de gikk i kirkeasyl i Blågårds kirke.
Det falt ikke særlig heldig ut for samfunnet generelt og de røde partienes popularitet spesielt. Vedtaket ble nemlig begrunnet med at palestinenserne var forfulgt i Libanon hvor de kom fra, og derfor risikerte tortur og henrettelser hvis de ble sendt tilbake. Kort etter vedtaket viste det seg imidlertid at rundt 200 av de avviste asylsøkerne hadde vært i hjemlandet for å feire at de hadde oppnådd oppholdstillatelse i Danmark. Hele 312 fra gruppen hadde vært i Libanon og Syria både i 1990 og 1991, blant annet for å gifte seg. I 2005 fremgikk det av et notat fra integrasjonsministeriet at integrasjonen av palestinenserne fra Blågårds kirke hadde vært mislykket: Av de 321 som fikk opphold i 1992, levde 238 fremdeles av offentlige stønader. 135 hadde vært involvert i- og blitt dømt for kriminalitet, og av deres til sammen 110 etterkommere hadde 62 vært involvert i kriminalitet i Danmark.
Særlover og silkehansker i forhold til avviste asylsøkere har siden hatt en temmelig dårlig klang i Danmark. Meningsmålinger foretatt under besettelsen av Brorsons kirke i 2009 viste da også at det var flertall for å rydde kirken og for å sende de avviste asylsøkerne ut av landet. I en meningsmåling foretatt etter selve politiaksjonen, svarte 80 prosent at det var riktig å gå inn i kirken for å anholde de irakiske asylsøkerne.
NRKs 8.nde bud-utfordrede prest
Vår asylaktivistiske venn, sogneprest Ramsda,l var rystet og kunne ikke sin villeste fantasi forestille at noen politiaksjon ville skje. -Hva er det så kirken skal være her for, hvis den ikke skal være det fredhellige rom den har vært hittil?, spurte han.
Tja, kanskje den skal være der for å preke bibelens budskap til menigheten, ikke for å delta i politiske aksjoner? Bildene fra kirken var selvfølgelig ikke gode å se på, så Ramsdal kastet seg på det han trodde var en gunstig stemningsbølge. Problemet var bare at han ikke snakket sant, og vel, hva enn kirken er her for, så er den neppe her for at dens representanter skal bryte guds åttende bud i politisk øyemed. NRK, som dekket saken slik NRK pleier å dekke slike saker, forsøkte derimot å fremstille presten som en hardt motarbeidet mann. Med Københavnreporter Øyvind Nyborgs ord (mine uth.):
Demonstrasjonstoget ender ved kirken der irakerne ble hentet av politiet. Saken i dag er blitt så betent at presten her ikke lenger vil snakke om saken, som han sier så er det sterke krefter som arbeider mot ham og hans meningsfeller i Danmark.
Nyborg siktet naturligvis den ondskapsfulle borgerlige regjeringen, men det presten ble motarbeidet av, var utelukkende hans egne løgner og politiske aktivisme. Asylaktivister som Ramsdal slipper som regel veldig billig unna med de fleste påstander, men det skjedde ikke i dette tilfellet. Ramsdal, som må sies å være sterkt 8.nde bud-utfordret, fikk følgelig dask på lanken. Om ikke fra gud, så fra regjeringshold, den danske opinionen og på leder- og kommentarplass i førende danske aviser.
At NRK glemte å nevne det faktum, var nok bare en forglemmelse. Ramsdal ble nemlig grepet i to temmelig graverende løgner på veldig kort tid.
-Aksjonen var noget overdrevet, og irakerne kunne ha blitt arrestert på en langt fredeligere måte. Når politiet møter så massivt opp i full mundering, gjør det kanskje at irakerne blir enda mer redselsslagne og derfor går til større ytterligheter, sa han 17. august.
Ryktene spredte seg og her hjemme fabulerte Dagsavisen om at politiet «slo løs på irakerne inne i Brorsons kirke».
Måtte fanden ta alle videoopptak!
Men så offentliggjorde politiet opptakene fra aksjonen i kirken og den viste tvert i mot at politiet ikke møtte opp i «full mundering»: De møtte opp i helt vanlige uniformer, og måtte først iføre seg hjelmer etter 40 minutter inne i kirken, og da bare fordi irakerne kastet glass og andre gjenstander på dem. De slo ingen.
Daværende kirke- og integrasjonsminister Birthe Rønn Hornbech og justisminister Brian Mikkelsen kalte følgelig Ramsdal en løgner. Da endret herr pastoren brått historie: Nå var det ikke inne i kirken at politiet hadde gått voldelig løs på irakerne, men inne i bussen som transporterte irakerne vekk fra kirken:
«Jeg har endnu ikke set nogle billeder af selve anholdelserne, ligesom jeg ikke har set billeder fra busserne, der kører irakerne til asylfængslet i Ellebæk. Her hævder flere irakere, at de er blevet slået i ansigtet med knipler, og én iraker har stadig problemer med hørelsen som følge af slag på øret,» siger Per Ramsdal.
