Da Sylvi Listhaug i dag tidlig kunngjorde at hun går av som justis-, beredskaps- og innvandringsminister, var det med følgende forsikring: en lovnad om «ikke å gå stille i dørene på Stortinget».
Folkets stemme
Listhaug er blitt en svært populær statsråd på innvandringsfeltet hos den delen av folket som er restriktiv til innvandringen – og like forhatt på den andre siden. Hun er blitt populær ved å være direkte og klar i talen, kalt «en spade for en spade», fremstått som uredd og hardtslående – og en som er villig til å gå i krigen for nasjonen Norge. Hun «eier» den restriktive innvandringspolitikken.
Og hun er blitt denne delen av folkets stemme.
Den delen som har måtte kjempe hardt for retten til å mene det vi mener. Kontinuerlig under beskyldninger om innvandringsfiendtlighet, islamofobi og høyreekstremisme. Med de etablerte mediene (MSM) som moralens voktere. Men vi har standhaftig stått i stormen ved å forholde oss til dokumenterbare fakta og etterprøvbare analyser, til tross for beskyldninger om konspirasjonsteorier. Så har da tiden vist at vi har hatt rett: Utviklingen tar den veien vi har forutsett, om det så gjelder økonomi, kriminalitet, verdikonflikter eller annet.
For den «ærlige» delen av folket, har innsett dette. Det er derfor «denne siden» har vokst jevnt og trutt. Ikke bare i Norge, men i hele Europa. Stadig flere «skikkelig folk» har tatt mot til seg og tatt til ordet for en mer restriktiv politikk på området. Turt offentlig, om enn «kun» på sosiale og alternative medier, diskutere de negative konsekvensene. Noen, også av kjente størrelser som har tilhørt, eller kanskje fortsatt tilhører, venstresiden i politikken, har erkjent at de tok feil. Personer som selv har innvandringsbakgrunn har proklamert ønsket om en mer bærekraftig innvandring og integrering, og eks-muslimer har fremmet kritikk av islam. Vi har altså smått om sen beveget oss i retning av en mer realistisk debatt på feltet.
Med en egen innvandringsminister ble det også et «eget» politisk felt. Hun ble «vår stemme» og «angrep» på henne, ble synonymt med de «angrep» som vi selv har blitt utsatt for hele veien. Og man skal være bra blind og døv for ikke å se at Listhaug har vært utsatt for en rekke usaklige angrep.
Men en stille Listhaug vil ikke lenger være denne stemmen. Og stille vil heller ikke Listhaug være.
Skadeskutt innvandringspolitikk
Da jeg kommenterte Listhaugs rolleforståelse og -utøvelse 14. mars, altså dagen før «Sirkus Storting», antydet jeg både Listhaugs eventuelt frivillige avgang og eventuell regjeringskrise. Når «alle» i dag, inkludert statsminister Solberg, sier at utviklingen i denne saken hadde ingen forutsett, så vil jeg gjerne påpeke: Jo, «noen» hadde det, og jeg forfattet den politiske analysen, vel vitende om at jeg ville bli sablet ned av Listhaug store tilhengerskare, av spesielt to grunner:
Kanskje Listhaug selv ville lese analysen og ta det fremsatte scenarioet på alvor, og dermed gjøre en kursendring slik at hun ikke kunne ende opp med å bli tvunget til å forlate Regjeringen. Og kanskje analysen også kunne få andre til å innse at det ikke hjelper at en statsråd er tøff, uredd, hardtslående osv. hvis det ikke ender opp med faktisk politikk. For alle som ønsker en politikk som ivaretar Norge på best mulig måte, en politikk som sikrer borgernes trygghet, en politikk som bidrar til en bærekraftig innvandring og integrering, vi vil ha noen som politisk fronter våre ønsker – og som faktisk får det til å bli realpolitikk.
