Giftig cocktail

Storbritannia rakk knapt å svelge ned skandalen i Rotherham og Newcastle, før forholdene i Telford truer med å få dem til å blekne. Det er knapt til å fatte, men de groteske overgrepene har fått pågå i fred til tross for at svært mange har kjent til dem og svært mange har forsøkt å varsle om dem, ikke minst fortvilte foreldre i byene i Nord-England. Men gjerningsmennene hadde feil bakgrunn og det ble for ubehagelig for det offisielle Storbritannia å forholde seg til. Dessuten kunne det «skape spenninger mellom grupper i samfunnet».

Et gjennomgående trekk ved to offisielle granskningsrapporter fra Rotherham er at nær sagt alle intervjuobjektene i årevis hadde kjent til hva som pågikk, men at de var redde for å fremstå som rasister hvis de foretok seg noe med det eller snakket om det alle etterhvert visste.

Slående empatiløshet og råskap

For mønsteret i Telford er like velkjent som mennenes bakgrunn: Voksne menn, ofte gifte, med bakgrunn og tilhørighet i det «asiatiske miljøet» – britenes beskrivelse av miljøer med røtter i hovedsakelig islamske land – velger seg ut mindreårige, etnisk engelske jenter i sårbare livssituasjoner. Som oftest dreier det seg om jenter som allerede er i sosialtjenestens søkelys eller varetekt pga familieoppløsning og/eller problematisk atferd. Deretter skjemmer mennene («skjemmer bort» = grooming), hvorav majoriteten er britiskpakistanske, den aktuelle piken med komplimenter og gaver, og da særlig alkohol og narkotiske stoffer. Når hun først er kommet i gruppens klør, blir hun systematisk misbrukt, voldtatt både enkeltvis og i grupper eller går på rundgang mellom mennene, deres familiemedlemmer og venner. I flere tilfeller har piken også blitt tvunget inn i prostitusjon. Den fysiske og psykiske volden er omfattende; overgripernes empatiløshet og råskap er slående.

Rotherham, Newcastle og Telford er langt fra alene. En oversikt over de fem mest kjente grooming-rettssakene mellom 2010 til 2013 understreker både omfang og karakter. Antallet ofre er bare de som kom med i tiltalene. Som Rotherham-rapportene viser, er det reelle antallet betydelig høyere:

• Derby: 26 ofre fra 12 til 18 år – 13 tiltalt, 9 dømt (8 antakelig pakistanere)
• Oxford: Ofre fra 11 til 15 år – 7 menn dømt (5 britisk-pakistanske, to østafrikanere).
• Rochdale: 47 ofre fra 12 år og oppover – 12 menn tiltalt, 9 dømt. (8 britiske-pakistanske og 1 afghaner. 1 tiltalt rømte til Pakistan før rettssaken.)
• Rotherham: 58 ofre fra 11 år og oppover – 8 menn tiltalt, 5 dømt (alle britisk-pakistanske).
• Telford: Minst 100, utelukkende mindreårige ofre – 7 menn dømt (alle britisk-pakistanske).

Ingen av sakene avviker fra mønsteret hva gjerningsmenn og ofre angår. Ikke fremgangsmåten heller.

Tusenvis av ofre

Telford var altså på kartet fra før, men omfanget viser seg nå å være langt større. Politiet mener at nærmere 100 jenter ble misbrukt mellom 2007 og 2009, mens gravearbeid fra avisen Daily Mirror tyder på at antallet kan være så høyt som 1000. Lokale myndigheter som politi og sosialarbeidere så en annen vei, selv om de skal ha visst hva som foregikk. Groomingen skal ha startet tidlig på 1980-tallet, og mønsteret er det samme. Nettverket gikk målrettet etter ofre på et lokalt barnehjem. Jenter helt ned i 11-årsalderen ble dopet ned, fysisk mishandlet, voldtatt og solgt i sexslaveri til andre menn. Politiet i Telford bestrider antallet, og parlamentsmedlem for Toryene Lucy Allan krever nå en uavhengig granskning.

