Etterforskningen av hovedsakelig britiskpakistanske menns systematiske seksuelle overgrep på hovedsakelig etnisk britiske jenter, pågår fremdeles. I 2014 sprakk verkebyllen som kalles «grooming» – voksne menn av såkalt «asiatisk» opprinnelse og systematisk, målrettet jakt på – og omfattende seksuelle misbruk av jenter i sårbare livssituasjoner – for alvor i den britiske offentligheten. Det dreide seg om Rotherham-skandalen, hvor man til da regnet med at over 1400 jenter, også mindreårige, var blitt utsatt for massevoldtekt og annet grovt misbruk i en 16 års-periode, mens myndighetene så en annen vei i frykt for å bli kalt rasister.
Gjerningsmennene hadde nemlig feil bakgrunn og det ble for ubehagelig for det offisielle Storbritannia å forholde seg til. Dessuten kunne det «skape spenninger mellom grupper i samfunnet».
Etterforskningen fortsetter
Etterforskningen av forholdene i Rotherham er så omfattende at den pågår fremdeles, og de ubehagelige spørsmålene står plutselig i kø. Det er blitt tilnærmet umulig å overse at gjerningsmennene i en rekke tilsvarende saker har visse fellestrekk når det gjelder kulturbakgrunn. Så langt har den videre etterforskningen identifisert over 1500 ofre og 118 overgripere. Byen har litt over 100.000 innbyggere, så bare det sier noe om omfanget. Hele 80 prosent av gjerningsmennene er britiskpakistanske; 90 prosent av ofrene er etnisk britiske jenter. 144 politibetjenter jobber heltid med etterforskningen, som så langt har kostet over 100 millioner kroner. Leder for etterforskningen Paul Williamson mener imidlertid at det er nødvendig med 100 politibetjenter ekstra for å gjennomføre oppgaven.
For det er nok å gjøre:
I 2017 rullet britisk politi opp nok et stort grooming-nettverk, denne gangen i Newcastle. Innen august hadde etterforskningen identifisert 278 ofre, noen så unge som 14 år, og 461 menn var blitt arrestert. Så langt er 93 menn dømt. Så nær som alle har bakgrunn fra Pakistan, Bangladesh, India, Irak, Iran og Tyrkia. Myndighetene tror at nettverket har forgrepet seg på så mange som 700 jenter og unge kvinner. Overgrepene er så omfattende, degraderende og umenneskelige at ofrene sannsynligvis vil trenge livslang terapi og støtte for å takle ettervirkningene av det de har blitt utsatt for.
Voksne, gifte menn fra «asiatiske» miljø
Mønsteret i Newcastle er like velkjent som mennenes bakgrunn: Voksne menn, ofte gifte, med bakgrunn og tilhørighet i det «asiatiske miljøet» – britenes beskrivelse av miljøer med røtter i hovedsakelig islamske land – velger seg ut mindreårige, etnisk engelske jenter i sårbare livssituasjoner. Som oftest dreier det seg om jenter som allerede er i sosialtjenestens søkelys eller varetekt pga familieoppløsning og/eller problematisk atferd. Deretter skjemmer mennene («skjemmer bort» = grooming) den aktuelle piken med komplimenter og gaver, og da særlig alkohol og narkotiske stoffer. Når hun først er kommet i gruppens klør, blir hun systematisk misbrukt og går på rundgang mellom mennene, deres familiemedlemmer og venner. I flere tilfeller har piken også blitt tvunget inn i prostitusjon.
Newcastle og Rotherham er langt fra alene. En oversikt over de fem mest kjente grooming-rettssakene mellom 2010 til 2013 understreker både omfang og karakter. Antallet ofre er bare de som kom med i tiltalene. Som Rotherham-rapporten viser, er det reelle antallet betydelig høyere:
- Derby: 26 ofre fra 12 til 18 år – 13 tiltalt, 9 dømt.
- Oxford: Ofre fra 11 til 15 år – 7 menn dømt.
- Rochdale: 47 ofre fra 12 år og oppover – 12 menn tiltalt, 9 dømt. En tiltalt flyktet til Pakistan da han ble kausjonert ut av varetekt.
- Rotherham: 58 ofre fra 11 år og oppover – 8 menn tiltalt, 5 dømt.
- Telford: Minst 100, utelukkende mindreårige ofre – 7 menn dømt.
Ingen av sakene avviker fra mønsteret hva gjerningsmenn og ofre angår. Ikke fremgangsmåten heller.