Listhaug fylte, og vil kanskje også fremover fylle, den første rollen, den andre rollen mistolket hun.
Nå er innvandringspolitikken skadeskutt, selvsagt avhengig av hvem som eventuelt overtar innvandringsposten. Men nettopp at innvandringspolitikken er så betent, kan dette bety at statsministeren vil gjøre det meste for å dempe den helt ned, ja kanskje endog fjerne hele posten, og satse på å snakke opp integreringsfeltet for alt det er verdt. Det vil nok glede både Høyre og Venstre (og KrF), og kan være prisen FrP må betale for støyen som nesten endte i regjeringskrise.
Polarisering og konflikt
Selvsagt har Listhaug sin del av skylden for at det nesten endte i regjeringskrise. Hun er, som blant annet Siv Jensen i dag påpekte, ikke noe offer. Hun er en politiker som har hatt betydelig makt, og fortsatt har makt, og hun har stort gjennomslag i folket. Og det selv om flere i opposisjonen, ikke minst SVs Audun Lysbakken, prøver å overbevise seg selv og andre om at hun har liten støtte. Det skal liksom «motaksjonen», som gjorde Leger Uten Grenser til en politisk aktør, være et bevis på. Men opposisjonen, og KrF, på Stortinget kan ikke fortsette å overse – og «stemple» – en økende andel av befolkningen. Det kan heller ikke MSM.
Listhaug «slamret med dørene» på en slik måte at det måtte komme reaksjoner. Og som nevnt før, det handler i liten grad om hennes FB-post om Ap og terrorister, den utgjorde «bare» anledningen for opposisjonen på Stortinget til å ta henne – og til igjen å sette fyr på den betente innvandringsdebatten: Polarisering og konflikt. Å tillegge andre motiver de kanskje ikke har. Beskyldninger om høyreekstremisme og hevde at folk er rasister.
Med andre ord: Det de beskyldte Listhaug for, og som var grunnlaget for å fremsette mistillit, var akkurat det de gjorde selv – fordi de mener å sitte med det «moralske kortet». Og igjen er MSM «i vater». Det er de «utpekte» som skal føre debatten på sine premisser.
Tror noen det blir konfliktdempende?
Tomrommet
Det tomrommet som Listhaug etterlater seg må fylles.
Etter all sannsynlighet vil Listhaug prøve å fortsatt beholde denne posisjonen, men den kan ende opp som en politisk snakke-posisjon fra Stortinget til et stort publikum på Facebook. For øvrig har Listhaug aldri sittet på Stortinget, så det er også en rolle som skal tilpasses resten av systemet.
Hvis FrP, med sitt eierforhold til og troverdighet i innvandringspolitikken, skal beholde denne posisjonen, må de nå stå sammen i det som har skjedd. Om Listhaug ble presset til å gå av eller ikke, er av mindre interesse for politikkfeltet. Om hun var oppriktig i sin unnskyldning, er heller ikke av betydelig interesse. Hun gikk av som statsråd, og peker på at FrPs makt og gjennomslag er det viktigste.
Derfor må vi, ikke minst FrP, stå opp for at innvandringspolitikken forblir en sentral del av Regjeringens plattform. Og vi, ikke minst FrP, må bidra til at debatten blir ryddig og saklig – for sakens skyld. Så vil selvsagt noen påpeke at HRS er hardtslående selv, hvilket vi også er, men hver rolle sin rolleutøvelse. Vi har da også vært utsatt for en rekke angrep og drittpakker i mediene, men vi er heller ikke noe offer. «Den som vil være med på leken, får tåle steken», enkelt og greit.
For Listhaugs tomrom må ikke fylles av sinte og frustrerte innvandringskritikere som igjen utnyttes av innvandringsliberale. Da settes vi årevis tilbake, og vi åpner opp for at venstresiden igjen kan ta hegemoni. For innvandring og islam kommer til å bli de viktigste politiske temaene i årevis fremover.