I 2012 anslo Scotland Yard at minst 5000 barn og unge er sexslaver kontrollert av hovedsakelig britisk-pakistanske gjenger. Rotherham (minst 1500 ofre), Newcastle (minst 700 ofre) og Telford (mulig 1000 ofre) tyder på at dette antallet er betydelig høyere.

En rapport fra 2011 viser at 2 379 menn ble mistenkt, fengslet eller domfelt bare mellom 2008 og 2011 for denne typen forbrytelser. Samme år tok britiske forskere for seg 17 rettssaker. Ofrene kom fra 13 forskjellige byer og i hver sak ble to eller flere menn dømt for forbrytelsene. Totalt ble 56 menn, med en gjennomsnittsalder på 28 år, funnet skyldige i voldtekt, barnebortføringer, «uanstendig overfall» og sex med barn. Av de 56 var tre «hvite briter», resten var «asiatiske.» Majoriteten var britisk-pakistanske.

Mønsteret som avtegner seg

En studie (2017) fra tenketanken Quilliam viser at 84 prosent – 222 av 264 – av alle som er dømt i grooming-saker siden 2005 er «asiatiske». De fant også en påfallende forskjell i hvordan seksualforbrytere opererer: der «hvite» seksualforbrytere opererer alene, opererer seksualforbrytere med «asiatisk bakgrunn» i flokk.

Dette er et mønster – uten sammenligning for øvrig – som også er observert og dokumentert i Sverige når det gjelder seksuelle overgrep og -trakassering i det offentlige rom. Der det ikke finnes noen spesifikk profil på seksualforbrytere bortsett fra at de stort sett opererer alene, finnes det en svært spesifikk profil på hvem som begår overgrep i gruppe.

Først i 2014 sprakk verkebyllen for alvor i den britiske offentligheten i form av Rotherham-skandalen, hvor man til da regnet med at over 1 400 jenter, også mindreårige, var blitt utsatt for massevoldtekt og annet grovt misbruk i en 16 års-periode, mens myndighetene så en annen vei i frykt for å bli kalt rasister.

Omfanget er så enormt at regjeringen måtte iverksette en egen granskning. Hele Labour-byrådet ble tvunget til å gå av etter den regjeringsoppnevnte granskeren Louise Caseys bitende rapport om forholdene i Rotherham. Casey dokumenterte at byrådet systematisk underslo bevis på det omfattende sexmisbruket. Caseys granskning ble beordret av regjeringen som følge av professor Alexis Jays rapport om særlig britiskpakistanske menns omfattende misbruk av mindreårige, samt de lokale myndighetene og politiets motvilje mot å gjøre noe med saken. Til tross for at byrådet og politiet insisterte på at de ikke kjente til sakens omfang eller karakter, er det nå godt dokumentert at de ikke snakket sant. Privatpersoner, sosialarbeidere, ofre og organisasjoner som arbeider med sosialt utsatte barn begynte å varsle om hva som foregikk allerede på slutten av 90-tallet, men den politiske ledelsen svarte med å underslå eller tone ned de rapportene de mottok om saken.

På tide å granske drosjenæringen?

En lite påaktet detalj i Jay og Caseys rapporter er byens drosjenærings medvirkning. Organisasjonen Risky Business, som jobber med barn og unge som er/kan være i faresonen for seksuell utnytting (CSE) eller prostitusjon, driver oppsøkende virksomhet på gateplan og var de første som på slutten av 90-tallet etablerte seg et bilde av hva som foregikk i Rotherham. De ga all informasjonen de samlet sammen til politiet og de lokale myndighetene. De la også merke til noe annet: at drosjesjåfører fra særlig tre firmaer lot til å være involvert. Ungdomsarbeidere og personell på offentlige institusjoner for barn observerte det samme. Skoleledere klaget samtidig over at taxier sto parkert utenfor skolen og ventet på mindreårige elever ved lunsjtid, da jentene måtte gi et antall menn oralsex i spisepausen, og ved skoleslutt. Foreldre til ofre fortalte om det samme; at deres døtre ble hentet og levert i beruset tilstand av taxier. Det ble også regelmessig rapportert om at taxier opererte på såkalte hotspots for nettverkenes virksomhet og steder hvor nettverkene vanligvis innleder den første kontakten med mindreårige jenter. Jentene er også blitt fraktet rundt i flere byer i Nord-England for å bli voldtatt eller seksuelt misbrukt av grupper av menn. Voldtektene og prostitusjonen fant sted i taxier, i tomme leiligheter og i lokaler tilknyttet gatekjøkken.

Det samme mønsteret er påvist i byene Keighley, Derby, Oxford, Rochdale og Telford.

Den britisk-pakistanske minoriteten i Rotherham utgjør 3 prosent av befolkningen, rundt 7.800 mennesker. Det er 86 private drosjeoperatører i området, og 1 158 sjåfører med lisens. Disse lisensene deles ut av byrådet. I Caseys rapport forteller tjenestepersonell at bransjen er høylytt og krevende, og at de har opplevd press for å gi lisenser eller lukke klagesaker fra byrådsmedlemmer som har oppført seg mer som representanter for drosjenæringen enn som politikere. Flere forteller at byrådets lisensavdeling har vært mer opptatt av å bistå bransjen enn å beskytte publikum. Casey skriver at de fleste hun snakket med på lisensavdelingen og andre ansatte i byrådet sa at de ikke ville bruke områdets private drosjefirmaer og heller ikke tillater familiene sine å gjøre det.

Egen etterretningstjeneste?

Flere av ofrene som endelig lot seg overtale til å gå til politiet, ble oppringt umiddelbart – mens de satt på politistasjonen – av misbrukerne med trusler om hva som ville skje hvis de sladret. Man har lurt på hvordan misbrukerne kunne vite hvor ofrene befant seg. Det fremgår at nettverkene hele tiden har hatt svært god kontroll på hvor jentene har befunnet seg til enhver tid og hva de eventuelt har foretatt seg. Det finnes foreløpig ingen dokumentasjon på dette, men når et antall taxier er involvert er det likevel lett å tenke seg deler av svaret.

Etterforskningen er så omfattende at den pågår fremdeles, og de ubehagelige spørsmålene står plutselig i kø. Det er blitt tilnærmet umulig å overse at gjerningsmennene i en rekke tilsvarende saker har visse fellestrekk når det gjelder kulturbakgrunn. Så langt har den videre etterforskningen identifisert over 1 500 ofre og 118 overgripere. Distriktet Rotherham har nærmere 260 000 innbyggere, mens det bor litt over 100 000 i selve byen, så bare det sier noe om omfanget. Hele 80 prosent av gjerningsmennene er britiskpakistanske; 90 prosent av ofrene er etnisk britiske jenter. 144 politibetjenter jobber heltid med etterforskningen, som så langt har kostet over 100 millioner kroner. Leder for etterforskningen Paul Williamson mener imidlertid at det er nødvendig med 100 politibetjenter ekstra for å gjennomføre oppgaven.

Og det er nok å gjøre:

I 2017 rullet britisk politi opp nok et stort grooming-nettverk, denne gangen i Newcastle. Innen august hadde etterforskningen identifisert 278 ofre, noen så unge som 14 år, og 461 menn var blitt arrestert. Så langt er 93 menn dømt. Så nær som alle har bakgrunn fra Pakistan, Bangladesh, India, Irak, Iran og Tyrkia. Myndighetene tror at nettverket har forgrepet seg på så mange som 700 jenter og unge kvinner. Overgrepene er så omfattende, degraderende og umenneskelige at ofrene sannsynligvis vil trenge livslang terapi og støtte for å takle ettervirkningene av det de har blitt utsatt for.

Detaljene i de forskjellige overgrepene er så grusomme at de knapt egner seg på trykk. Dette tillot altså samtlige samfunnsinstitusjoner som skulle beskytte disse jentene bare fordi de var redde for anklager om rasisme, islamofobi og «spenninger mellom grupper i samfunnet». Det burde ikke vært mulig.

