Det ble brød og sirkus til folket i gårsdagens Dax18, hvor NRKs Fredrik Solvang hadde invitert Antirasistisk senters Rune Berglund Steen, Resetts Helge Lurås, Document.nos Hans Rustad og MDGs Eivind Trædal til debatt. Eller «debatt», som de fleste som så eller hørte programmet må ha tenkt.
Trædal er nemlig den ultimate manifestering av hvordan etablissementet har skjøttet debatten om innvandring, integrering, islam og omdannelsen av vårt samfunn fra homogent til multikulturelt.
De som fremdeles ikke har evnet eller villet ta inn over seg hvor dypt landet – og Norge er slett ikke alene – faktisk er splittet i visse samfunnsspørsmål, bør ha mistet enhver illusjon om enighet og samhold nå. Splittelsen skyldes ikke retorikk og den skyldes ikke vanlig politisk uenighet om småsaker: det er to verdensanskuelser som frontkolliderer.
Historierevisjon er tingen!
Og de tidligere hegemonistenes frustrasjon og aggresjon over tapt terreng er påtagelig. De lett gjennomskuelige forsøkene på historierevisjonisme likeså.
Man hevder for eksempel, i fullt alvor, at det er høyrepopulister som har «ødelagt» debatten, hvilket de siste årene er anskueliggjort av Sylvi Listhaug. Dette er ikke billig retorikk, disse menneskene tror faktisk på det de sier. Det er sannsynligvis den primære årsaken til at de er ute av stand til å innse realitetene.
Splittelsen og den påfølgende polariseringen skyldes imidlertid en helt reell politisk og kulturell interessekonflikt, og den kan ikke repareres med affektert vræling og utbrukte skjellsord hos NRK.
Listhaug og høyrepopulismen har ikke skapt splittelsen; de er bare et uttrykk for den.
For de av oss som ikke meldte oss på i norsk/europeisk innvandringsdebatt i går, men har levd gjennom den siden den så smått begynte på 1980-tallet, kom ikke gårsdagens opptreden som noe sjokk. Personlig tror jeg at jeg først ble interessert i debatten sent på 80-tallet, og selvutnevnte antirasister og innvandringsliberales forsøk på å gjøre den til et slags tabu har vart minst like lenge. Hvem som i dag er i 40-årene husker ikke hvilken behandling som ble Carl I. Hagen til del? Det var han som ble skjelt ut, han som ble kastet egg på, han som ble ropt ned – og likevel var det han som ble fremstilt som den uanstendige av et unisont etablissement og en enig presse. En forsiktig innvending eller tre til den første innvandringspolitikken og dertilhørende ideologisk multikulturalisme ble rutinemessig møtt av skriking og rasisme-anklager, og det som verre var.
Men det er ikke til å komme fra: også den gangen fantes det høyreekstremister og nazister, så antirasistene hadde rett på det punktet. Det var, og er, grunn til å være oppmerksomme på disse grupperingene.
Fristelsen som ble for stor
Problemet var at rasisme er universelt fordømt – av en overveiende majoritet – og det må ha gjort fristelsen for stor for mange. I stedet for å engasjere seg åpent og ærlig i debatt, og argumentere saklig for eget synspunkt, valgte man heller å stanse all diskusjon med rasistbeskyldninger. Denne for det innvandringsliberale segmentet bekvemme tilværelsen fortsatte til langt inn i 2000-tallet.
De første problemene med stor innvandring fra mislykkede stater/klanssamfunn i særlig den islamske verden begynte å vise seg i med all uønskelig tydelighet i offentligheten i 1989 med muslimske miljøers støtte til Ayatollah Khomeinis fatwa og dermed krav om at islamsk normer skulle være gjeldende for hele verden. Det skulle snart bli mer å sette fingeren på.
