En annerledes påskekrim: Sosionomer kverker politiet

Svaret fra politiet er følgende:

– Forskerne har tallmaterialet fra Oslopolitiet når det gjelder narkotika og voldtekt. Det fikk de overlevert av oss. I rapporten så legger jeg merke til at disse tallene er forsøkt bortforklart. Og det må jeg si at jeg ikke setter noe pris på.

Forskerne prøver altså å bortforklare politiets tall – og det setter ikke politiet pris på.

Men før du gleder deg for mye: Dette er 28 år siden. Jeg kommer tilbake til det.

Det sprekker opp

Over tid har vi blitt forsikret om at politiet har kontroll over kriminaliteten i hovedstaden. Vi er blitt fortalt at kriminaliteten ikke er blitt verre, og at lite eller ingenting tilsier at vi har hatt en dyster utvikling – spesielt i Oslo øst. Det bedyres at kriminalitetsutviklingen ikke har noe med innvandring i seg selv å gjøre. Fattigdom og utenforskap derimot, det kan være innenfor å snakke om.

Videre er vi over tid blitt presentert for tall og statistikker som skal bekrefte situasjonen, fortolket gjennom Statistisk sentralbyrå (SSB) og diverse forskere. I det siste tiåret også via den såkalte Strategisk stab ved Oslopolitiet. Journalister og politikere har brukt denne informasjonen som bevis for at vi ikke har noe som ligner «svenske tilstander», og innvandringen, spesielt den ikke-vestlige, frikjennes som forklaringsvariabel.

Nå slår bildet fullstendig sprekker. Vi innhentes av virkeligheten, men bortforklaringene er de samme.  

Kriminalitetsutviklingen

Da jeg begynte på denne artikkelen skulle jeg samle opp noen av de sakene som HRS har presentert over år, men ga raskt opp. Vi startet så tidlig med å advare mot kriminalitetsutviklingen, spesielt i Oslo, at tilfanget rett og slett ble for mye.

Litt enklere er det å vise til de siste tiders rapporteringer, som for eksempel fra NRK (22. mars) der det vises til at kvinnelige vektere trues med voldtekt og steinkasting, om beboere på Romsås (i Groruddalen i Oslo) som slår alarm om narkotikasalg blant de unge, om kriminelle gjenger, om «bøter» som deles ut og som raskt øker hvis den «bøtelagte» ikke kan betale. Akkurat sistnevnte rapporterte HRS om midt på 2000-tallet, ikke minst fordi jeg hadde førstehånsdserfaring via min egen sønn (som er oppvokst på Oslo øst).

Samme dag kunne vi i Aftenposten lese et varselbrev fra rektor Jarle Dukic Sandven på Bjøråsen skole på Romsås. Han forteller at unge gjengmedlemmer nærmest terroriserer nærområdet, og at barn tvinges til å selge hasj på ungdomsskoler. Sandven sier rett ut at han «faktisk (er) redd for at man skal miste kontrollen».

Den 24. mars følger Aftenposten opp med et intervju med leder for Oslopolitiets Enhet øst, John Roger Lund, som kan fortelle at politiet anser Romsås-problemene som «en svært alvorlig situasjon».

Men det er ikke bare «Romsås-problemene» som er alvorlige. Situasjonen generelt er langt mer alvorlig enn det som nå er synlig på Romsås.

Innvandringsrelatert

Problemet er at kriminaliteten først og fremst er innvandringsrelatert. Overfallsvoldtekter ties det om, og skal politiledelsens råd følges skal heller ikke mediene skrive om denne form for grov kriminalitet. Ifølge kilder vi har i politiet, skal det være avdekket en rekke overfallsvoldtekter i Oslo så langt i år. Vi har foreløpig ikke sjekket informasjonen – så værsågod, MSM, it’s all yours.

Biler brenner, og det rapporteres som om de er selvantennelig. Ungdom kaster stein og isklumper fra broer og høyder på biler eller forbipasserende, som om det er noe ungdommer alltid har gjort.

Bare i 2016 ble det meldt ca. 2.000 tilfeller av vold mot lærere i Oslo-skolene. Skoler installerer varslingssystemer mot skoleangrep og terror, setter opp ulike hindringer for biler i skolegården, installerer sikkerhetssoner og adgangskort, ansetter vektere, som om det er en «naturlig» utvikling.

