Da det går opp for ham at han kunne ha mistet sin elskede, bryter han fullstendig sammen og «gråter som et barn».
Paret la selv ut på Facebook hva som skjedde med Agnieszka, og ektemannen Johans sterke reaksjoner da alvoret gikk opp for han.
Agnieszka selv beskriver seg som en modig kvinne. Hennes reaksjon da to ukjente menn gikk til angrep på henne, var «paralyse»: hun ble totalt passiv og handlingslammet av skrekk. Hun ble slått hardt i magen flere ganger, til hun liggende i snøen spydde. De grep benene hennes og slepte henne inn i skogen:
Jeg forsøker ikke å flykte. Jeg analyserer ikke situasjonen.
Som et dyr på savannen som angripes av rovdyr, lot jeg som om jeg var død.
Det skjer instinktivt uten at jeg tenker over det.
-Livet mitt er ikke verdt noe som helst
Agnieszka utsettes for grov vold. De to, som hun mener er arabere, dunker hodet hennes i et tre. Volden er kraftig. Blodet fosser.
De slår meg. Hendene deres er overalt, de forsøker å dra av meg buksene. De har ingen grenser, ingen sperrer og jeg innser at de ikke har noen som helst respekt for livet mitt. Jeg er ingenting verdt i deres øyne.
Agnieszka opplever at livets slutt nærmer seg.
Like iskald som snøen er følelsen og tanken jeg får: de kommer til å drepe meg.
Men hun lykkes til slutt å få frem et skrik og gjerningsmennene stikker. Etter en stund makter hun å hente frem mobilen og ringer ektemannen Johan. Ambulansepersonell tar henne til sykehuset.
Sammenbruddet
Den ene datteren til ekteparet er så fortvilet over hva som har skjedd, at hun raserer soverommet sitt. Hele familien er i sjokk. Det er da Johan forteller hvordan nesten-voldtekten og nesten-drapet av sin elskede påvirket han de neste dagene:
«Jeg går på automatikk og instinkter i løpet av neste uke.
Gjør alt jeg kan for å støtte og ta vare på henne.
Hele uken går før jeg, alene hjemme, bryter sammen på sofaen.
Det er da jeg for første gang får anledning til å reflektere over hva som har skjedd.
Det er da jeg ser mine egne indre bilder, som i en film, hvordan gjerningsmennene dunker hodet hennes i et tre. Hvordan blodet fosser.
Det er da, først da, jeg skjønner at jeg kunne ha mistet henne.
Jeg gråter som et barn.«
Psykolog?
Først etter 11 måneder fikk Agnieszka hjelp av psykolog til å bearbeide traumene. Psykologen forklarte den lange ventetiden slik:
«Psykologen min sa at det er fordi innvandrere som kommer hit, har forrang for å få behandlet sine traumer fra hjemlandet.»
Forrang.
I fjor ble det anmeldt over 7.200 voldtekter i Sverige. Tar man med de pårørende snakker vi om titusener av ofre. Det vitner ikke minst Johan og Agnieszkas datter om.