«Det er vigtigt, at enhver form for beviser, der kan dokumentere det hændte, fremkommer,» sagde han.
…
Per Ramsdal har personligt konstateret irakernes skader og skræmmer, idet han har besøgt dem i fængslet.
«Jeg kunne se, at der var et eller andet galt med det øre. Jeg var der en uge efter anholdelsen, hvor der stadig løb pus eller væske ud af øret. Den pågældende iraker klager desuden over, at han har svært ved at høre,» siger præsten.
Ramsdal hilste derfor offentliggjøringen av politiets opptak velkommen. Det skulle han ikke ha gjort, for så gikk også den dramatiske historien om politivold mot Halo Kheder Karims øre fløyten:
Den 23-årige flygtning Halo Kheder Karim fortæller – via sin advokat Tyge Trier – at han fik slag med en knippel hen over hovedet, så hans ene trommehinde blev sprængt og der løb væske ud af øret.
Men B.T. skriver tirsdag, at den unge iraker taler direkte usandt.
Politiets egne optagelser fra Brorsons Kirke viser nemlig, at Halo Kheder Karim, allerede da politiet kommer ind i kirken kl. 01.05 natten til torsdag den 13. august har væske løbende ud af sit øre. I løbet af den 60 minutters lange optagelse gnider han sig i alt fire gange i øret og kigger bagefter på sine fingre. Sidste gang er klokken 01.50, hvor han ses helt oppe ved alteret, hvor han folder et stykke papir, propper det ind i øret og tørrer det. Bagefter tager han det ud, og fjerner snavs og væske fra papiret med to fingre.
Professor dr. med. Christian Brahe Pedersen, der er overlæge ved øreafdelingen på Århus Universitetshospital og har skrevet lærebøger om øre- næse og halssygdomme, afviser, at irakerens øreproblemer kan stamme fra knippelslag.
»Det er helt usandsynligt, at der skulle komme pus ud af øret efter et slag. Det mest sandsynlige er, at manden har mellemørebetændelse. Det er meget udbredt i tredje verdens lande. Og det passer også med jeres oplysninger om, at han har gået og kløet sig i øret, inden han kommer ind i politibussen,« siger Christian Brahe Pedersen.
Da B.T. ville ha en kommentar av den frem til da mediabegeistrede Ramsdal, hadde han ikke noe lyst til å snakke med dem. Prestens gjentatte uttalelser om å anlegge sak mot de som underveis hadde kalt ham løgner, opphørte samtidig.
Sirkuset som aldri tar slutt
Hvis dette virker som kjent materie selv for de som ikke husker saken, så er det fordi at det er dette som skjer nesten hver gang noen går i «kirkeasyl» og politiet må hente dem ut. Pressen, som elsker sånne historier, går bananas og asylaktivister kaster seg på med mer eller mindre sannferdige, men alltid ekstremt dramatiske påstander. Sirkuset går som regel over flere dager, før det blir fullstendig radiotaushet om saken. Helt til neste gang noen må hentes ut.
Og dette vil bare fortsette så lenge asylaktivister i tospann med media, menigheter og andre interessegrupper gir avviste asylsøkere falskt håp, blant annet ved å støtte dem i saker som dette. Få, om noen, ville gått i «kirkeasyl» hvis ingen først fortalte dem om muligheten og påfølgende mulighet for sympatisk pressedekning som igjen kan påvirke opinionen og dermed skape press på myndighetene.
Det står faktisk respekt av de politikerne og byråkratene som forholder seg til lovens bokstov når asylaktivistene bevisst forsøker å presse dem med saker som dette. Vi skal huske på at mediene er en svært mektig samfunnsaktør og det er ikke bare-bare å stå i medieskapte stormer. Men som samfunn hverken kan eller skal vi ha en kirke – eller andre institusjoner – som fungerer som en slags stat i staten, og det bør følgelig motarbeides på alle vis.
Det finnes nemlig et navn for de tilstandene det vil skape.
Kan du stave «banan»?
Dagen etter politiaksjonen i Brorsons kirke, stilte professor i statsvitenskap ved Københavns Universitet, Peter Nedergaard, et enkelt og betimelig spørsmål alle burde ha forutsetninger for å forstå: Kirkerydning eller Bananrepublikk?
De afviste irakiske asylansøgere og deres støtter tror, at man via en kirkebesættelse kan snige sig udenom loven. Heldigvis har vi da nu som regel i over 750 år holdt os til princippet i Jyske Lov. Det er det, retsstaten bygger på.
…
Hvis ikke aktionen havde fundet sted, havde det været en overtrædelse af gamle danske retsprincip om, at alle er lige for loven, og at ingen kan krybe sig udenom loven.
Det ville have været en bevægelse væk fra retsprincippet i Jyske Lov og mod bananrepublikken.
På bakgrunn av Aftenpostens leder vet vi i alle fall hva svaret deres er: De velger bananrepublikken. Hvem hadde trodd at den gamle tanta i Akersgaten skulle komme dithen?