Knivstikking skjer tilnærmet daglig, machete er blitt en del av kriminalitetsbildet uten av noen leer på et øyelokk. Folk blir skutt på åpen gate. Gjengkriminaliteten brer om seg, stadig nye gjenger dukker opp – visstnok også «religiøst motiverte». Det selges piller, hasj, khat og annen narkotika, ofte åpenlyst, og gjenger rivaliserer seg imellom, der hevn og trusler er manges hverdag. Masseslagsmål. Flere og ulike typer våpen er i omløp.

Bomiljøer diskuterer borgervern. Seksuell trakassering brer om seg. Enorm økning av barn som voldtar barn. Barn ned i seks-syvårsalderen henger ute til langt på natt. Barnevernet kneler, en av tre slutter omtrent før de er begynt. En av tre NAV-ansatte opplever trusler.

Operativt politi styres fra hendelse til hendelse, uten nødvendig verktøy til å hanskes med problemene – for skrivebordsøvelsene fra Strategisk stab og øverste ledelse tilsier kontroll med situasjonen som det evige svaret, og selvsagt: ingen frykt for «svenske tilstander hvor politifolk løper når de blir angrepet»,  slik som politiets John Roger Lund tidligere har uttalt seg.

Og når operativt politi har prøvd å fortelle om egne erfaringer, så avvises det av politiledelsen. Fordi politiledelsen vil ikke at virkeligheten skal være slik.

Hvor hunden er begravet

Oslopolitiet opererer etter den såkalte Oslomodellen. Det går i all hovedsak ut på følgende: Sakshåndtering, det vil si at saker skal kodes riktig slik at de fordeles til riktig adressat, men der det knapt nok finnes noen plan for etterforskning. Oslopolitiet har ikke kapasitet til å etterforske alle sakene, derfor er førsteprioritet å få sakene henlagt. Slik blir det «tilfeldigvis» også grei statistikk av når det kommer til kriminalitetsgrupper.

Det er snakk om svært mange kriminelle miljøer og gjenger i Oslo. Saker som politiet håndterer kan ha 50 til 80 personer involvert på en eller annen måte. I tillegg er tilsiget enormt, både fordi kriminelle raskt er på gata igjen og fordi rekrutteringen er «god». Og la oss bare konstatere følgende: vi snakker knapt ett eneste norsk navn. Dette er etterprøvbart, noe for eksempel vårt tidligere publiserte nyhetsbrev fra politiet vitner om  – så værsågod MSM, it’s all yours.

Ett annet «virkemiddel» politiet har er bortvisning, som visstnok også er svært så populært i Oslopolitiet. Altså OPS (oppgjort på stedet), men hvem tror at kriminelle slutter å være kriminelle etter slik bortvisning? Kanskje noen skulle sjekke antall saker med OPS? Værsågod, MSM, it’s all yours. 

Og hvorfor tror noen at folk orker å anmelde, når sannsynligheten er stor for at saken henlegges, og det kanskje heller ikke er noe å hente på forsikringen?

Det er her hunden ligger begravet. Politiledelsen vil tone ned den reelle problematikken. Det er selve kjernen i Oslomodellen. Og Strategisk stab, som de fleste «forskere» på området, jobber etter prinsippet om at straff ikke fungerer. Da blir også statistikken slik den blir.

Vi har tidligere omtalt Strategisk stab ved Oslopolitiet. Om hvordan denne enheten, med personer som Marianne Sæthre, Veslemøy Grytdal, Ingjerd Hansen, alle sosiologer, prøver å overbevise oss om at kriminaliteten går ned, at innvandring er irrelevant og rapporterer statistikk som de uopplystes tilfluktssted. Ingjerd Hansen har for øvrig tittelen «mangfoldsrådgiver». Hansen ble rekruttert fra OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering), hvor hun særlig hadde arbeidet med klager over politiets arbeid fra personer med minoritetsbakgrunn. Det sier i grunnen sitt.  