Usunt samfunnsklima

Men annet kunne vel ikke forventes i det gjennomført usunne samfunnsklimaet som har fått utvikle seg i det multikulturelle, innvandringsliberale Europa. Allerede i 2003 var mønsteret så påfallende at tv-stasjonen Channel 4 laget dokumentaren Edge of the city, om en 18 måneder lang etterforskning av anklager om at unge, og ikke fullt så unge, britiskpakistanske menn målbevisst så seg ut mindreårige jenter for sex og prostitusjon i byen Keighley. Stasjonen ble umiddelbart anklaget av antirasistiske grupper for å oppfordre til rasisme mot det britisk-pakistanske miljøet. Politiet mente på sin side at dokumentaren kunne fremprovosere raseopptøyer i byen og ville ha programmet utsatt. Channel 4 følte seg presset og trakk dokumentaren fra sendeplanen.

I 2007 ble britiskpakistanske Zulfqar Hussain og Qaiser Naveed dømt for bortføring og seksuell mishandling av barn i Blackburn, og foreldre, sosialarbeidere og lokalpolitikere sto frem og påpekte at de to mennenes handlinger var del av det mønsteret som i dag er offsisielt anerkjent. De aktuelle mennene oppsøker også jenter som er kommet ut av det i hjemmene deres og truer foreldrene på livet. Bare i Blackburn har hele 385 unge piker fått tilbud om offentlig beskyttelse etter å ha blitt seksuelt utnyttet mellom 2012 og 2014. Imidlertid ender det ikke sjelden med at det er jentene og familiene deres som må flytte og skaffe seg en ny identitet. Under rettssaken kom det også frem at foreldre i innvandrertette områder gjentatte ganger hadde klaget over at piker så unge som 12 år var blitt en målgruppe for voksne menns målbevisste seksuelle tilnærmelser. Myndighetene var imidlertid ikke villige til å ta i problemstillingen, noe flere mente skyldtes frykt for rasismeanklager. Jay og Caseys rapporter har i ettertid gitt dem rett.

Det var da heller ikke populært å sette fingeren på problemet. Lokalpolitiker for Labour Anne Cryer har forsøkt å få saken på dagsorden siden 2007, og påpekte den gangen at mennenes kulturelle bakgrunn med arrangerte ekteskap var nøkkelen til å forstå problematikken. Det ble kontant tilbakevist av lederne for det “asiatiske miljøet” og sosialarbeidere. I 2011 ble daværende barneminister Tim Loughton gjenstand for sterk kritikk for en uttalelse om at lukkede asiatiske miljøer hadde ignorert barnesex-gjenger. Han la til at kriminelle unngikk å bli oppdaget både på grunn av holdninger innad i miljøet, så vel som myndighetenes “politiske korrekthet og forsiktighet vedr. raserelasjoner”. Etter en offentlig undersøkelse i forbindelse med en identisk type rettssak samme år, pådro tidligere innenriksminister for Labour, Jack Straw, seg kraftig kritikk fra partikollega Keith Vaz og flere antirasistiske organisasjoner som anklaget ham for “stereotyping».

Signalet ble oppfattet

Politiet og grupper som arbeider for kvinners beskyttelse gjorde oppmerksom på at gruppebasert, målrettet jakt på mindreårige jenter selvsagt ikke begrenset seg til det de beskrev som muslimske miljøer, innrømmet likevel at de var bekymret for holdningene noen unge muslimske menn utviste overfor hvite jenter. Moren til et av de mindreårige ofrene ble eksplisitt fortalt av en representant for politiet at man ikke ønsket å forårsake eventuelle raseopptøyer ved å arrestere pakistanske menn for seksualforbrytelser.

For man ville helst ikke snakke om det. Dermed sto de britiskpakistanske nettverkene frie til å fortsette sin målbevisste jakt på og systematiske seksuelle overgrep på mindreårige og unge jenter i sårbare livssituasjoner. Foreldre i byene nettverkene opererte, fortvilte. En foreløpig rapport fra etterforskningen i Newcastle vitner om at gjerningsmennene oppfattet signalet fra unnfallende myndigheter og institusjoner: ofrene forteller at deres overgripere fremsto som arrogante og så det som usannsynlig at de noengang ville bli stilt til ansvar for sine ugjerninger.

