Skal demente vike for asylsøkere?

For noen dager siden ble vi presentert for denne fantastiske «nyheten» (Dagbladet 26. februar):

Helt nye tanker inntar norske sykehjem. Nå handler det om å gi de eldre den samme atmosfæren som i et hjem. De skal aktiveres, ikke sitte uvirksomme på stoler i et stort oppholdsrom eller langs en korridor.

Vi får videre høre om den fantastiske «ideen» om de 130 beboerne som – om noen år – skal flytte inn i små boenheter med eget rom og bad, omgitt av felles kjøkken, stue og spiseplass. Her skal de aktiviseres i egen hverdag, og utenfor skal det være sansehage og ingen skal føle seg innelåst. Videre planlegges demenslandsby. Eldrebyråden i Oslo forteller engasjert at «byrådet vil ta hovedstaden fra en institusjonsbasert eldreomsorg med stoppeklokker og skjemaer til en aktiv alderdom der eldre får være sjef i eget liv.»

Og eldrebyråden forsikrer: «Folk skal ikke bære redd for å bli gammel».

Så vakkert! For et byråd!

Men siden hovedstadsmediene synes å lide av, om ikke akutt, så i alle fall av en felles tidlig-demensdiagnose, kan vi friske opp minnene litt:

Høsten 2016 ble vi presentert for den unike historien om hvordan et tradisjonelt sykehjem for demente var blitt gjort om til et omsorgshjem med plass til restaurant, fotballpub, matbutikk, sofakroker, spa, frisør, fotpleie, sansehage, trygt utemiljø og muligheten for et glass vin – selv på formiddagen. Ja, de brygget til og med sitt eget øl. Ideen basert seg ikke minst på at beboerne selv skal delta i sin egen hverdag.

Stedet var Manglerudhjemmet i bydel Østensjø i Oslo. På Manglerudhjemmet er det en egen avdeling for demente med betydelig «restkvalitet». Det vil si eldre som fortsatt stort sett klarer seg selv, men som trenger oppfølging stort sett hele døgnet. Denne avdelingen går under navnet Bokollektivet og har syv enkeltrom med bad og toalett – og alle de fasiliteter, og mer til, som eldrebyråden forteller skal komme i Oslo om noen år. Bokollektivet har fungert utmerket, og både beboere og pårørende har vært fornøyd med tilbudet.

Men det synes å hefte én hake med Manglerudhjemmets Bokollektiv: Det er drevet privat av Unicare.

Det går bare ikke an!

Telefonen ringer og i andre enden er det en opprørt pårørende til en av beboerne på Bokollektivet.

Frode Riis fikk for kort tid siden endelig fått plass til sin demente mor på et sykehjem, og gleden har vært stor selv om Manglerudhjemmet ikke var deres førsteprioritet. De ønsket et sykehjem nærmere familien. Men de er blitt svært gledelig overrasket over Manglerudhjemmet, og det selv om de hadde fått med seg den positive medieomtalen. For, til familiens overraskelse, stortrivdes moren fra første øyeblikk. De pårørende, som de siste årene har opptrådt som private pleiepersoner til tross for at de også har hatt både privat og kommunal hjemmehjelpstjeneste (den kommunale fungerte dessuten svært dårlig), kunne endelig slappe av.

– Mors helsesituasjon ble verre, og vi var stadig utrygge. Husket hun å spise? Hadde hun slått av komfyren? Tok hun medisinene? Så begynte hun å gå ut om kvelden, tynt kledd og desorientert. Heldigvis møtte hun folk som hjalp henne, da hun klarte å huske boligadressen sin, forteller Riis.

Familien innså at hun ikke kunne være alene i noen av døgnets timer lenger. Fastlegen kastet seg inn i papirmølla og telefonerte hit og dit. For det er ingen enkel oppgave for våre eldre å få plass på et alders- eller sykehjem i Norge, køene er lange. Det er heller ikke enkelt å få plass på et bestemt sted, for eksempel i den eldres nærmiljø eller i nærheten av familien. Riis og familien flyttet en del av morens saker og møbler til Bokollektivet, hvor hun fikk tildelt ett av de syv nyoppussede enerommene.