Da de snakket sant

Jeg åpnet med politiet som hevdet at forskerne bortforklarte politiets egne tall for voldtekter og narkotikakriminalitet. Altså en 28 år gammel uttalelse, og den falt fra hedersmannen Truls Fyhn (han døde i 2011).

Den kom i det daværende NRK-programmet Antenne Ti den 14. juni 1990, med Per Ståle Lønning som programleder, der temaet var «innvandrerkriminalitet».

Lønning introduserte programmet med at «Utlendinger står bak de fleste voldtekter, tilfeller av knivstikking og grov narkotikakriminalitet i Oslo. Det viser tall fra Oslo politikammer. Men i går ble det lagt frem en forskningsrapport som viser at utlendinger ikke er mer kriminelle enn nordmenn. Den rapporten omfatter alle typer kriminalitet og gjelder for hele landet.»

– Så, Truls Fyhn, hvordan kan det ha seg at dere er kommet frem til så forskjellige tall?

Den gang politiinspektør ved Oslopolitiet Truls Fyhn svarer:

– Forskerne har tallmaterialet fra Oslo politikammer når det gjelder narkotika og voldtekt. Det fikk de overlevert av oss. I rapporten så legger jeg merke til at disse tallene er forsøkt bortforklart. Og det må jeg si at jeg ikke setter noe pris på.

Programleder Lønning henvender seg så til Odd Einar Dørum (V), som da var leder av det nå nedlagte Kontaktutvalget mellom staten og innvandrere og som senere ble justisminister i Bondevik I-regjeringen: Stoler Dørum på politiets tall? spør Lønning.

– Det avgjørende er at politiet har oppdaget ting som er uakseptabelt, og uansett om det er den ene eller andre rapporten som er riktig så må vi diskutere hvordan vi skal forebygge denne kriminaliteten.

Underforstått, og senere i programmet «godt» forklart av Dørum, om politiets tall om overrepresentasjon av innvandrere var riktig, så hadde det egentlig ingen betydning.

Oslonatten i juni 1990

Antenne Ti fortsetter med en reportasje om kriminalitet i Oslo. Den er laget av en annen hedersmann som dessverre også er gått bort, Knut Olsen. Denne natten til lørdag 9. juni 1990 er Olsen med en politipatrulje. Natten er langt fra rolig, men politiinspektør Fyhn konstaterer etterpå at det nok var en «langt roligere natt» enn mange andre.

Vi får høre og se konflikt mellom afrikanere og nordmenn. Hovedstaden er blitt farligere, volden råere, melder Olsen, og snakker om kniver og tåregass. Politi i felten forteller, «selv om forskerne mener noe annet», at de ikke er i tvil om at innvandrere er stadig oftere involvert i grov narkotikakriminalitet, knivstikking og voldtekt.

Et voldtektsoffer intervjues. Hun var dum nok til å haike i beruset tilstand, og ble med i en pirattaxi med en marokkansk sjåfør. Hun sovner i bilen og våkner av overgrepet, hun blir slått til blods, tatt kvelertak på og lempet ut av bilen. I ettertid er hun blitt redd innvandrere, mens hun forsikrer at hun ikke er rasist.

Olsen forteller at på landsbasis utgjør dømte voldtektsmenn med innvandrerbakgrunn bare noen få prosent, men i Oslo er bildet et helt annet. Det har vært usedvanlig mange og grove voldtekter det siste halvåret, konstaterer Olsen, og viser til at 35 menn er anmeldt for voldtekt, herav 24 med utenlandsk bakgrunn. Han forteller at sammen med politiet har NRK gått gjennom samtlige anmeldelser: «To tredjedeler av dem som er anmeldt for voldtekt i Oslo hittil i år gjelder menn fra Asia eller Afrika.»

Olsen fortsetter, uten å vite at det han da fortalte skulle siden legges lokk på: «I spenningsfeltet mellom flere kulturer har det skjedd en rekke ganger at en diskotekflørt har endt i voldtekt. I bunken over anmeldelser finnes det mange graverende eksempler hvor grupper av menn, opptil ti personer, har voldtatt en jente. Bare i løpet av våren har slike gruppevoldtekter skjedd fire ganger i Oslo. Gjerningsmennene var alle utlendinger.»