En rapport fra 2011 viser at 2379 menn ble mistenkt, fengslet eller domfelt bare mellom 2008 og 2011 for denne typen forbrytelser. Samme år tok britiske forskere for seg 17 rettssaker. Ofrene kom fra 13 forskjellige byer og i hver sak ble to eller flere menn dømt for forbrytelsene. Totalt ble 56 menn, med en gjennomsnittsalder på 28 år, funnet skyldige i voldtekt, barnebortføringer, «uanstendig overfall» og sex med barn. Av de 56 var tre «hvite briter», resten var «asiatiske.» Majoriteten var britisk-pakistanske.
Ifølge anslag fra Scotland Yard er minst 5000 barn og unge sexslaver kontrollert av hovedsakelig britisk-pakistanske gjenger.
5 000!
Detaljene i de forskjellige overgrepene er så grusomme at de knapt egner seg på trykk. Selv har jeg skrevet om disse sakene i snart 12 år og er følgelig nokså vant etterhvert, men det oppleves som å dø litt innvendig hver eneste gang. For dette tillot altså samtlige samfunnsinstitusjoner som skulle beskytte disse jentene bare fordi de var redde for anklager om rasisme, islamofobi og «spenninger mellom grupper i samfunnet». Det er så man ikke tror det er sant.
Mørkelegging og løgner
Med Rotherham ble imidlertid omfanget så enormt at regjeringen måtte iverksette en egen granskning. Hele Labour-byrådet ble tvunget til å gå av etter den regjeringsoppnevnte granskeren Louise Caseys bitende rapport om forholdene i Rotherham. Casey dokumenterte at byrådet systematisk underslo bevis på det omfattende sexmisbruket. Caseys granskning ble beordret av regjeringen som følge av professor Alexis Jays rapport om særlig britiskpakistanske menns omfattende misbruk av mindreårige, samt de lokale myndighetene og politiets motvilje mot å gjøre noe med saken. Rapporten anslo at minst 1 400 mindreårige er blitt misbrukt gjennom 16 år, og til tross for at byrådet og politiet insisterte på at de ikke kjente til sakens omfang eller karakter, er det nå godt dokumentert at de ikke snakket sant. Privatpersoner, sosialarbeidere, ofre og organisasjoner som arbeider med sosialt utsatte barn begynte å varsle om hva som foregikk allerede på slutten av 90-tallet, men den politiske ledelsen svarte med å underslå eller tone ned de rapportene de mottok om saken.
Og det var kanskje ikke så rart i det gjennomført usunne samfunnsklimaet som har fått utvikle seg i Europa. Allerede i 2003 var mønsteret så påfallende at tv-stasjonen Channel 4 laget dokumentaren Edge of the city, om en 18 måneder lang etterforskning av anklager om at unge britisk-pakistanske menn målbevisst så seg ut mindreårige jenter for sex og prostitusjon i byen Keighley. Stasjonen ble umiddelbart anklaget av antirasistiske grupper for å oppfordre til rasisme mot det britisk-pakistanske miljøet. Politiet mente på sin side at dokumentaren kunne fremprovosere raseopptøyer i byen og ville ha programmet utsatt. Channel 4 følte seg presset og trakk dokumentaren fra sendeplanen.
Frikort til å fortsette overgrepene
Man ville helst ikke snakke om det. Dermed sto de hovedsakelig britiskpakistanske nettverkene frie til å fortsette sin målbevisste jakt på- og systematiske seksuelle overgrep på mindreårige og unge jenter i sårbare livssituasjoner. Foreldre i byene nettverkene operererte, fortvilte. En foreløpig rapport fra etterforskningen i Newcastle vitner om at gjerningsmennene oppfattet signalet fra unnfallende myndigheter og institusjoner: ofrene forteller at deres overgripere fremsto som arrogante og så det som usannsynlig at de noengang ville bli stilt til ansvar for sine ugjerninger.
Der foreldre og organisasjoner som jobber med utsatte barn, som i årevis har forsøkt å sette saken på dagsorden, så mønsteret og påpekte gjerningsmennenes fellestrekk for flere år siden, har myndighetene vært motvillige til å adressere det. Først nå begynner det å bli offisielt erkjent. I Newcastle-rapporten anbefales det følgelig å jobbe med å forstå gjerningsmennenes profil, motivasjon og kulturelle innflytelse.
Den trenger vi antagelig ikke gå langt for å finne. Etter masseovergrepene i Köln og en rekke andre europeiske byer skrev den algeriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud: – Folk i Vesten er med gru i ferd med å få øyene opp for den muslimske verdens sykelige forhold til sex og at sykdommen er i ferd med å spre seg til deres egne land.
Ja, det gjør vi. Så skal vi som samfunn snart ta den helt nødvendige, dønn ærlige debatten om det tilvandrede, og dessverre videreførte, synet på kvinner og seksualitet? Eller trenger våre myndigheter, rammet av berøringsangst, medier og forskningsmiljøer enda flere ofre først? Det er i så fall bare å se til Storbritannia, hvor det allerede er tusenvis og atter tusenvis.