De kunne med egne øyne konstatere at det i fellesarenaene både var mulighet for å handle litt mat i butikken, gå på den tidligere omtalte restauranten eller puben og det øvrige, samt at det var sittegrupper hvor de kunne ha sosialt fellesskap, kanskje med strikketøy eller et spill. Dette lovet godt. Mer enn godt.

– At mor skulle slå seg til ro fra første stund hadde jeg aldri trodd, fastslår Riis, og fortsetter:

– Hun har alltid trivdes i sitt eget selskap og ikke vært spesielt sosial. Så kommer hun hit og blomstrer opp! Damene, det er akkurat nå bare damer i Bokollektivet, har det fantastisk hyggelig sammen. De er virkelig en sammenspleiset gjeng. Og så fort det gikk! Mor tror faktisk hun er på hotell.

Men Riis var forberedt på at gleden kunne bli kortvarig.

– Avdelingen, Bokollektivet, skal legges ned. Fra 1. juni 2018 er det slutt! Da skal våre gamle plasseres rundt omkring i byen. Vi aner ikke hvor de havner. Og hvorfor skal de ut? «Alle» sier det er asylsøkere som skal inn. Det går bare ikke an! Kaste ute aldersdemente – og med et slikt fantastisk tilbud som Bokollektivet er – for å gjøre plass til asylsøkere? Tenk å sette svake grupper opp mot hverandre på denne måten!, sier en oppgitt Frode Riis.

Riis legger til at dette selvsagt ikke er asylsøkernes skyld, men peker på at de aktuelle myndighetene og politikerne ikke opptrer ansvarlig.

(SAKEN FORTSETTER UNDER BILDET)

Frode Riis var lykkelig over at moren fant seg så godt til rette i Bokollektivet, og er rystet over at Oslo kommune har valgt å legge det ned (foto: HRS)

Asylsøkere

Hvorfor tror så «alle» at denne gruppen aldersdemente skal ut for å gjøre plass til asylsøkere?

Da må vi ta Manglerudhjemmet i nærmere øyesyn – og vi må ta en nærmere titt på den nåværende politiske styringen av Oslo.

På Oslo kommunes hjemmesider kan vi lese at det kommunalt eide Manglerudhjemmet i Enebakkveien 158 midt i Ryen-krysset, er et sykehjem for personer med demens og alderspsykiatriske sykdommer. Det vises til god offentlig kommunikasjon med buss og t-bane, og kort vei til Manglerud senter med handle- og kafémuligheter. Hjemmet har 53 vanlige langtidsplasser, to kortidsplasser og syv aldershjemsplasser for personer med demens (det omtalte Bokollektivet). I tillegg er det 12 plasser på dagsenteret for demente.

Men det er langt mer å finne i Enebakkveien 158.

For det er bare deler av bygget som benyttes som sykehjem. Bygningene har syv etasjer samt en underetasje. I de to øverste etasjene er det Omsorgsbygg som styrer. Her bor det sosialklienter, personer under barnevernet, asylsøkere og andre med omsorgsbehov i «skjønn forening». I de fire neste etasjene er det hovedsakelig sykehjemplasser, altså eldre som er så syke at de er mest sengeliggende. Men det finnes ett unntak i 2.etasje, som vi for øvrig også finner i 1.etasje (der Bokollektivet har sine fellesarenaer og hvor hovedinngangen er), og det er at en korridor i hver av disse etasjene er tildelt enslige mindre asylsøkere (EMA). Sistnevnte er lokalisert i det som heter Byggveien bofellesskap. Det heter at det er et døgnbemannet bo- og omsorgstilbud til EMA (kommunen kaller dem nå alltids enslige mindreårige flyktninger) i alderen 14-19 år. Tilbudet er organisert under bydelens barnevern og har 23 ansatte. Ifølge utlysning av stillinger beskriver de seg selv som et tiltak som «skal sikre at beboerne blir sett og ivaretatt av omsorgsfulle og tilgjengelige voksne, og arbeidet skal preges av respekt, forutsigbarhet og trygge rammer» (vår uthev.)

