Hun heter Sharifo Mohamed, og kom på familiegjenforening til faren sin, 19 år gammel. Hun ble giftet bort som 14-åring i Somalia, og fødte en datter der. Datteren kom etterhvert på familiegjenforening til Sharifo i Danmark, som fødte fem barn til – med tre forskjellige somaliske fedre.
Det DR.dk ikke spør Sharifo Mohamed om, er hvor disse barnefedrene er? Var de gift etter dansk lov, eller etter sharia? Er barnefedrenes identitet oppgitt til myndighetene, slik at de betaler sine bidrag?
Gravid, fødsel, svangerskapspermisjon…
Sharifo Mohamed har altså aldri vært i arbeid. Hun bor i et rekkehus, og hun har bil som hun har fått av faren sin, som er bussjåfør. Når DR spør henne hvorfor hun aldri har vært selvforsørgende, er svaret dette:
“Fordi jeg altid har været gravid, været på barsel, været gravid, været på barsel, igen og igen og igen”, svarer Sharifo Mohamed.
Mohamed er på arbeidstrening tre ganger i uken i fire timer. Det er ledig jobb i en lokal matvarebutikk, men der vil ikke Mohamed søke jobb. Begrunnelsen er denne:
«Min religion sier at kvinner ikke må røre svinekjøtt og alkohol.»
Som Den korte avis kommenterer dette: Det er «høyst emballasjen» hun i så fall ville komme bort i.
Det interessante er jo hvorfor i all verden Mohamed fikk familiegjenforening 19 år gammel med en far i Danmark, da hun allerede hadde et liv i Somalia med en datter – som hun etterlot hos sin egen mor da hun satte kursen mot Danmark.
Trodde hun skulle bli rik
DR har også intervjuet en kvinne ved navnet Halima (50) på arbeidstreningssenteret. Hun har 12 barn, og er også fra Somalia, sies det. Mer får vi ikke vite.
Halima har spændt sin telefon fast mellem øret og sit stramtsiddende hovedtørklæde og taler i telefon med ét af sine 12 børn, mens hun arbejder.
Pakistanske Ambrin Asif Riaz (39), kom til Danmark for 21 år siden etter giftermål med en danskpakistaner. Det var «prestisje» å bli giftet til en mann som bodde i Vesten, forteller hun. Pakistanere i Vesten hadde nemlig langt mer penger enn folk i Pakistan, forteller hun. Asif Riaz gledet seg til å skulle bli ektemannens «fine hustru i hjemmet»:
– Jeg tænkte, at han er vokset op i Danmark og er rig, og så kan jeg sidde derhjemme og hygge mig. Det tænkte jeg, for sådan gør de rige kvinder i Pakistan.
Asif Riaz trives ikke i Danmark. Hun kjeder seg daglig, og trøster seg med å skrive dikt om lengselen etter Pakistan. Et av dem lyder slik:
– Jeg forstår ikke dig. Du forstår ikke mig. Sådan skal jeg leve resten af mit liv.
Hvorfor reiser hun da ikke tilbake til Pakistan?
-I Danmark får jeg 11.000 kroner om måneden. I Pakistan får jeg 0 kroner. Hvis jeg tager tilbage, skal jeg leve af græs.
Tredjeverden-tilstander
Femdobling av ikke-vestlige siden 1980. Skjermdump DR.dk.
DR benytter kun begrepet ikke-vestlige om kvinnene de omtaler. Alle kvinnene er dog muslimer.
Det er ikke rettferdig å sause alle ikke-vestlige sammen i en kategori. Vi vet mer enn nok om hvilke land som utmerker seg på statistikk over de mest kostnadskrevende fordi så mange av dem ikke jobber, men lever av trygder.
Finansavisens «Røde tall» fra 2013 taler sitt tydelige språk. Toppland på listen er:
- Somalia
- Irak
- Pakistan
- Afghanistan
- Iran
- Tyrkia
Deretter kommer Filippinene, Russland Polen og Thailand.
Tallenes tale.
På topp i den positive skalaen er Sverige, Tyskland, Danmark og Storbritannia.
Hva forteller dette oss om fremtiden?
- At innvandringen slik den har pågått (asyl, familiegjenforening) fra den islamdominerte verden kommer til å sette oss tilbake på sikt til tredjeverden-tilstander. Velferdsstaten klarer ikke å bære tyngden.
- De danske tiltakene for å oppløse gettoer og få folk fra trygd og ut i arbeid, er helt avgjørende for landets mulige bærekraft i årene fremover.
- At all innvandring fra denne delen av verden må opphøre i sin nåværende form. Vi kan kun ta imot dem vi vet vil Norge, og som har evner til det.
Men å tro at dagens Storting skulle handle ut fra fornuften, er fremdeles en fåfengt tanke. Man tror fremdeles at man skal bli bedre på integrering – også av dem som er her kun av én årsak: velferden vår som de tror er en gratis lunsj livet ut. Og som har et tankesett som er i full kultur- og verdikollisjon med det norske.
Våre politikere på Stortinget burde ikke minst spørre seg selv: Hvorfor er det slik at pakistanske kvinners sysselsetting etter et halvt århundres botid i Norge fremdeles ligger på ca 30 prosent? Og da er én times arbeid i uken målingen finner sted tilstrekkelig for å bli klassifisert som sysselsatt.
Man undres: Hvor langt strekker tålmodigheten seg blant alle hardtarbeidene – vestlige som ikke-vestlige – overfor alle dem som grovt melker velferdsstaten?