Av og til dukker det opp en tekst man blir grønn av misunnelse av fordi man ønsker at man hadde skrevet den selv. Medredaktør på den glimrende nettsiden Spiked!, Joanna Williams, har skrevet en slik artikkel og fordi jeg dessverre ikke kan si det bedre selv, har jeg tatt meg den frihet å oversette den til glede for våre lesere.
– Det har gått seks måneder siden Metoo-kampanjen først tok av, og i et halvt år har vi blitt regelmessig fóret med historier som trekker oppmerksomheten mot kvinner som angivelige lider på grunn av menn. Så når helgens Sunday Mirror avslørte det sjokkerende misbruket av hundrevis av jenter og kvinner i Telford, kunne vi kanskje forventet at raseriet fikk et nytt fokus. Nyhetene om at jenter, noen så unge som 11 år, ble dopet, slått og voldtatt av gjenger av menn med hovedsakelig muslimsk-asiatisk bakgrunn kunne ha gitt aktivistene enda mer ammunisjon. Vi kunne kanskje forventet tegn på solidaritet, påminnelser om hvor viktig det er å tro på offeret og tilbud om økonomisk støtte, åpner Joanna Williams.
Williams artikkel burde få Metoo- og øvrige kvinneaktivister, kjendiser og visse medier til å bøye hodet i skam – hvis de da har noen.
For nei, fortsetter Williams. Det anslås at misbruket i Telford omfatter over 1000 jenter i en periode på over 40 år. Unge jenter i byen ble preparert (skjemt bort/grooming), forsynt med dop og voldtatt. «De ble sendt mellom menn som gjenstander. Noen ble gravide, tok abort og ble voldtatt igjen gjentatte ganger. Tre kvinner ble myrdet og to andre døde i tragedier relatert til misbruket. Og likevel har disse sjokkerende hendelsene fått relativt lite dekning. Jenter i Telford fortjener tilsynelatende ikke forside-dekning i the Guardian eller The Times», konstaterer hun.
Og ikke BBC heller, kan vi legge til – alle tre norske mediers foretrukne nyhetsleverandører.
Hva bruker man egentlig spaltemeterne til?
Williams fastslår at de samme avisene som dekket, grundig og over mange dager, nyheten om at Kate Maltbys kne kanskje eller kanskje ikke ble berørt av Damian Green eller at Michael Fallon forsøkte å kysse Jane Merrick, er ute av stand til å mønstre det samme raseriet for unge kvinner i Telford.
Til orientering for norske lesere er både Kate Maltby og Jane Merrick journalister i henholdvis the Guardian (pussig sammentreff, gitt) og the Independent, mens både Damian Green og Michael Fallon er torypolitikere og tidligere henholdsvis statsråd og forsvarsminister.
Mangelen på kommentarer i forbindelse med Telford-skandalen utstiller hykleriet i hjetet av Metoo-bevegelsen, mener Williams. «Høyt profilerte aktivister annonserer om og om igjen at de ikke er drevet av egeninteresse, men av et begjær etter å hjelp kvinner som ikke er like heldig stilt som dem selv. Jane Merrick fortalte det hele fordi «jeg visste at ved å ikke handle, skuffet jeg ikke bare mitt 29-årige jeg, men også andre kvinner som kan ha blitt utsatt for samme behandling senere. Men det aller viktigste, jeg ville feilet i å beskytte andre, fremtidige kvinner.» Kate Maltby kom med en lignende erklæring: «Det er sant at jeg har mange privilegier andre kvinner ikke har. Det er derfor jeg skyldte andre å stå frem. Når vi ser hvite, økonomisk sikrede kvinner si #Metoo, bør vi spørre: hvor er de stemmene vi ikke hører?» Likevel har hverken Merrick eller Maltby, til tross for deres selvoppofrende og søsterlige medfølelse, så langt hatt noe å si om voldtektene på tenåringsjenter i Telford», skriver hun.
Kjendisenes hykleri glimrer omkapp med dem selv
«Time’s Up», kjendisenes #Metoo-avlegger, lanserte en veldedighetskampanje for å finansiere juridiske utgifter for ofre for seksuell trakassering og overgrep på jakt etter rettferdighet. Målet var, ble det sagt, «å øke stemmene, makten og styrken til kvinner i lavtlønnsyrker hvor mangelen på økonomisk stabilitet gjør dem sårbare for omfattende kjønnsbasert vold og utnyttelse.» Mer en 16,7 millioner pund ble samlet inn på mindre enn en måned. Den britiske skuespilleren Emma Watson, en av det mest generøse og høyprofilerte giverne, postet dette på sosiale medier: «Klokken tikker for misbruk av makt. Jeg står i solidaritet med kvinner i enhver yrkesgruppe for å si «Tiden er ute» for misbruk, trakassering og overgrep. Tiden er ute for undertrykkelse og marginalisering.» Det er bare det at det ser ut til at noen kvinner fortjener mer solidaritet enn andre; noen kvinners stemmer er mer verdt å løftes, kommenterer Willams tørt, og lurer på:
«Så hvorfor har det ikke vært et vell av sympati eller uttrykk for raseri for jentene i Telford? Hvorfor blir ikke skuespillere fotografert mens de vandrer rundt i Telford i sine kostbare, sorte gallakjoler? Hvorfor forlater ingen journalister sine utvidede lunsjpauser for å gi jentene i Telford en stemme?»