Som så ofte i disse multikulturelle tider, er flesteparten i det «hvite etablissementet» enten for redde for rasistanklager til å ta opp saken eller de velger komfortabelt å se en annen vei fordi det kolliderer med verdensanskuelsen deres. Det må visst folk fra» innsiden av miljøene» til. Det ble således først fart i sakene da stats­ad­vo­kat Nazir Afzal som den første fra britiske påtalemyndigheter i 2012 uttalte at menns mål­ret­tede jakt på mindre­årige, bri­tiske jen­ter for sek­su­elt mis­bruk var et pro­blem i spe­si­elt “asia­tiske mil­jøer”. Etter flere retts­sa­ker uttalte Afzal også at det var “umu­lig ikke å merke seg at over­gri­perne er asia­tiske og ofrene ikke”. Han la til at kul­tu­rell baga­sje og kvin­ners sta­tus blant noen menn i disse mil­jø­ene bidrar til deres mang­lende respekt for kvin­ners rettigheter. Etter direktøren ved Ramadanstiftelsen Mohammed Shafiqs oppfatning har politiet vært overforsiktige fordi de fryktet å bli kalt rasister. – Disse mennene er kriminelle og burde bli behandlet som kriminelle – uavhengig av deres rase, la han til.

Men det ble de ikke. De ble i stedet ansett som medlemmer av en særlig gruppe og behandlet deretter. Fordi myndighetene og andre ønsket å trå varlig overfor gruppen som helhet, ble de kriminelle elementene beskyttet av det faktum at resten av gruppen er lovlydige borgere. At dette miljøets selvutnevnte talspersoner hele tiden har fornektet problemstillingen har ikke hjulpet. Rasismebeskyldningene har til tider haglet og først da folk med minoritetsbakgrunn som Afzal, Shafiq og Dr. Taj Hargey kom på banen, våget det offisielle Storbritannia å følge på. Bare dette faktum forteller noe om hvor langt ute på glattisen vi som samfunn har havnet. Eller rettere sagt: blitt aktivt dyttet av ideologiske multikulturalister, identitetspolitikere og antirasister.

Pussig prioritering

Og hvem beskyttet etablissementet egentlig – utover kriminelle, empatiløse barneskjendere og deres nærmeste? For det er ikke til å komme fra: de aktuelle miljøene er relativt små og gjennomsiktige, gjerningsmennene fra de samme miljøene så tallrike og grooming-trafikken så åpenlys, at mange i miljøet må ha visst. Det kan det ikke herske tvil om. Likevel var det ingen som varslet, sto frem eller tok saken på alvor. Det har hele tiden vært total benektelse fra miljøene selv, unntatt noen få modige personer i offentlige stillinger. Hva kommer det av og hva sier det om holdningene som dyrkes innad i miljøene gjerningsmennene kommer fra?

Ingen har hatt lyst til å spørre.

Det er også tydelig at «miljøenes» selvutnevnte talsmenn har lykkes i etablere seg som selve definisjonen på en minoritet. For sannsynligheten taler for at myndighetene – utover sitt eget rennomé og politiske prosjekt, selvfølgelig – har forsøkt å beskytte den britisk-muslimske minoriteten i dette spørsmålet. Og den beskyttelsen omfatter utelukkende et etablert, æreskulturelt partriarkat og gjerningsmennene det produserer, samt deres medspillere, for andre minoriteter har myndighetene gitt fullstendig blaffen i.

De organiserte seksualforbryterne fant nemlig også sine ofre blant dem. I 2011 sto organisasjoner for britiske hinduer og sikher frem med anklager om samme type forbrytelser mot jenter fra deres miljøer. Hovedsakelig pakistanske menn gikk etter svært unge jenter, som deretter ble misbrukt seksuelt av mennene og deres slektninger. Flere skal også ha blitt presset til å konvertere til islam. – Dette har vært et seriøst problem det siste tiåret, sa Hardeep Singh fra Network of Sikh Organizations (NSO).

