Den 20. mars fant Dagbladet frem krigstypene og fastslo at Jonas Gahr Støre (Ap) og Knut Arild Hareide (KrF) hadde fått drapstrusler og at Støre var satt under politibeskyttelse. Det ble satt i direkte sammenheng med Sylvi Listhaugs avskjedstale.
«Den direkte årsaken, er etter det Dagbladet erfarer, Sylvi Listhaugs angrep mot Støre, og de særdeles ampre angrepene i kommentarfeltene i sosiale medier mot Ap-lederen, som har fått PST til å reagere.»
Angrep ble til «situasjonen»
Skrev altså Dagbladet. Den mediekritiske bloggeren George Gooding avslørte imidlertid at dette ikke stemmer, for PST har så langt ikke registrert noen straffbare ytringer mot hverken Støre eller Hareide. Politibeskyttelsen er riktignok delvis begrunnet av bråket rundt Listhaug, både fordi Støre er utsatt for et høyere trusselnivå og fordi han, som følge av et mistillitsforslag han selv stilte seg bak og derav mulig kabinettspørsmål, var å anse som en potensiell påtroppende statsminister.
Teksten ble muligens oppfattet som i drøyeste laget etterhvert, for som Gooding bemerker: den ble endret i all stillhet. «Plutselig» var setningen blitt denne:
«Den direkte årsaken, er etter det Dagbladet erfarer, situasjonen rundt Listhaugs avgang, og de særdeles ampre angrepene i kommentarfeltene i sosiale medier mot Ap-lederen, som har fått PST til å reagere.»
Dagbladets opprinnelige budskap var ikke til å misforstå: Listhaugs angrep på Støre i avskjedstalen var den direkte årsaken til at PST satte inn livvakter på Støre, skriver Gooding.
Nettavisen har utbedt seg et svar fra Dagbladet, og fått ett. Sort of.
«I den første versjonen av denne saken hadde vi formuleringer som kunne leses som at det var Listhaugs angrep i avskjedstalen som var årsaken til at Støre har fått livvakter. Dette beklager vi.»
«Som kunne leses»…? Er det overhode mulig å lese den opprinnelige setningen på noen annen måte?
Vi kan jo alle formulere oss feil eller uklart, men Dagbladet hadde altså hele tre journalister på saken. Hovedjournalisten er Gunnar Hultgreen, som har jobbet som journalist i Dagbladet i 27 år. Nestemann er Torun Støbakk, som har jobbet i Dagbladet siden 2015 og før det som redaktør for lokalavisen Snåsningen i to år. Også tredjemann Audun Hageskal har jobbet i mange år som journalist, selv om han bare har vært ansatt i Dagbladet i tre måneder.
Alle disse erfarne journalistene skal altså ha klart – helt tilfeldig – å formulere seg så klønete at akkurat denne «misforståelsen» var helt unngåelig.
Du verden.
Best for alle om hun forsvinner
Første versjon
HRS ble for øvrig utsatt for samme av Dagbladet 19. mars. Her er det politisk redaktør Geir Ramnefjell som hevder å ha enerett på tolkninger og dermed kan konkludere ut fra eget forgodtbefinnende.
I kommentaren «Derfor bør ikke Sylvi kastes nå» hevder Dagbladet følgende:
«Hennes tidligere støttespillere som Nils August Andresen i Minerva og Rita Karlsen i Rights.no mener det er best for alle om hun forsvinner.»
Her skvatt vi oppriktig av påstanden. For det første har jeg (Rita Karlsen) verken sagt eller ment noe slikt. Følgelig ble Dagbladet og Ramnefjell kontaktet, både via e-post og telefon, og bedt om å rette opp påstanden øyeblikkelig. Men Dagbladet valgte å «rydde opp på sin måte» – akkurat slik de gjorde i saken Gooding kritiserer: De endret saken i det stille. For øvrig uten at det hjelper så mye, for det er fortsatt ingen belegg for at jeg mener det er best hun «forsvinner».