Mer bekymret for potensiell rasisme og islamofobi enn faktiske overgrep
«Kanskje er kvinnene i Telford rett og slett feil type ofre. #Metoo foretrekker sine ofre mer velfrisert. Jane Merrick spiste lunsj på en dyr Westminster-restaurant når Fallon forsøkte å kysse henne. Kate Maltbys velstående familie med gode forbindelser har heller ikke vært noe drawback for karrieren hennes. De glamorøse kjendisene som glitret på forsiden av Time magasin og ble hyllet for å «bryte tausheten» bar kjoler som koster mer enn den gjennomsnittlige årslønnen for en innbygger i Telford.»
«Eller kanhende er de asiatiske mennene som anklages for grooming, voldtekt, narkolanging, drap og pedofili rett og slett feil type forbrytere. #Metoo foretrekker at de anklagede er mektige hvite menn: tenk Harvey Weinstein eller konservative ministre. At misbruk kan ha blitt begått av muslimske menn forstyrrer det nøye konstruerte, interseksjonelle hierarkiet og forstyrrer narrativet om patriarkiet. Skribenter og aktivister er mer bekymret for potensiell rasisme og islamofobi enn for faktiske seksuelle overgrep», konstaterer Williams.
En empatisk kvinneforkjemper?
Et slående eksempel på denne typen selektiv empati og kvinneaktivisme, er popsangeren Lily Allen. Hun har vært svært så aktiv i mediene i forbindelse med Metoo og har blant annet anklaget en britisk komiker for seksuell trakassering. Og empati har hun visstnok i bøttevis, i alle fall nok til å gråtende – mens man ble fotografert, naturligvis – be afghanske asylsøkere i den ulovlige migrant-leieren i Calais om unnskyldning på vegne av hele Storbritannia. Dette er hva den empatiske kvinneforkjempende Allen hadde å si om voldtektene i Rochdale:
Tilbake til Joanna Williams, som ikke er ferdig med å filleriste den hyklerske offentligheten:
«Hvorvidt det er fordi Telford har feil type ofre eller feil type forbrytere, har den tause samforstanden tillatt misbruket å pågå uhindret i byen i flere tiår. Ifølge en kommunal rapport, visste sosialarbeidere om den seksuelle volden allerede på slutten av 1990-tallet. I 2016 ble en varsler suspendert fra politistyrken etter å ha overlevert bevismateriale til en avis. En annen varsler fikk sparken fra stillingen i en rådgivingstjeneste for ofre for seksuelt misbruk – en tjeneste som ble drevet for kommunale midler.»
«Kvalmende!»
«Så misbruket fortsatte. Becky Watson var bare 13 da hun døde i en bilkollisjon som ble beskrevet som en «spøk», etter ha blitt misbrukt i to år av gjenger av menn. Moren henne rapporterte mistenkte til politiet gjentattte ganger, men har sagt: «Jenter som Becky ble behandlet som kriminelle.» Metoo ber oss tro på, uten å stille spørsmål, anklager om berøring av knær og uønskede kyss. Men når arbeiderklasse-jenter anmelder seksuelt misbruk til politiet, blir de avvist.»
«Lucy Lowe ble et mål for overgrepsmannen Azhar Ali Mehmood, 44 år, i 1997. Hun var bare 14 da hun ble gravid med hans barn. To år senere, da hun var 16, ble hun drept sammen med sin mor og 17 år gamle søster Sarah. Mehmood satt huset deres i brann. Han ble fengslet for mord, men aldri arrestert eller tiltalt for å ha hatt sex med en mindreårig. En annen skolejente ble gravid seks ganger på fire år etter å ha blitt et mål for sexforbrytere i 2004. Kommune-dokumenter viser at sosialtjenesten, lærere, politiet og ansatte hos psykisk helsetjeneste visste hva som foregikk, men gjorde lite.»
«Kjendiser og journalister som fungerer som talspersoner for Metoo-bevegelsen snakker om å tro på offeret og hjelpe andre kvinner å finne sin stemme. Men tragisk nok, hva arbeiderklasse-jenter i Oxford, Rotherham, Newcastle og nå Telford angår, er ikke alle kvinner likeverdige. Metoo-bevegelsen demonstrerer et kvalmende nivå av hykleri. Verre enda: den dirigerer tid og ressurser vekk fra genuine ofre for misbruk. I forrige uke ledet parlamentsmedlem for Grimsby, Melanie Onn, en debatt i parlamentet hvor man krevde at plystring eller tilrop blir klassifisert som misogyni og straffet som hatkriminalitet. Korsfarere som Onn foretrekker å fokusere på tilfeldige plystrere enn å konfrontere den mer vanskelige saken med muslimske menn som har arbeiderklasse-jenter som mål», avslutter Williams.