Reportasjen viser til en bestemt sak, en gruppevoldtekt på Oslo øst, hvor også en av gjerningsmennene er blitt intervjuet. På gebrokkent norsk får vi vite at «hun var med på det frivillig». Hun ble med, «frivillig, på en måte, kan du si, ikke sant.» Mannen synes åpenbart synd på seg selv, for når en jente blir med hjem etter et hyggelig møte så er det ensbetydende med at hun ønsker sex. Hva annet skulle det være, spør mannen. I dette tilfellet et «ønske» om gruppesex.

Aslam Ashan, da som Ap-politiker, blir også intervjuet. Han hevder å være skremt over politiets tall, men forteller at han «hele tiden har visst at tallene var ganske høye, men har trøstet seg med at det ligger en del feilkildemateriell og derfor, har jeg, ikke tatt det så veldig alvorlig. Men nå er det gått over grensen og det bør settes på dagsorden.»

– De skal ut

Så kommer en hederskvinne inn i bildet, også hun død, nemlig Annette Thommessen. Hun var da leder av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), en organisasjon som senere har utviklet seg til å bli asylaktivister. Thommessen forteller at tallene fra Oslopolitiet er en bombe hun lenge har fryktet skulle gå av.

«Hvis det foregår kriminelle handlinger fra utlendinger, asylsøkere eller flyktninger – som har bedt om beskyttelse i Norge, så skal de ut. Så fort som mulig.» Hun fortsetter med at hun «på ingen måte kan akseptere at folk som har bedt norske myndigheter og det norske folk om aksept for deres fortvilelse og deres behov for beskyttelse (deretter misbruker asylinstituttet). Om det er voldtekt eller narkotika eller hva det er – de skal ut», sier Annette Thommessen.

Vi følger så patruljen videre til en hendelse på Kampen i Oslo. En mann er falt eller kastet ut fra 3.etasje i en blokk og landet på ryggen på asfalten. Det er et narko-oppgjør og begge de involverte er afrikanere.

Olsen forteller: «I Oslo er utlendinger i klart flertall når det gjelder grove narkotikaforbrytelser, en av forklaringen er at mange utlendinger kommer hit som kurerer. Tallenes tale er at i 1989 ble 127 personer dømt for grove narkotikasaker, herav 85 utenlandske statsborgere, de fleste fra land utenfor Europa.»

Selvkritikk

Slåsskampene i Oslo endrer seg også på denne tiden. Særlig når det er snakk om innvandrere, da det begynner å bli vanligere med våpen, får vi vite i Olsens reportasje. En politibetjent forteller hvordan innvandrere gjerne opptrer i klikker, egger til bråk med nordmenn, typisk i køer, for deretter å stikke av. Politibetjenten sier at han tror de (innvandrerne) har «et litt annet temperament enn oss, de tenner litt lettere», og viser så til at «de drikker mindre alkohol enn Ola (Nordmann), men det er bare et tidsspørsmål».

Så er det over til et knivslagsmål ved Oslo City. Olsen rapporterer: «Innvandrere er overrepresentert i denne form for kriminalitet. I første halvår av 1990 var det 37 menn anmeldt for knivstikking, herav 24 med utenlandsk bakgrunn. Et klart flertall av innvandrerne som er anmeldt, er menn fra den tredje verden.»

Dette er en situasjon vi burde ha forutsett, sier Annette Thommessen.

Hun tar selvkritikk for at det ikke er gjort nok for å forhindre denne situasjonen. Hun sier at i tillegg til å fortelle (som er del av NOAS’ arbeidsområde) asylsøkere at «de skal til advokat, utlendingsdirektoratet osv., så burde vi også ha sagt: Vi bruker ikke kniv på restauranter i Norge, glem det. Vi skulle også ha sagt at kvinner er frigjort, de er ikke dine, du er vant med tre eller fire koner, du er vant til en kvinne som reagerer på en annen måte enn norske kvinner gjør. Det skulle vi sagt. Det har vi ikke gjort. Og at jeg tar skyld er nå én ting, men jeg håper at det ikke bare er meg som tar skylden. Jeg synes nok de fleste av oss som har med det spørsmålet å gjøre i det hele tatt, burde tatt skikkelig selvkritikk, og spurt hva skal vi gjøre nå? Skal vi være modige nok til å sette ord på ting?»

