I Gahr Støres tilfelle vurderes truslene som så alvorlige at PST har utstyrt ham med livvakter. Situasjonen er selvsagt helt uakseptabel. Men det er deres egne og medias forsøk på å legge skylden på Sylvi Listhaug også.
Oppdatering 15:51, 21.mars 2018: Artikkelen ble skrevet før det kom frem at PST ikke har registrert noen straffbare ytringer mot hverken Støre, Hareide eller Listhaug, og at Støre ble utstyrt med livvakter fordi han før Listhaug gikk av var en mulig påtroppende statsminister. Dagbladet gjorde derimot sitt for å skape inntrykk av at drapstrusler mot særlig Støre skyldtes Listhaugs «harde angrep» i avskjedstalen. At det har gått hardt for seg i det offentlige ordskiftet en stund er det likevel ingen tvil om, og Dagbladets (og øvrige aviser som fulgte på) måte å plante skylden på Listhaug for de påståtte truslene/drapstruslene er derfor bare nok en tykk strek under artikkelens poeng – som fortsatt står.
«Whataboutism» er blitt en yndet avvisningsmekanisme for den ene siden av debatten, når den andre siden påpeker dobbeltmoral eller -standard i en sak. Kort forklart går det ut at slik påpekning i en spesifikk sak er Også du, Brutus-argumentasjon, hvilket antyder at argumentet ikke er gyldig og/eller overhodet ikke har noe med saken å gjøre. Begge sider i den politiske debatten på sosiale medier bruker denne mekanismen for alt den er verd.
«What goes around, comes around» er også blitt en populær forklaringsmodell. Det innebærer at hvis du sier/skriver ubehagelige eller hatefulle ting, fortjener du ubehagelige eller hatefulle ting i retur. Den brukes også av begge sider, og det har nok en viss sammenheng med at den lille stemmen inni de fleste av oss hvisker at en person ofte har lagt opp til sin situasjon selv. Det er ikke uten grunn at nesten alle land og kulturer har varianter over ordtak som «man ligger som man reder» og «den som er med på leken, får smake steken».
Begge er relevante i dagens politiske debatt, og det burde både politikere og medier notere seg. For hvordan skjøtter de selv det ansvaret de avkrever alle andre?
Polariseringen
Dette omfatter ikke trusler om vold og drapstrusler, bare så det er sagt. Utrolig nok har vi kommet dithen at normale folk forventes å ta avstand fra slikt og/eller fordømme det. Som om noen vanlige samfunnsdebattanter gouterte slikt i utgangspunktet.
Men sånn er det blitt, så her kommer vårt bidrag: Vi tar fullstendig avstand fra og fordømmer trusler om vold og drap uansett hvem som fremsetter dem og uansett hvem som får dem, og vi synes at hets og øvrig svineri rettet mot enkeltpersoner er nettopp noe svineri som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn.
Realitetene på bakken er imidlertid at det er blitt forholdsvis vanlig, og alle vet det. For noen har det da også vært vanlig i mange, mange år allerede. Dette er for øvrig sånt jeg kvier meg for å skrive fordi jeg vet jeg går på eggeskall, men jeg mener det bør sies likevel. Det er fordi jeg mener at det norske og europeiske samfunnet allerede er så polarisert at det begynner å bli farlig, så det siste vi trenger er ytterligere polarisering. Men kløften mellom folk og elite er en enorm pådriver, og særlig skjevdekningen av dagens politiske skisma gjør tingene verre. Og den forhindrer dessverre en rekke politikere og meningsmakere i å se hvordan de tar seg ut for store deler av befolkningen. De ser bare hvordan de blir fordelaktig fremstilt av meningsfeller i media og akademia, men later til å ha store vansker med å innse at de er aktører i et landskap hvor svært mange slett ikke ser dem på den samme måten. Det mener jeg oppriktig at er farlig, både for dem selv og for landet som helhet.
Vi kan begynne med det som har stått øverst på dagsorden denne uken: striden om Sylvi Listhaug.