Oslo kommune har altså ingen betenkeligheter med å ha aldersdemente, gamle med alderspsykiatriske sykdommer, barnevernsbarn, sosialklienter, asylsøkere og EMA i en og samme bygning. Og der dørene mellom de ulike avdelinger/korridorer er åpne hele dagen. I tillegg fungerer hovedinngangen, som er rett inn i Bokollektivets fellesarenaer, som inngang for beboerne i 6. og 7.etasje.

Hvor ble det så av respekten, forutsigbarheten og de trygge rammene for de demente i Bokollektivet?

Utrygt

Det var i fjor sommer at asylsøkerne kom til Manglerudhjemmet. Innen den tid hadde Bokollektiv-avdelingen holdt til i 1.etasjen i bygget, altså der de har sine fellesarenaer og med utgang til hage. Men med de enslige mindreårige asylsøkerne, måtte Bokollektivet vike. De demente damene ble flyttet ned i rom til en nyoppusset underetasje, mens deres tidligere rom over ble overtatt av EMA. Med andre ord må disse demente damene på rundt 80 år opp en trapp for å komme til sine fellesarenaer, og ditto ned for å komme seg på rommet. Det er for øvrig heis – som stadig er opptatt av helsepersonellet eller øvrige beboere.

Alle beboerne (utenom dem som er så syke at de er låst inne) kan således ta seg inn til hverandre. Nettopp denne tilgjengeligheten er et problem. De demente på Bokollektivet sov tidligere med døren ulåst om natten (som del av oppfølgingen fra personalet), men det gjorde dem sårbare overfor uvedkommende som kunne ta seg inn. Nå er dørene låst om natten. Om dagen må derimot dørene mellom de ulike korridorene være åpne – som del av branninstruksen.

Beboerne i 6. og 7.etasje er avhengig av å gå gjennom fellesarenaen til Bokollektivet for å komme til heisen og videre opp. I utgangspunktet skal EMA-ene benytte en egen inngang på baksiden, som ikke alltid overholdes. Det gir igjen at EMA og øvrige beboere kan «okkuperer» Bokollektivets sittegruppene og ta seg til rette overfor det som er tiltenkt de gamle. Ifølge pårørende virker det ikke som det er noen hemninger med å ta i bruk de fasilitetene som er tiltenkt de eldre og demente.

Frode Riis oppfatter denne sammenblandingen som utrygt.

– Min demente mor er helt uten sperrer. Uansett hvem som kommer, så vil hun ta imot dem med åpne armer. Kommer det noen med onde hensikter, har hun ingenting å stille opp med, sier han.

Vi kan trygt slå fast at aldersdemente og EMA ikke har samme behov. Og etter at EMA kom inn i bygget, er det blitt generelt mye uro. Rommene til EMA ligger rett over hodet på de de demente damene, og det fortelles om høy musikk, folk som går ut og inn, om brannalarmen som stadig vekk blir utløst. Det har ført til at politi og brannvesen har blitt tilkalt en rekke ganger.

Riis’ bekymring får støtte av en av de andre pårørende, Sissel Storbråten. Hun har hatt sin mor på Manglerudhjemmets bokollektiv lenger enn Riis, og har erfart at ting er forsvunnet fra morens rom. Hun har derfor tatt hjem alle morens verdisaker. Men Storbråten vil ikke klandre de ansatte i Unicare. Tvert om kan hun ikke få fullrost personalet nok.

Tør ikke bli gammel i Oslo øst

– Personalet er fantastiske mennesker. Rett og slett enestående! De står på, er tilstede, er kreative og hjelpsomme. Min mor er helt trygg på dem – ikke minst fordi hun møter de samme hver dag, sier Storbråten.

Hun har hatt sine gamle foreldre boende hos seg i generasjonsboligen. Men moren ble sykere og sykere, det samme ble faren. Han kom på sykehjem – og døde kort tid etter.

– De var sikkert flinke på sykehjemmet, med han bare lå der. Ofte dopet ned. Det var ikke mye å leve for, for å si det slik, sier Storbråten.