Men 28 år etter er vi feigere enn noen gang. Hvorfor?

Døren var for lav

Er det noen som husker Willy Haugli (1927- 2009)? Haugli var politimester i Oslo fra 1985 til 1994, og var altså sjefen til politiinspektør Fyhn som satt i studio hos Lønning denne dagen i juni 1990.

Haugli var en politimester som fremdeles mange politifolk snakker om, både politi i aktiv tjeneste og pensjonerte. Vi har hørt utallige historier om han. Tilnavnet «Jern-Willy» sier vel sitt. Hauglis mål var å bekjempe kriminalitet. Målet hans var å «fakke kjeltringer» og putte dem bak lås og slå. Som politi brydde han seg lite om å utvise noen omsorg for kriminelle. De som gjorde kriminelle handlinger skulle ta konsekvensene. For å nå målet «fulgte han ikke alltid boka», fortelles det, uten at Haugli selv syntes det var for mye å henge seg opp i.

En av de mest kjente historiene om Haugli var da politiet stormet Stortorvets Gjæstgiveri. Vi har snakket med politifolk som var med på denne aksjonen i 1987. Politiet var på jakt etter blitzere som hadde gjennomført ulovlige demonstrasjoner, ikke minst den alltid aktive og anti-politi Stein Lillevolden. Haugli hadde beordret arrestasjon av Lillevolden ved å storme gjestgiveriet med hunder. «Det ble et satans rør», sier en av politifolkene som var med. Aksjonen fikk betydelig kritikk, med beskyldninger om at politiet «overdrev». Da mediene avkrevde politimester Haugli forklaring på hvorfor han tok hundepatruljen inne gjestgiveriet, svarte han like overlegent som uredd:

– Fordi Stortorvets Gjæstgiveri har så lave dører at vi ikke kunne ta i bruk hestene.

Den nå pensjonerte politimannen som forteller historien, gjør det smilende. Han mener det var den gang politiet hadde baller. «Når de ikke lot seg styre av politikerpreik eller dirigere av mediene, men tok politifaglige beslutninger ut fra realiteter – og fikk resultater.»

Vi ser det samme hos politiinspektør Fyhn i Antenne Ti. Fyhn insisterer på tallene tale, og stiller seg uforstående til forskernes og andres bortforklaringer. Fyhn vet nok at han hadde sjefen i ryggen. Skulle utviklingen stoppes nyttet det ikke å fortie årsakene til problemene. Eller som Annette Thommessen påpeker: Være modig nok til å sette ord på ting.

HRS har for øvrig hatt gleden av å møte Truls Fyhn. Det var i 2003 da vi jobbet med rapporten om norske barn i utlandet. Ett av casene våre var Samira som var sendt tilbake til Somalia på koranskole. Samiras familie bodde i Tromsø, hvor nettopp Fyhn da var politimester. Samira-saken var henlagt av politiet og vi forsøkte å få politiet til å gjenoppta den. Etter en del skriverier frem og tilbake, møtte vi han første gang i Tromsø. Han tok hjertelig imot oss, før han slo ut med hendene og sa: «Hvorfor i herrens navn måtte dere velge Samira i Tromsø!? Dere har vel hundrevis av ‘Samira-er’ i Oslo!»

Poenget til Fyhn var at disse sakene var svært vanskelig for politiet å gjøre noe med – og de var ressurskrevende. Og han var ikke i tvil om hvor skylden lå: Hos udugelige politikere. Politikere som ikke evner å ta virkeligheten inn over seg, og som derfor ikke får på plass de nødvendige verktøy. Ei heller hos politiet.

Og siden har det bare blitt verre. For har vi per i dag en politiledelse som «støtter gutta sine»? Eller har kriminologer, sosiologer, sosionomer og dets like overtatt politietaten? De «myke fag», typisk kvinnedominerte, og som like typisk er selverklærte feminister.

I seng med fienden

Vi husker henne godt. Liv Finstad. Kanskje mest kjent for sitt forsvar av landbrukspolitikken til Rød Valgallianse (RV) med «sauer er ålreite dyr», og for sitt engasjement i Kvinnefronten. Men Finstad er også kriminolog, inntil nylig professor ved kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun holdt sin fratredelsesforelesning i slutten av september 2017.

