En gang i tiden var Arbeiderpartiet et seriøst og styringsdyktig parti, et parti som hadde betydelige ambisjoner på landets vegne – og partiet hadde anstendighet. Hvor og når Ap begynte å snuble skal jeg overlate til historikere, men det virker i alle fall som om siste rest av anstendighet forsvant med Jens Stoltenberg. Måten Stoltenberg taklet 22. juli-terroren på var til etterfølgelse for enhver, da han samlet nasjonen i vår landesorg og stadfestet at veien videre var «mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet».
Vi – og ikke minst Jonas Gahr Støre – kan ha godt av å minnes noen ord fra Stoltenbergs minnetale:
– Med 22. juli som ballast kan det opplagt være noe vi skulle ønske vi hadde formulert annerledes, noe vi i framtiden vil uttrykke med større følsomhet. Det er lov. Jeg vil fra denne talerstolen be om at vi ikke starter en heksejakt på ytringer, sa Stoltenberg.
– Samholdet vi har vist disse uvirkelige dagene kaller på fortsatt raushet. Vi har alle noe å lære av tragedien. Vi kan alle ha behov for å si «Jeg tok feil» – og bli respektert for det. Det gjelder i hverdagspraten og i samtalene i det offentlige rom, og det gjelder for politikere og redaktører, i kantina og på nettet. Det gjelder oss alle.
Det er nesten uvirkelig å lese disse ord opp mot hva som foregår i disse dager i vår nasjonalforsamling.
En uhyrlig kobling
Anders Behring Breiviks grusomme handlinger hadde sitt politiske utgangspunkt i hans overbevisning om at Vesten og Norge vil bli overtatt av muslimer – og at det politiske lederskapet, med Ap i spissen, har tilrettelagt for at noe slikt kan skje. Terroristen viste til «masseimport av muslimer».
Før 22. juli-terroren hadde vi begynt å få en mer realitetsorientert innvandringsdebatt, men vi var knapt begynt på islamdebatten. For selv om Stoltenberg advarte mot «heksejakt på ytringer» så var det langt på vei det som skjedde, noe som utkrystalliserte seg gjennom rettssaken: Han var en ensom ulv, men kom fra en flokk. «Flokken» var islam- og innvandringskritikerne. I ettertid har vel ikke begrepet «islamofobi» hatt bedre tider i Norge.
I etterkant av 22. juli var det knapt noe debatt om innvandring eller islam. Det var, forståelig nok, blitt mer politisk betent enn noen gang. Så veien videre ble i første omgang lite preget av «mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet». Men – som de viktige politiske temaene som innvandring og islam er – kunne de jo heller ikke forsvinne. I de siste årene, kanskje særlig etter folkevandringskrisen, økt terrorfare og i den politiske utviklingen i Europa, har debatten nettopp vært preget av mer åpenhet, mer demokrati og mindre naivitet. Resultatet er at den delen av befolkningen som er for en restriktiv innvandringspolitikk vokser. Det har kostet dyrt for de sosialdemokratiske partiene. De ligger stort sett med brukket rygg over hele Europa, inkludert Ap. Hva skjer da?
Jo, Ap kobler en ytring fra statsråd Sylvi Listhaug direkte til 22. juli, og mer skremmende: Forsikrer om at de skal bruke 22. juli enda mer i politiske debatter. Og «flokken» denne gangen er alt som politisk er til høyre for Ap.
Ydmyket statsminister
Som nevnt før, oppfatter jeg det som lite profesjonelt av statsråd Sylvi Listhaug å gi Ap anledningen til å spille dette spillet. Jeg har fått mye kjeft for det noen oppfatter som «å sparke noen som ligger nede». Men Listhaug er «på toppen av næringskjeden», like fullt i en mindretallsregjering. Hun har ansvar for å få gjennomført politikk ved å bygge tillit til Stortinget. For det hjelper ikke om Listhaug har all verdens ønsker og vilje til å gjennomføre politikk hvis hun stiller seg slik at hun ikke får gjennomslag i Stortinget.