Etterhvert som moren ble sykere fikk hun hjemmesykepleie, men det var et tilbud verken moren eller Sissel Storbråten var fornøyd med. Ofte var det helt nye og fremmede mennesker, og moren var slett ikke sikker på om hun turte slippe dem inn. Og kvaliteten på tjenesten de leverte var «svært variabel».

– For eksempel skulle de vaske mors klær. På et halvt år ble det vasket klær én gang. Og mor skulle vaskes – av vilt fremmede, sukker Storbråten.

Moren ble sykere, oppfølgningen måtte bli tettere – og bedre. Selv ble Sissel Storbråten syk av å skulle prøve å følge moren opp 24 timer i døgnet, og behovet for avlastning ble enda mer prekært. Hun bega seg ut på den store letingene etter et sykehjem. Storbråten fant etterhvert Manglerudhjemmet, som hun med første øyekast avviste som et alternativ, men det var før hun oppdaget ideen og driften av Bokollektivet. Hun fikk plass og moren fant seg fort godt til rette. Storbråten kunne endelig puste lettet ut. Hun solgte generasjonsboligen – og kjøpte leilighet på vestkanten av Oslo.

– Jeg tør rett og slett ikke bli gammel på østkanten, sier Sissel Storbråten.

Hvorfor legge ned noe velfungerende?

Da asylsøkerne inntok Manglerudhjemmet ble ikke Storbråten spesielt overrasket, bare oppgitt. Også hun påpeker galskapen med å sette svake grupper opp mot hverandre. Og da det nylig ble kjent at Bokollektivet skulle legges ned, mistet hun nesten håpet om en verdig alderdom for sin mor.

– Hva nå? tenkte jeg. Ikke bare må jeg ut for å lete, lete, lete etter en ny sykehjemsplass, men hvilken? Det finnes bare dette alternativet i Oslo, disse syv plassene, i et kollektiv der relativt oppegående demente er sammen. Skal mor inn på en lukket avdeling? Mor er en smart dame som faller «ut» av og til, men hun vil miste siste rest av livskvalitet hvis hverdagen blir sammen med folk som er langt sykere enn henne. Hvorfor legge ned noe som fungerer helt utmerket? spør Storbråten.

(SAKEN FORTSETTER UNDER BILDET)

Sissel Storbråten nekter å legge sin demente, men godt fungerende, mor inn på lukket avdeling. Og det er ingen tvil om at Sissels mor storkoser seg på Bokollektivet. (Foto: HRS)

For Storbråten kan fortelle at på pårørendemøtet i slutten av januar i år, kunne representanter fra Sykehjemsetaten fortelle at «løsningen» er å flytte Bokollektivets beboere oppover i etasjene, altså til det som er for sengeliggende pasienter i dag. I referatet fra dette møtet (29.01.18) heter det blant annet:

Bydelsutvalg i Bydel Østensjø har fattet et verbalvedtak ifb med budsjettbehandlingen «Ved avvikling av bokollektiv for demente skal det søkes å tilby de berørte beboerne plass på samme institusjon» herunder forstått Manglerudhjemmet.

Videre henstilles det til at det «ikke gis for tidlig informasjon til beboerne om flytting slik at det skapes unødig uro i beboergruppen.» Unødig uro, smak på den.

Storbråten mener at hvis det er noe som skulle vært gjort på Manglerudhjemmet, så er det å unngå den sammenblandingen av beboere som er der i dag. Eventuelt at det ble bygget om slik at de ulike beboerne ble adskilt.

– Det ville øke tryggheten for oss pårørende og sikkert også de ansatte. Det er ikke greit med en rekke mennesker i lokalene som en ikke aner hvem er, sier Storbråten.

Frode Riis er enig. Han kan ikke begripe hva Oslo kommune driver med. Lykken over å ha funnet en velfungerende sykehjemsplass til sin mor – og fått plass, er erstattet med en kamp mot systemet.

– Politikerne snakker varmt om eldreomsorg. Virkeligheten er en helt annen, fastslår Riis.

– Man skulle jo tror at når SV og Ap styrer i Oslo, så ville eldre bli prioritert. Men vi må være ute innen 1. juni, også med møbler og annet, men ingen kan svare på hvorfor det haster slik, og ingen kan svare oss på hva som skal inn, sier de pårørende.