Finstad har forsket på politiet i 25 år. Utvilsomt har hennes arbeid påvirket, både politisk, i forskningen og i politietaten. Hun har også sittet i en rekke statlige utvalg, sist i Bevæpningsutvalget. Påvirke vil hun nok gjøre en stund fremover også, da hun fortsetter i en 20 prosent stilling ved Politihøgskolen i Oslo (PHS) og ny bok ført i pennen av Finstad er underveis.

Finstad var ferdig utdannet sosiolog i 1979, i 1985 var hun førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og strafferett. På 1990-tallet ønsket hun å komme politiet nærmere på klingen. Hun ville gjerne observere operativt politi i arbeid, og maste seg til å få delta på politipatrulje. Jeg sier «maste», fordi vi er blitt fortalt at Willy Haugli ikke ønsket å ha med «den raddisen med nesa i ei bok», men lot seg overtale fordi han mente Finstad kunne ha godt av å møte virkeligheten.

Den beslutningen vil jeg tro Haugli angret på resten av sitt liv. For dette var, om ikke starten, så en utløsende faktor til å gjøre politiet til alt annet enn det Haugli trodde på.

Det vitner ikke minst reaksjonene fra Finstads miljø om. Da Finstad ville ut i felten med politiet var forholdet mellom forskere og politi preget av gjensidig skepsis, forteller Finstad selv i et intervju med Politiforum (oktober 2017). Derfor ble Finstads prosjekt av kollegene oppfattet som «å gå til sengs med fienden».

Merk at det er politiet, ikke de kriminelle, som er «fienden».

Politiets rolle

Arbeidet fra Finstads side resulterte i boken «Politiblikket» (2000), med fokus på «politiets rolle, atferd og selvforståelse». Ikke minst var Finstad opptatt av hvordan politiet observerte og leste samfunnet – som igjen har betydning for «hvordan kriminalitet forstås». Ett av eksemplene Finstad selv trekker frem, var politiets bruk av «stopp og sjekk».

«Stopp og sjekk» var et resultat av et mistankebasert politiblikk og hvordan politiet observerer omgivelsene på. Gjennom et slikt blikk risikerer man å skape en kriminell underklasse. Den gruppa som oftest ble stoppet og sjekket var rusavhengige. Disse ble fratatatt brukerdoser og utstyr, og så måtte de jo selge sex eller stjele for å tak i stoff igjen. Slik risikerte politiet å reprodusere kriminalitet.

Det mest oppsiktsvekkende med Finstads akademiske tolkning er omdefineringen av politiets rolle. Det er ikke politiet som for eksempel har bestemt at narkotika er ulovlig i Norge, de skal håndheve at et slikt forbud overholdes. Og hvordan står Finstads eksempel seg i dag, med den kriminalitetsutviklingen vi har med narkotika? For eksempel at stadig flere barn og unge tvinges til å selge hasj og ilegges «bøter» fra kjeltringer? Skal politiet klappe dem på hodet og kjøre dem hjem – slik at politiet ikke risikerer å «reproduserer kriminalitet»?

Finstad har dessverre ikke endret oppfatning i dag. Tvert om har hun fått stadig flere med seg inn i sin fortolkningsverden – også i politiet.

I demokratiets kvalitet er ofrene usynlig

Finstad mener mye positivt har skjedd med politiet, ikke minst at det er «mindre toleranse for bruk av ulovlig og unødvendig makt.» Man kan jo snu på spørsmålet: Hvordan står det til med toleransen for bruk av lovlig og nødvendig makt?

For Finstad er politiet et barometer for demokratiets tilstand, der politiets samfunnsrolle belyser demokratiets kvalitet. Indirekte sier Finstad at jo mindre vold som voldsmonopolisten politiet bruker, jo bedre er kvaliteten på demokratiet. Men hva hvis kriminalitetsbilde er så tøft at politiet må bruke «lovlig og nødvendig» makt? Hva hvis politiet – ut fra ønsket om god kvalitet på demokratiet – ikke tar i bruk de nødvendige virkemidler, og vi ender opp med et samfunn som «tar skjeen i egen hånd», for eksempel med borgervern? Hvilket barometer vil det være for et demokrati?