Ap og resten av opposisjonspartiene (fortsatt ukjent hva KrF vil gjøre), gjør nettopp det Stoltenberg advarte mot ved ikke å anerkjenne en beklagelse fra verken statsministeren, Regjeringen eller statsråd Listhaug. Støre iverksatte et høyt spill da han stilte Ap bak et mistillitsforslag mot Listhaug, og mye kan tyde på at han i liten grad hadde tenkt over hva konsekvensene kunne bli.
Jeg er overbevist om at Støre var sikker på at Sp og/eller KrF ikke ville gi et mistillitsforslag flertall. Men Sp kvitterte øyeblikkelig med å stille seg bak, mens Støre kanskje enda ber sin skaper om at KrF må havne på et nei (som skal avgjøres mandag). For ingen, kanskje utenom Anniken Huitfeldt, tror at Ap er beredt til å overta regjeringen. Det er vel derfor Støre i går kom med den meningsløse meldingen om at det var justisminister Listhaug de hadde mistillit til og derfor kunne statsministeren «bare» gi henne en annen statsrådspost innen mistillitsforslaget kommer opp på førstkommende tirsdag. Er slik forslag fikk raskt støtte hos KrF, forståelig nok: De sitter med en enorm byrde på sine allerede svært svekkede skuldre, da både om vi ser på meningsmålingene og at partiet er splittet innad i spørsmålet.
Denne ideen fikk kanskje Støre fra Sp, som allerede på fredag kan ha begynt å få kalde føtter, idet Marit Arnstad åpnet for å gi Listhaug en annen statsrådspost for ikke «å ydmyke statsministeren» kommende tirsdag. Men et slikt forslag er oppsiktsvekkende. Aldri før har det vel skjedd at partier på Stortinget tror at de har hatt noe råderett, ikke engang forslagsrett, til hvordan en statsminister skal sette i sammen og styre sitt mannskap. Du snakker om å ydmyke statsministeren.
Juridisk minner Eirik Vinje oss om et viktig poeng når han på Facebook viser til at det ifølge Grunnloven § 12 har det helt siden 1814 vært klart at det er Kongen (dvs. Statsministeren) som velger sine statsråder.
§ 12.
Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer.
Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.
Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken må ikke på samme tid ha sete i statsrådet.
Når partier via Stortinget forsøker «å presse» Solberg til å flytte Listhaug til et annet departement, virker det ikke i samsvar med på Grunnlovens § 12. Som Vinje påpeker: «En særlig grunn til at dette er problematisk er at kongen/statsministeren svarer overfor Stortinget for alt Regjeringen foretar seg. Et slikt ansvar forutsetter at statsministeren selv kan organisere sin egen Regjering. Stortinget kan ikke blande seg inn i det, fordi da kan det selv bli ansvarlig.»
Regjeringen går?
Det var kanskje dette siste presset fra Stortinget som gjorde at statsminister Solberg kan ha fått nok.
Ifølge kilder til VG kan Solberg ha bestemt seg for å stille kabinettspørsmål hvis det blir flertall for et mistillitsforslag mot Listhaug. Det kan ende med at Solberg II-regjeringen gå av. Hun får støtte for en slik reaksjon hos Kåre Willoch, men han sier til NRK at han synes KrF og opposisjonen bør droppe mistillitsforslaget.
Støre på sin side svarer med at Ap vil opprettholde mistillitsforslaget, men ifølge NTB vil han ikke svare på om han er beredt til å overta som statsminister.
Vi må bare bare igjen «takke» vår nasjonalforsamling for denne uryddige og uanstendige opptreden. Vi får «takke» Ap som snubler videre mot det som kan ende i stabilt sideleie. «Takk», fordi det ikke er nasjonens stabilitet og borgernes trygghet som settes i første rekke, men makt og krenkethet. «Takk», fordi 22. juli-terroren igjen er satt i politisk spill, slik at de døde fortsatt ikke får hvile i fred. Sist, men ikke minst, må det rettes en ærbødig «takk» til mediene som – igjen – i flokk og følge har vist hvilke aktivister de er, med å piske opp stemningen med «rasiststøtte», som konsekvent overser enhver «hets og hat» fra venstresiden (er det noen mer enn dem som bruker «hat» mest?), og som ikke klarer å bidra til at vi får en saklig og nyansert innvandrings- og islamdebatt. «Tusen takk» skal dere ha, alle sammen.
Denne farsen fortjener vi ikke. Så la meg ta det igjen: Mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet.