På egen Facebook-side opplyser Store norske leksikon at de «føler seg livredd» over en Klassekampen-artikkel om høyreekstreme og rasistiske oppslagsverk som ikler seg Wikipedias drakt. Det er naturligvis urovekkende, men det later til at alle de bekymrede har glemt et par ting. Dette har nemlig vært et problem i årevis fordi venstreorienterte og/eller -ekstreme har redigert det ekte Wikipedia og således brukt det som et særlig våpen mot meningsmotstandere på høyresiden, men også fordi det finnes en venstreekstrem versjon av det høyreekstreme Metapedia. Så hvorfor er dette blitt et problem for det offisielle Europa først nå? Og hvorfor er det bare det siste som oppfattes som et problem hvis det er netthat man bekymrer seg for?
Ropes varsku
I en ny rapport fra Europaparlamentet ropes det varsku om høyreorienterte nettsider som presenterer seg som leksikon, skriver Klassekampen.
Det dreier seg om nettsider som ikler seg Wikipedias drakt, men har et høyrekstremt og/eller rasistisk innhold, som for eksempel nettsiden «Metapedia».
Metapedia baserer seg på publiseringsplattformen til det kjente nettleksikonet Wikipedia, og det kan være vanskelig å skille innholdet fra ekte Wikipedia-artikler. Nettstedet har også et uttalt mål om å påvirke samfunnsdebatten, kulturen og synet på historien.
– Som leser skal man være usedvanlig oppegående for å se at Metapedia er en høyreekstrem nettside. Artiklene deres er tilforlatelig like Wikipedia, sier Erik Bolstad, sjefredaktør i Store norske leksikon.
På egen Facebook-side opplyser Store norske leksikon at de rett og slett «føler seg livredde» på grunn av artikkelen om de høyreekstreme «nettleksikonenes» fremvekst.
Det er flere enn høyreekstremister som opererer på markedet.
Men høyreekstremister er ikke de eneste som tyr til denne metoden. Dette har nemlig vært et problem i årevis fordi venstreorienterte og/eller -ekstreme har redigert det ekte Wikipedia og således brukt den angivelig nøytrale platformen som et særlig våpen mot meningsmotstandere på høyresiden.
I tillegg finnes det en venstreekstrem versjon av det høyreekstreme Metapedia; nettsiden Rationalwiki, som også har kledd seg i Wikipedias klær (se sammenstillingen på bildet til høyre).
Så hvorfor er dette blitt et problem for det offisielle Europa først nå?
For det har det åpenbart blitt:
Europaparlamentet har nylig lansert en rapport som ser nærmere på situasjonen for ulike nettleksikon i Europa. Her pekes det blant annet på at på befolkningen i de europeiske landene trenger tilgang til oppdaterte og kvalitetssikrede digitale oppslagsverk på sitt eget morsmål.
Bakteppet for rapporten er den dalende tilliten til myndigheter og medier, men også bekymringen for prorussisk desinformasjon og den økende propagandaen fra politiske og religiøse ekstremister.
Det er en viss mulighet for at den dalende tilliten har sammenheng med den utviste enøydheten og åpenlyse forskjellsbehandlingen når det gjelder nettsider og ikke minst nettdebatten. Jeg er enig i at deler av samfunnsdebatten er stygg, men det har den faktisk vært i ganske mange år allerede. Og det kommer ikke bare fra høyresiden og utover; den er ikke penere fra venstresiden og utover. Men hva som er uakseptabelt og ikke, kommer tydeligvis an på hvilken side av bordet du sitter. Klassekampen, og tydeligvis Europaparlamentet, bekymrer seg utelukkende for høyresiden, til tross for at det finne like store snoker på venstresiden. Bare ta en titt på innholdet på Rationalwiki; den står ikke noe tilbake for Metapedia når det gjelder løgner og rendyrket hat.
Men der «høyreorientert netthat» regelmessig blir slått stort opp, forbigår man stort sett «venstreorientert netthat» i stillhet. Hvorfor det, mon tro?
Mye tyder på at det skyldes at der den innvandringsliberale venstresiden hadde fritt spill og hersket uinnskrenket i det offentlige ordskiftet, er de nå på rask retrett – i stor grad på grunn av sosiale mediers fremvekst. Det er rart med det, der venstresiden har behersket og visst å spille på tradisjonelle medier og institusjoner, har de ikke lykkes like godt med digitale medier. Påstått høyreorienterte, helt eller delvis innvandringskritiske medier – i den grad vi kan snakke om noen høyreorientering i visse spørsmål – gruser dem på nett, både i trafikk og rekkevidde.