I mellomtiden hadde flere notert seg tegn på at det gikk den veien høna sparker. Men de like utskjelte som utdefinerte innvandringsrestriktive forsto at å delta på den innvandringsliberale venstresidens slagordsbaserte premisser var kontraprodukivt, og begynte i stedet å lese rapporter, følge med på den europeiske debatten på feltet og lærte seg å argumentere stringent og saklig for sine synspunkter. De fikk naturligvis drahjelp av det faktum at det jo fantes både faktuelle, stringente og saklige argumenter – ikke bare egen ideologiske overbevisning, egen moralske fortreffelighet og gamle slagord.
Det var imidlertid vanskelig å få gehør, for innvandringsliberale mediehus var fremdeles portvoktere for det offentlige ordskiftet og når de tok inn innvandringskritiske innlegg, var det ikke sjelden de mest rabiate av slagsen; den typen som får de fleste normale mennesker til å snu seg vekk og avfeie vedkommende skribent som en premieidiot. Når man i dag leser gamle kronikker som tar til orde for en såkalt raus innvandringpolitikk, blir man slått av den åpenbare mangelen på substansielle argumenter. Det er praktisk talt bare moralisering og ditto moralsk fordømmelse av alle som hadde opponert, eller i det hele tatt vurderte å opponere, mot etablissementets rådende tankegang. De sistnevnte opponerte jo i så fall mot selve tidsånden – de var på feil side av historien. Så hold du din kjeft, din ekle rasist. Ingen nazzer i våre gåter, ingen nazzer i vår offentlighet!
Man glemte i forbifarten at nazzene var få, men de innvandringskritiske mange – det må man ha visst, for ellers hadde man neppe anstrengt seg så til de grader for å stampe ut ethvert tilløp til debatt – og det var våre gater og vår offentlighet også.
Hegemoni RIP
Så var vi plutselig på internett alle sammen.
Det skulle vise seg (hvem kunne vel forutsagt noe slikt, liksom?!) at godtfolk ikke hadde satt pris på å bli kalt rasister fordi de ytret sine legitime bekymringer. Følgelig fantes det et berettiget sinne over innvandringsliberalernes voldsomme utskjelling av folk og tabuisering av en særdeles viktig samfunnsdebatt der ute. For ordens skyld: da mener jeg vanlig sinne, det er faktisk lov til å bli sint her i verden – ikke ondsinnede påstander eller konspirasjonsteorier, trusler om vold og drap eller øvrig hets. De fleste normale mennesker klarer nemlig fint å føle sinne uten å ty til denslags.
Innvandringskritikere etablerte seg raskt på nett. Det fantes selvsagt mørke avkroker og direkte rasistiske/nazistiske nettsider og miljøer, men de seriøse, demokratisk innstilte fikk endelig en stemme i offentligheten. Endelig kunne man fritt levere argumentativ, dokumenterbar kritikk i det pågående ordskiftet.
Innvandringsliberale, som i årtier hadde latet seg på sofaen fordi de aldri måtte argumentere saklig og rasjonelt for seg, sto igjen som stankelbein i rampelyset. Det ble klart for alle hvor hul den slagordpregede retorikken deres egentlig var, hvor svak situasjonsfornemmelsen deres var og hvor dårlig en sak de hadde. Innvandringsliberaleres tynt belagte påstander i de etablerte mediene gikk ikke lenger upåaktet hen, de fikk saklig motbør. Og slik har det fortsatt. Innvandringskritiske nettsider gruser stadig sine motparter på nett og i sosiale medier.
Det skyldes flere ting. For det første går vi inn for å argumentere så saklig og faktuelt som mulig. Man kan være enig eller uenig i våre analyser/tolkning av for eksempel rapporter og samfunnsutvikling, men i motsetning til innvandringliberale leverer vi i det minste noe man kan argumentere for eller mot. Innvandringsliberalerne har stort sett bare moralisering igjen. Det lar seg ikke argumentere mot og appellerer derfor ikke til den jevne befolkningen. Man registrerer bikkjeslagsmålet og går videre. Merkelappene «rasist» og «høyreekstrem» er såpass oppbrukt etter aktivt misbruk i tre tiår at det ikke gjør nevneverdig inntrykk på majoritetsbefolkningen lenger. Det er for øvrig veldig synd, for det er ikke tvil om at det finnes rasister og høyreekstreme i vårt samfunn, men de opererer nå i stor grad i ly av resten av oss fordi mange ikke lenger tar korrekt kategorisering for pålydende lenger.