Samme meningsinnhold
Listhaug er nok hard i klypa, men hun får også store mengder hets – ikke bare på sosiale medier; det gjenfinnes over alt på kronikkplass og i samtlige av de etablerte mediene og i det politiske miljøet. Språket er nok mer stuerent på de kanter enn i et kommentarfelt eller på Twitter og Facebook, men selve meningsinnholdet er ofte den samme. De siste dagene har for eksempel en hilsen til Listhaug gått runden på Facebook: – På tide at en fremmedkriger setter en kule i panna på den onde, kristne f***a der. Håper hun blir gjengvoldtatt så inn i helvete, skriver en høflig herre om Listhaug. Vi kan trygt gå ut fra at han ikke liker henne stort.
Men i følge det politiske miljøet og media er det visstnok bare Listhaug og hennes tilhengere som bedriver hets og pisker opp et farlig hat mot andre, så den bekymringsløse reaksjonen fra alt for mange kan stort sett oppsummeres i «what goes around, comes around». Hun har med andre ord selv bedt om det, sånn som hun holder på. Det er grunn til å minne om at Listhaug har hatt livvakter i over to år allerede.
Og vel er hun hard i klypa og terrorist-meldingen var helt klart i overkant, særlig med tanke på at hun var justisminister for hele landet, ikke bare for meningsfeller. Men er Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støres utmelding om Listhaug stort bedre?
– Vi har en justisminister som bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli, sa Støre fra talerstolen.
Han bruker et penere språk enn mange av hans meningsfeller på sosiale medier, men han sier faktisk rett ut at Listhaug bevisst og kalkulert appellerer til eventuelle Breiviker der ute. Kan man si noe verre om et annet menneske?
«Unnskyld»
Han har også forlangt unnskyldninger i øst og vest, og når den kom, avviste han den som ikke god nok. Det står han naturligvis fritt til, men han glemmer tydeligvis at han ikke opptrer for bare meningsfeller eller en velvillig innstilt presse. Som man har minnet Listhaug om gjentatte ganger den siste uken: hun var justisminister for hele befolkningen, ikke bare deler av den. Topp-politikere må sies å være i noenlunde samme stilling. De søker makt, og får de gjennomslag blir de morgendagens nye politiske ledere.
Men når Støre setter seg på sin høye hest og først krever og deretter sabler ned Listhaugs unnskyldninger, mens mediene stiller som mikrofon og fremstiller ham i et sympatisk, forstående lys, overser de at en stor del av befolkningen husker et par andre ting. Som Støres egen unnskyldning, eller manglende sådan, til Vebjørn Selbekk og hans familie. Og når han nå har fått drapstrusler og må ha livvakter, så husker like mange at Selbekk ble utsatt for det samme og at Støre med sitt «ekstremister på begge sider» må sies å ha vært mindre enn medfølende. Snarere bidro hans utmeldinger til det enorme presset på Selbekk. Vi husker også at samtlige etablerte medier, som nå later til å være meget indignert på Støres vegne, gladelig kastet Selbekk til ulvene. Ingen solidaritet der i gården, nei. Samtidig forsøker de å antyde at de nåværende truslene om vold og drap skyldes Sylvi Listhaugs retorikk. Hva med deres egen? Hvem skal vi klistre ansvaret for hetsen, hatet og drapstruslene mot henne på? Listhaug selv, later det til.
Det er komplett uforståelig at de politikerne, akademikerne og mediene som kjører denne linjen ikke ser dette påfallende hykleriet og ditto dobbeltstandard selv. Det gjør derimot mange andre, og det er rett og slett et vemmelig skue. Og hva tror de egentlig det gjør med debattklimaet i et allerede sterkt polarisert samfunn?
De «farlige»
Over til Knut Arild Hareide, som også har blitt hetset på nett de siste dagene og skal ha fått drapstrusler. Det er selvfølgelig helt forferdelig, ikke minst for hans familie. Mediene setter det i forbindelse med Listhaugs avgang og har sikkert rett i det. Men de går også langt i å ansvarliggjøre Listhaug for hva sympatisører tydeligvis tillater seg å skrive, og da er det man husker en annen mann som i årevis har vært i samme situasjon som Hareide befinner seg i nå.
Og hva mener Hareide om ham, mon tro?
– For Nederland kom dette på et vanskelig tidspunkt. Det er en intern politisk debatt der, og vi kan vel si at Erdogan preger valget i Nederland. Regjeringen er presset av Geert Wilders, som skremmer mange i Europa, sier han.
Jepp, det sa Hareide for knapt et år siden. I hans optikk er Geert Wilders en farlig mann, men det er altså Wilders som lever under 24/7 politibevoktning; det er Wilders som lever som en slags flyktning i eget land – han kan ikke engang oppholde seg på samme sted to netter på rad. Slik har Wilders levd i over et tiår allerede. Og den tilgivende, nestekjærlige Hareide er ikke snauere enn at han legger sten til byrden og hevder at det er han som er den farlige her.
Gad vite hvis retorikk Hareide mener at Wilders situasjon skyldes? Det er neppe tilhengerne hans, for å si det sånn.
Ansvar
Denne Alt er alltid alle andres skyld er ellers en typisk holdning for evig misforståtte islamister, men det ser ut til at den har hatt god grobunn blant Europas politiske, kulturelle og mediale elite. De krever av politiske meningsmotstandere at de skal ta ansvar for sine synspunkter og ytringer, selv tar de det ikke.
Personlig er jeg av den formening at både avsender og mottager har et ansvar i en demokratisk samfunnsdebatt. Avsender for hvordan man formulerer seg, mottager for å lese/tolke så korrekt som mulig, og ikke lese inn ting som ikke står der eller blir sagt og slett ikke forvrenge det til det ugjenkjennelige for å fremme sin egen sak. Men like lite som jeg mener at Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide er ansvarlige for hetsen og truslene mot Sylvi Listhaug, er Listhaug for ditto mot Støre og Hareide. De to er da heller ikke direkte fremmede for å forvrenge det som blir sagt, lese mellom linjene og attpåtil bedrive tankelesing heller.
De sistnevnte fremstår imidlertid som nokså ivrige på frikjenne seg selv for alt sammen, samtidig som de peker ut Listhaug som personlig ansvarlig for det samme. Og den kaklende klasse går langt i hjelpe dem med det. Men det er bare å beklage; denne dobbelstandarden er bare ikke gangbar lenger. Skinnhellighet har da heller aldri vært en utpreget populær egenskap i noen deler av befolkningen.
Så det er nok på tide at de påstått anstendige kommer seg ned på jorda og tar inn over seg at «what goes around, comes around» og «også du, Brutus» gjelder for dem også. Og som de forlanger av Listhaug, får de begynne å oppføre seg som om de er potensielle ledere for hele landet, ikke bare egne tilhengere. Pressen må på sin side slutte å dekke dette feltet så skjevt som de hittil har gjort. Vi har alle et felles problem: økt splittelse og påfølgende polarisering. Det minste topp-politikere – ja, Listhaug også – akademia og media kan gjøre, er å la være å påskynde utviklingen med sin åpenlyse partiskhet.
Markant skille
Meningsforskjeller til tross; det går et markant skille mellom oss som ønsker en åpen, demokratisk debatt på den ene siden og de som sender trusler om vold/drapstrusler og/eller ønsker seg slik vold på den andre.
Men de som fremstiller seg som anstendige må forstå at de er og oppfattes som aktører, ikke nøytrale observatører eller lignende, og at landskapet de beveger seg i er like uoversiktlig hva gjelder egne tilhengere som motpartens tilhengere. De står overhode ikke noen særstilling i forhold til dem de mener er uanstendige. De er bare folk med feil og mangler de også når det kommer til stykket, og som de «uanstendiges» budskap plukkes opp og tolkes av meningsfeller og -motstandere, plukkes også de «anstendiges» budskap opp og tolkes av deres meningsfeller- og motstandere. Hva de oppfatter som anstendig og ikke er nøyaktig like farget av deres eget subjektive ståsted, som det er for alle andre.
Ikke noe galt i det, det er et fellesmenneskelig trekk. Skadelig blir det først når et helt etablissement eller en bestemt politisk leir later som noe annet og fremstiller seg selv som objektive og vil diktere debatten på dette feilaktige premisset. Hva venstresiden oppfatter som anstendig/uanstendig, er ikke noe mer objektivt sant enn hva høyresiden gjør. Det får de bare innse.
For når politikere og medier innbiller seg – og dekker feltet – som at de har sitt på det tørre og at polariseringen og det økende hatet utelukkende skyldes De Andre, gjør de en stor feil. Halvparten av befolkningen ser dem nemlig ikke slik de åpenbart ser seg selv.
Den ene De Andre ser til enhver tid hva Den andre De Andre driver med. Og det vi driver med nå, kan etterhvert bli farlig for oss alle.