Ikke minst prøvde jeg å få Dagbladet til å forstå at en slik påstand er svært farlig. Vi sto i en opphetet situasjon med sterke fløyer for og imot Listhaug og Ap (personifisert med Støre), noe Dagbladet selv var oppmerksom på da de jo laget sak om nettopp «drapstrusler» dagen etter. Men tro ikke at Dagbladet, e-postene gikk i kopi til ansvarlig redaktør John Arne Markussen, eller at Ramnefjell var villig til å ta alvoret til seg. Jeg skrev til Ramnefjell:
«Du ser det kanskje ikke selv, men i det hele tatt å skrive noe slikt som ‘det er best for alle om hun forsvinner’ gir assosiasjoner som gir meg frysninger. Noe slikt har jeg aldri sagt og aldri ment, og jeg ville aldri uttalt meg slik.»
Andre versjon – endret i det stille fra Dagbladet, uten at det endrer meningsinnholdet og ivaretar min kritikk
Hvorpå svaret lød:
«Hvilke assosiasjoner? I min verden pleier ikke det å si at det er best at noen ‘forsvinner’ fra en jobb at de på en eller annen måte rent fysisk blir borte. Men hvis du nå har behov for å markere avstand fra din tidligere analyse om at det best om hun slutter i jobben, så skal ikke jeg hindre deg i det.»
At jeg aldri har sagt at det er best at hun slutter i jobben, men kritiserte hennes rolleforståelse og -utøvelse som statsråd i en mindretallsregjering, var åpenbart en analyse som gikk Ramnefjell over hodet. Det er for øvrig er en kritikk jeg står fast ved, og jeg påpekte sågar i min artikkel at «det kan være at Listhaug tar seg inn igjen». Men uansett var jeg mest opptatt av ikke å bli tatt til inntekt for Ramnefjells bruk av «å forsvinne». I et nytt forsøk henviste jeg til det økende konfliktnivået, men holdningen fra Dagbladet var at de hadde sine ord i behold. Dermed kom det en ny versjon, uten at hovedinnvendingen var gjort noe med.
Så hvem snakker om hvem som har hvilke standarder?
Tidligere dømt
Og siden Dagbladet finner det opportunt å minne oss om at settestatsråd Per Sandberg (FrP) i justisdepartementet er tidligere straffedømt, så kan jo vi også bidra med minner:
For dette er nemlig det samme Dagbladet som er dømt i tre rettsinstanser for den groteske, svært skjeve fremstillingen av Erik Schjenken-saken. Dagbladet anket helt til Høyesterett, som opprettholdt dommen. Og ordlyden i avgjørelsen (vår uth.) er ikke veldig god reklame for noe som påberoper seg å være en kritisk, sannhetssøkende avis:
– Beskyldningene, som ble gjentatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått, Schjenken ble identifisert for en videre krets, og avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt. Å konkludere slik Dagbladet gjorde, kan heller ikke sees som et nødvendig element for å fremme debatten, skriver førstvoterende dommer Kristin Normann i avgjørelsen.
Dommen ga sjefredaktør John Arne Markussen vondt i Dagbladets ytringsfrihet:
– Vi er dømt for innholdet i en lederartikkel og en kommentarartikkel, ikke vår formidling av andres uttalelser og sakens fakta. Dette vil gjøre det veldig vanskelig for oss å drive god og aktuell kommentarjournalistikk. Vi får trangere kår, sa han.
Ja, i hvert fall trangere kår til å finne på ting som passer med egen agenda. Uten at det ser ut til å ha lagt noen demper på fantasien der i gården, for å si det sånn.
Det er også det samme Dagbladet som i forbindelse med den siste ukens oppstyr har klaget sin nød på lederplass over at Sylvi Listhaug ikke vil forandre seg og ikke vil lære av kritikk:
For Listhaug er det et sentralt poeng at hun på ingen måte vil forandre seg selv. Tvert imot avga hun et løfte om å fortsette som før, og pakket det inn i store ord om ytringsfrihet.
Hm, passer ikke denne beskrivelsen veldig, veldig godt på annen aktør på banen her?
Videre:
Hun [Listhaug] har ikke villet lære noe av kritikken og regjeringskrisen.
Hun er visst ikke alene om det, later det til.
Men kanskje Dagbladet skulle forsøke å gå foran med et godt eksempel ved å beklage, forandre seg og ikke minst: lære av sine feil? Eller gjelder det, for å omformulere Dagbladets Geir Ramnefjells egne ord litt, en regel for Dagbladet og en annen for alle andre?