Virkeligheten er noe dritt fanden burde ta!
For det andre tyder absolutt alt på at en innvandringsliberal minoritet har turet frem mot en majoritets ønsker på særlig innvandrings- og islamfeltet. Holdningene til innvandring og islam har stort sett vært uforandret i alle de årene de har vært målt. I dag mener 56 prosent av Europas befolkning at innvandring fra muslimske land bør stanses. En majoritet er også dypt skeptisk til islams tilstedeværelse i samfunnet. Det bringer oss over til det tredje punktet:
Å ture frem mot en svært stor del av befolkningens ønsker, enten en stor minoritet eller en majoritet, slik tilfellet er i dag, straffer seg alltid før eller siden. Ved å forhindre en reell, samfunnsviktig debatt har man bare utsatt oppgjøret, for det fungerer jo bare så lenge man er i posisjon til å forhindre den. De tider er over. Nå kommer regningen for den intellektuelle latskapen.
For det fjerde: De innvandringsliberales prosjekt har raknet i full offentlighet. Alle med øyne i hodet kan se det. Den lovede multikulturelle sameksistensen glimrer med sitt fravær, integreringen går trått, for ikke å si i motsatt retning, segregeringen tiltar, terroraksjonene er blitt flere, terrorfaren overhengende, spenningene i samfunnet øker, det hele koster skjorta, vi bruker tid og penger på å diskutere og bekjempe fremvekst av vanvittige praksiser alle regnet med at vi hadde lagt bak oss for lengst, vi ser fremvekst av planetens mest kvinnefiendtlige ideologi, bruker dyrebar tid på religiøse spørsmål ingen ønsker å ha noen befatning med, velferdsstaten kneler og kriminaliteten har både økt og blitt råere.
Moral og moral, fru Blom
På deler av den innvandringsliberale siden later man derimot som om ingenting har forandret seg – bortsatt fra den høyrepopulistiske retorikken, som de hevder at har blitt så meget verre – og produserer og gjentar de samme mytene som de alltid har gjort, til tross for at de for lengst er tilbakevist. Som i: beviselig feilaktige. Men på den kanten har man da heller ikke tenkt noe nytt de siste 30 år, for de er så ideologisk overbevist om sitt politiske prosjekts fortreffelighet at ikke engang realitetene på bakken får dem til å skifte mening.
Da gjenstår bare moralsk posering, og vel: det er god grunn til å tvile på at majoriteten ser det som særlig moralsk å gjøre sitt eget samfunn mer polarisert enn det allerede er, generelt dårligere og mer utrygt. Sannsynligheten for at majoriteten vil la seg overbevise av innvandringsliberales personlige moral er lik null.
Derfor gjør de det som ekstremister på ytterfløyene så langt har vært alene om: de tyr til regelrett historierevisjonisme i et siste, desperat forsøk på å gi «høyrepopulistene» all skyld for sin egen sviktende dømmekraft og den polariseringen og splittelsen deres politiske prosjekt og ideologiske overbevisning har medført. Det er ikke tegn på styrke, men på maktesløshet.
Og derfor sitter bystyrepolitiker Eivind Trædal i beste sendetid og skriker på TV.
Det vil imidlertid ikke endre noen verdens ting: grunnlaget for splittelsen av hele Europas befolkning ble lagt for lenge siden, og anstendighetskrigernes skriking kan ikke lenger skjule det faktum. De sistnevntes komfortable hegemoni er tapt og de kommer ikke til å vinne det tilbake.