Finstad drar også frem diskusjonen om bevæpning av politiet og argumentet om at «det er den som har skoen på som vet hvor den trykker».

– Hvordan politiet leser samfunnet og forstår samfunnsoppdraget viser seg i synet på maktmidler og maktbruk. Når for eksempel Sigve i PF (Sigve Bolstad i Politiets Fellesforbund, min anm.) sier at det å ha ubevæpnet politi er som å gamble med liv, sender det sterke signaler til publikum om at vi lever i et farlig samfunn. Det gjør vi ikke. Å hevde at vi lever i et farlig samfunn rimer ikke med politiets trygghetsskapende oppgave, forteller Finstad.

Merk dere den midt i all påskekrimmen: Vi lever ikke i et farlig samfunn. Fordi å leve i et farlig samfunn rimer ikke med politiets trygghetsskapende oppgave. Benekt realitetene og Norge blir et bedre sted! Vi kan jo spørre svenskene hva de mener om Finstads konklusjon.

Så kan vi jo minne om at siden Antenne Ti-reportasjen og Finstads inntog i politiet på 1990-tallet så har innvandrerbefolkningen i Norge vokst med om lag 1 million personer, men det endrer selvsagt ikke et samfunn i Finstad-enes optikk?

Kanskje Finstad, heller enn å jobbe på PHS med å fremme kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og skrive bok om «Hva er politi», som er hennes neste prosjekter, skulle ta seg bryet med å snakke med dem som er offer for kriminalitet? Hvem skal passe på dem? Kanskje ofre for kriminalitet og deres familier, for eksempel Oda (12) som er blitt gruppevoldtatt av asylsøkere, kan fortelle noe om et samfunn som er farlig og si noe om hvordan de opplever tryggheten?

Vi skulle ikke lyttet til sosionomene

Kanskje det er vel verdt å lytte til Gro Harlem Brundtland (Ap), som sier at det tok for lang tid før kravet om norskopplæring kom.

– Det skjedde fordi sosionomene fortalte oss det. Jeg sier det på den måten, for det er ikke deres skyld. For vi skulle ikke ha hørt på dem. Men det var der det kom fra: Alle mennesker har rett til sitt eget språk, sitt eget morsmål. Styrken i det argumentet fikk altfor stort gjennomslag, sier Brundtland i et podkast-intervju hos VG (28. mars).

Vi må ikke høre for mye på dem når det gjelder politiet heller. Styrken i deres argumenter må ikke få for stort gjennomslag. For selv om Finstad og mange andre hevder at de lytter til politiets erfaringer, så er det nok av bevis på det motsatte. Realitetene i Oslo, for eksempel.

Nå får vi kanskje Per Sandberg (FrP) som permanent justisminister i denne regjeringen. Jeg vil tro at Sandberg har mer til felles med Willy Haugli og Truls Fyhn enn til Liv Finstad & co. Kanskje politiet skal få lov å bli politi igjen, sånn for samfunnets skyld, for borgernes skyld – og for demokratiet. 

Justisministeren må så snart som mulig innkalle ledelsen i politiet med følgende budskap: Politiet må prioritere – og de må prioritere riktig.

Ta deg tid til å se Antenne Ti fra 1990, det tar deg 35 minutter. Ikke gå glipp av debatten etter reportasjen, der for eksempel Truls Fyhn forteller at han selv er anmeldt for rasisme en rekke ganger for å påpeke sammenhengen mellom narkotikalovbrudd og innvandrere. Der Pål Atle Skjervengen (FrP) snakker om rasismestemplet til eget parti, og Aslan Ashan (Ap) som bedyrer at han «ikke lenger» anser FrP som rasister – noe Skjervengen øyeblikkelig benytter til å anbefale Ap om å stemme for FrPs innstramninger (merk likheten med dagens situasjon). Likheter finner vi også i debatten om utvisning av kriminelle utlendinger – og Odd Einar Dørums (V) understrekning av rettssikkerhet for alle. Vi er ikke kommet langt på disse 28 årene.