Er det dette vi kan tilby våre gamle? At de blir kasteballer i systemet? Og er det slik at de aldersdemente i bokollektivet må vike for EMA?

Da må vi innom politikken.

Kampen mot profitt – uten hensyn til syke eldre

Vi startet denne artikkelen med å nevne de visjonære planene byrådet i Oslo har for «fremtidens» eldreomsorg  og om medienes solskinnshistorie om Bokollektivet på Manglerudhjemmet.

Det var den 29. august 2016 at Aftenposten kunne presentere «Manglerudhjemmet med pub, spa og restaurant: Plutselig har de ikke vondt i hoften lenger», hvor avisen fortsatte med at der «spretter 80-åringene opp på barkrakkene og er plutselig tyve år igjen.» Endringene på hjemmet fikk personalet til med lite penger, de mottok 100.000 kroner fra et kommunalt prosjekt, «Bedre hverdagsliv», utlyst av det forrige byrådet (Høyre, Venstre og KrF) ved eldrebyråd Aud Kvalheim (KrF). Men om det var lite penger, var de ansattes dugnadsånd desto større. Inspirasjon hentet Unicare blant annet fra Nederland.

Ifølge Aftenposten selv fikk denne saken enorm positiv respons på sosiale medier, men allerede dagen etter (30. august) kunne samme avis helle malurt i begeret:

«Men om to år kan det bli store endringer. Byrådet ønsker å avslutte kontrakten med Manglerud sykehjem fra og med 2019. Da skal kommunen igjen ta over, og enten drive det selv eller la en ideell aktør ta over.»

Det fikk tidligere ordfører Fabian Stang (H) i Oslo opp av godstolen:

– Det er skremmende at byrådet av ideologiske grunner vil avvikle et godt privat tilbud som koster det samme som eller mindre enn kommunal drift. Da driver man med politikk for politikkens skyld, og glemmer at man har med pasienter å gjøre, eldre og sårbare mennesker som hadde fortjent bedre, sier Stang til Aftenposten.

Noen dager etter, den 8. september 2016, besøkte statsminister Erna Solberg (H) Manglerudhjemmet, der de ansatte i Unicare skulle vise frem hva de har fått til. Men det var en annen «gjest» som skulle bli husket for besøket, nemlig Inga Marte Thorkildsen (SV).

Thorkildsen var da eldrebyråd i Oslo (fra 19. desember 2017 ble hun byråd for oppvekst og kunnskap). I VG 22. september 2016 ble vi kjent med at i etterkant av dette besøket skrev konsernsjef Tom Tidemann i Unicare et brev til byrådsleder Raymond Johansen (Ap), hvor han blant annet påpekte at eldrebyråd Thorkildsen hadde vært uhøflig, aggressiv og nedlatende mot ansatte ved sykehjemmet. Her fremkom det også at Thorkildsens ankomst ble varslet Manglerudhjemmet kort tid før besøket – og beskjeden kom ikke fra byrådet i Oslo, men fra Statsministerens kontor. Det kan tyde på at Thorkildsen har «smisket» seg med på besøket sammen med statsministeren.

Hvorfor skulle hun så gjøre det? Svaret finner vi kanskje i Tidemanns brev:

«Jeg opplever også at Thorkildsen ikke var der først og fremst for å se hvordan vi driver, men at hun var like opptatt av å trekke oppmerksomheten mot hvorfor kommunalt drevne sykehjem er bedre.»

I Aftenposten  dagen etter (23. september) kom det frem at de ansatte opplevde at Thorkildsen hadde prøvd å snakke ned de vellykkede endringene ved Manglerudhjemmet, da ved å stadig henvise til et annet sykehjem, Økernhjemmet. Sistnevnte skal også ha pub og butikk, om enn ikke den samme standard som Bokollektivet kan vise frem – men kanskje viktigere: Økernhjemmet er kommunalt drevet.

Gitte Jakobsen, konsulent i administrasjonen ved sykehjemmet, ble svært overrasket over Thorkildsen.