Kulturelle normer som virker til gjerningmennenes fordel

I Jays rapport kommer det også frem at en lokal gruppe for pakistanske kvinner opplyste at britiskpakistanske jenter og unge kvinner også var et mål for områdets drosjesjåfører og eldre menn som ventet på dem utenfor skoleporten ved lunsjtider og skoleslutt. De kjente til mange saker fra Rotherham hvor britiskpakistanske boligutleiere hadde gjort seg til venns med ugifte britiskpakistanske kvinner og jenter, brukt dem for sex selv og så gitt navnene deres videre til andre menn i miljøet som i sin tur kontaktet dem for sex. Ofrene lot være å rapportere det til politiet fordi det kunne få negative konsekvenser for deres fremtid på ekteskapsmarkedet.

I 2013 publiserte et britisk-muslimsk kvinnenettverk en rapport om 35 saker fra hele Storbritannia hvor ofrene hovedsakelig var muslimske. Rapporten satt søkelys på at «asiatiske» jenter blir seksuelt utnyttet mens myndighetene svikter når det gjelder å identifisere eller støtte dem. De er mest sårbare for menn i sine egne miljøer, da disse bruker kulturelle normer til sin fordel for å hindre dem i å anmelde misbruket. Rapporten beskrev hvordan misbruket artet seg: Den forbryterske atferden involverte som regel menn som opererte i grupper. Offeret ble sendt på rundgang og prostituert blant mange menn. Forskningen viste også at det forekom et komplekst grooming-hierarki. Det fysiske misbruket inkluderte oral, vaginal og anal voldtekt; rollespill, penetrering med objekter, mishandling, brenning med sigaretter og andre degraderende seksuelle aktiviteter foran kamera. Beskrivelsen er mer eller mindre identisk med hvordan de britisk-pakistanske mennene opererer i forhold til etnisk britiske jenter i Rotherham og øvrige engelske småbyer.

Innenriksdepartementet siterte vitner som fortalte at saker hvor «asiatiske» menn groomer «asiatiske» jenter er lite kjent, fordi ofrene ofte blir fremmedgjort i – og utstøtt av sine egne familier og miljø hvis de går ut offentlig med anklager om sexmisbruk.

Hvorfor ofre alle andre for å beskytte dette?

Det er disse familiene og miljøene myndighetene, antirasistene og identitetspolitikere beskytter. Alle andre, minoriteter inklusive, ofrer de. Alt for at akkurat disse svært lite samfunnsgavnlige familiene og miljøene med deres svært lite ønskverdige holdninger ikke skal føle seg «stigmatisert» og utsatt for «dårlige samfunnsrelasjoner».

Si meg én ting: finnes det noen på denne planeten som ikke er som dem som ønsker ha gode relasjoner – enn si relasjoner i det hele tatt – med disse familiene, miljøene og gjerningsmennene de produserer på samlebånd?

Hvem har innbilt myndighetene det, i så fall? Der kommer vi til en antirasistisk ideologi som har sporet fullstendig av og påfølgende identitetspolitikk. Identitetspolitikk gjør at miljøer som etablerer og viderefører sterkt uønskede og direkte samfunnsfarlige holdninger og gjerningsmennene som springer ut fra dem ikke blir stilt til personlig ansvar. For kriminelle er ikke lenger kriminelle fordi de identifiseres utfra gruppetilhørighet. Og man kan jo ikke stigmatisere grupper. Da heller la organiserte seksualforbrytere forgripe seg på barn i fred. Denne angivelig liberale og inkluderende holdningen er så skammelig at man krymper seg på hele Vestens vegne. Det finnes visse ting her i verden som hverken skal tolereres og inkluderes. Punktum.

Det later heldigvis til at britiske myndigheter er i ferd med å våkne opp, men til hvilken pris? Antakelig tusenvis av mindreårige og unge ofre har fått livet sitt helt ødelagt. For hva? Fordi man har bygget et samfunn på falske premisser som multikultur, identitetspolitikk, gruppetenking, kulturrelativisme og en sykelig antirasisme med sin sementerte og akterutseilte oppfatning av offer-overgriper

Det kommer ikke til å gå bra i lengden.