Statistisk sentralbyrå (SSB) har lagt frem antall sysselsatte i siste kvartal 2017, og Nettavisen melder fornøyd at «nesten to av tre innvandrere er i jobb.» Det skyldes arbeidsinnvandring fra EØS-området, der særlig sysselsettingsgraden blant nordiske innvandrere ligger på hele 79,3 prosent, mens EØS-landene i vest og øst har en sysselsettingsprosent på 74. Deretter følger arbeidsinnvandrere fra Nord-Amerika, Oseania og Øst-Europa på litt over 67 prosent.
Tallene er imidlertid dystre for de innvandrergruppene som vokser mest og raskest: innvandrere fra Asia (Midtøsten) og Afrika. Her er sysselsettingsgraden stadig svært lav, på henholdsvis 56,1 prosent og 48,6 prosent.
Det er en liten forbedring fra siste kvartal i 2015, da sysselsettingsgraden for samme innvandrergrupper lå på på hhv. 53,0 og 40,7 prosent.
Imidlertid er det ingen grunn til overveldende optimisme. I dette tilfellet regnes nemlig arbeid som én times lønnet arbeid eller mer i referanseuken (den uken målingen tas opp). Nå er det sikkert ikke mange av dem som faktisk jobber som jobber bare én time, men det hadde kanskje vært en fordel om sysselsettingsstatistikken ble kategorisert på en måte som gir et mer reelt bilde av tilknytningen til arbeidsmarkedet.
Milliardene flyr
I statsbudsjettet for 2015 var det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
I april 2017 viste en studie fra Frischsenteret at integreringen av asylsøkere og familieinnvandrere på arbeidsmarkedet går feil vei. Etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på trygdeordninger.
– I utgangspunktet er det overraskende ettersom forskjellene mellom innvandrere og norskfødte burde bli mindre og mindre jo lengre innvandrerne bor i Norge. Vi finner at det motsatte skjer. Etter fem til ti år øker gapet. Det viser at vi har noen utfordringer knyttet til integrering på varig basis, sa Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret til VG.
Selvforsørgelsens tak
Så veldig overraskende var det ikke, for Statistisk sentralbyrå meldte det samme i Samfunnsspeilet i desember 2016:
Ved å dele innvandrerne inn etter innvandringsgrunn, utdanningsnivå og kjønn finner vi at det er store forskjeller i de ulike gruppenes selvforsørgelsesandeler, etter botid i Norge. Felles for alle gruppene vi ser på, er at selvforsørgelsen øker betydelig over tid de første årene innvandrerne bor i Norge. Deretter kan det se ut som at selvforsørgelsesandelen når en form for et tak etter omkring åtte år i Norge for flere av gruppene. Dette gjelder særlig kvinnelige flyktninger, men også kvinnelige familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning.
Også mannlige familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning ser ut til å nå et tak på selvforsørgelsesandelen. Når det gjelder mannlige flyktninger, er sammenhengen mellom botid og selvforsørgelsesandel ganske annerledes. For denne gruppen finner vi at selvforsørgelsesandelen stiger fram til omkring åtte års botid, før den avtar. Dette er også tilfellet når vi deler de mannlige flyktningene inn etter utdanningsnivå ved ankomst til Norge.
SSBs rapport var forresten bygget på flere rapporter, deriblant en fra 2011 og en fra 2016 fra de samme forskerne – og som sier omtrent det samme – bak Frischrapporten, hvor det heter:
- Flyktninger og innvandrere som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening har økende arbeidsmarkedsdeltagelse de første årene etter ankomst til Norge.
- Men etter fem til ti år snur den positive trenden. Arbeidsmarkedsdeltagelsen går ned og forskjellene mellom sysselsettingsgraden til nordmenn og innvandrere med bakgrunn fra flukt eller familiegjenforening, øker.
- Fem til ti år etter ankomst til Norge øker også bruken av trygdeordninger blant flyktninger og innvandrere.
Det er et langt lerret å bleke.