– Vi tåler å høre at Økernhjemmet gjør bra ting, for det fortjener de, men jeg synes det er uhøflig å hele tiden avbryte en samtale med «Det gjør Økernhjemmet også», sier Jakobsen.

Thorkildsens intensjon med å henge seg på statsministerens besøk synes å være politisk motivert. Som kjent er SV ikke spesielt fornøyd med private helsetjenester, for noen kunne jo tjene penger. Men burde vi ikke forvente at en eldrebyråd setter de eldres ve og vel i første rekke, og ikke «utnytter» et slikt besøk til en ideologisk og politisk kamp mot det private?

I alle fall har ikke SV samme tankegang når det gjelder transittmottak. Men det er det jo regjeringen som styrer. Da det ble kjent at Torshov transittmottak skulle legges ned, kvitterte SV med følgende:

— Regjeringen har lagt opp til en prosess som gjør at vellykkede mottak som dette må legges ned. En prosess der pris, ikke kvalitet og tilbud, er det viktigste, sier Oslo SVs Kari Elisabeth Kaski.

Så kan vi jo minne om at mottak av asylsøkere, og spesielt EMA, finansieres av staten og er således god profitt for kommunen – i alle fall på kort sikt.

Takk for sist?

I Dagbladet 18. februar 2017 ble igjen det vellykkede Manglerudhjemmet satt fokus på med overskriften «- Jeg måtte på sykehjem for å få vin på formiddagen», som nettopp handlet om privatisering av sykehjem. Da kunne Inga Marte Thorkildsen fortelle at Oslo «satser tungt på flere ting nå».

– Vi satser på at alle sykehjemmene skal bli mer hjem og mindre institusjon, og at vi har tettere samarbeid med skoler og barnehager for å få til gode møter mellom barn/unge og eldre. Også at fagfolks, eldres og pårørendes kreativitet og ønsker skal få større plass.

Har så fagfolkene i Unicare, de eldre i bokollektivet på Manglerudhjemmet og de pårørendes «kreativitet og ønsker» fått større plass? Eller brukte Thorkildsen sin siste tid som eldrebyråd på å sikre – så raskt som mulig – å få fjernet Bokollektivet? Er det et «takk for sist» etter det mindre vellykkede besøket sammen med statsministeren? 

For strupingen av Bokollektivet er allerede begynt. To av de syv plassene står nemlig nå tomme – og det mens det er kø for å få slike plasser. Dette er alt annet enn godt jobbet, Oslo kommune.

Har skjedd før

De øvrige 55 plassene, samt de 12 dagsenterplassene, på Manglerudhjemmet får kanskje overleve til 2019, kanskje til rett over kommunevalget? Skjønt, med slike politikere kan en jo aldri vite.

For det er nemlig ikke første gang at de eldre demente i Bokollektivet blir kasteball. Opprinnelig var Bokollektivet på Rustad bokollektiv og dagsenter for Aldersdemente, men ble så flyttet til Manglerudhjemmet for noen år siden. Og hva skjedde så på Rustad? Jo, der inntok asylsøkere plassene.

Dette er en skam for Oslo byråd. Det er en nedrig og skammelig behandling av våre eldre, og det er påføre de pårørende ytterligere belastning.

Hvordan mener så byrådet i Oslo, og nåværende eldrebyråd Tone Tellevik Dahl (Ap), at dette praktisk skal løses? Skal de eldre damene, som har funnet seg godt til rette med hverandre og personalet, splittes opp og «kastes» rundt der det måtte være en plass? Og om et par år, som nok raskt blir til fire år eller mer, skal damene, om de er fortsatt er i stand til det, igjen få nyte godt av det byrådet nå tar fra dem?

Ingen av de demente beboerne i Bokollektivet vet ennå at de er kastet ut. Så det er ikke for sent å snu.

Kanskje Aps Tellevik Dahl finner en smidigere måte å løse dette på? Om det skulle vise seg at historien gjentar seg, at de kastes ut for å gi plass til asylsøkere, lurer vi på hvordan folk flest vil reagere? Er det på tide med et eldreopprør? Alt etter hva som skjer i denne saken: Siste ord om et eventuelt eldreopprør er ikke sagt. Og som nevnt: til neste år er det kommunevalg.