Store norske leksikon, livredde på Facebook.
De påstått snille, som aldri har brydd seg en tøddel om hva meningsfeller har tillatt seg å si om meningsmotstandere, fremstår nå utelukkende som grusomt bekymret for tonen i debatten og såkalt netthat fordi det de selv har skadeløst har delt ut nå kommer i retur. Trådene på deres egne FB-sider eller forum ender ikke sjelden i rene hatorgien hva gjelder politiske meningsmotstandere, og de ser det ikke en gang selv. Nei, netthat, troll og drittsekker, det er alltid De Andre. De På Høyresiden.
«Høyreorienterte netthatere»
De får også betydelig drahjelp av mediene, for mens «høyreorienterte» eller innvandringskritiske «netthatere» blir outet med fullt navn og bilde, eller enda bedre: får en haug journalister på døren, i de tradisjonelle mediene, sies det knapt et pip om «venstreorienterte» eller innvandringsliberale «netthatere». De får drive med sitt i fred og blir det skrevet om dem, er det for å rose deres innsats for en god tone i debatten eller når de får en eller annen pris for samme innsats. De blir med andre ord sjelden eller aldri korrigert av etablissementet og oppfører seg selvfølgelig deretter. Hvis man lurer på hvorfor myndigheter og mediers oppfordringer til en god, anstendig debatt og bekjempelse av netthat ofte faller på stengrunn, finner man sannsynligvis en av årsakene her. Dobbeltmoral på dette nivået kan jo bli litt i overkant for de fleste.
Som på Metapedia sitter anonyme skribenter på Rationalwiki – ikledd Wikipedias drakt – og spyr ut hat om navngitte skribenter, vel vitende om at det finnes et aktivt og hensynsløst voldsvenstre i de fleste europeiske land. Den eneste jeg vet om i norske medier som har tatt opp dette, er VGs Anders Giæver. Det ble med en artikkel; ingen andre medier har følt for å sette søkelyset på hvem og hva menneskene bak Rationalwiki er.
Wikipedia, notorisk upålitelig
Og så er det Wikipedia selv, da.
Men også i land som Nederland og Danmark står de nasjonale leksikonene i fare for å bli lagt ned. Erik Bolstad i Store norske leksikon er bekymret over utviklingen.
– Nå er det relativt mange høyreekstremister som får trening i å skrive leksikonliknende artikler på nettsteder som Metapedia, og det er skremmende.
Han sier samtidig at ikke alle artiklene med høyreekstremt innhold er fulle av skrudde perspektiver.
– Vi snakker ikke her først og fremst om reine løgner, som at holocaust aldri har eksistert. Det er mer skjult enn som så.
…
Dersom noen av disse artikkelforfatterne skulle gå aktivt inn for å redigere det kjente nettleksikonet Wikipedia, er det fare på ferde, mener Bolstad.
– Slike vridninger i historieformidlingen er svært vanskelig å fange opp i frivillige dugnadsprosjekter som Wikipedia. Denne typen kontrollsystemter er først og fremst gode til å fange opp direkte løgner.
Det skjer allerede og har pågått i mange år, så hvorfor er det plutselig et problem nå? Wikipedia er notorisk upålitelig når det gjelder verdispørsmål og politikk, men nettsiden ikke desto mindre godkjent som oppslagsverk i norske skoler. Hvorfor er de det? Ingen vet hvem som skriver og vedlikeholder artiklene der – og mediene har da heller ikke interessert seg for saken – men at det er mange på ytre venstre og/eller venstreekstremister, kan det ikke herske tvil om. Det vet vi på den innvandringskritiske, (angivelige) høyresiden en del om.
Wikipedias artikkel om Human Rights Service er per i dag grei nok, men det har ikke skjedd uten aktiv innsats. Den var jeg ikke del av, men til gjengjeld var jeg det i min tid på Document.no, da jeg havnet i en såkalt redigeringskrig. Vi hadde over tid notert oss at noen regelmessig fjernet alle positive eller nyanserende omtaler og referanser, og erstattet dem med utelukkende negative meningsytringer og ditto referanser. Særlig den engelskspråklige wiki-siden hadde voldsom slagside mot document.no i forhold til den norske. Sannsynligheten taler for at det var norske personer, som var utelukket fra å redigere den norske, som sto bak innholdet.
Den opprinnelige engelskspråklige artikkelen fra 2010 var blitt utsatt for omfattende endringer av nicket JonFlaune, som sto for 45% av totalt 186 redigeringer kort etter terrorangrepet 22/7. JonFlaune oppgir at han har en vitenskapelig interesse av «islamofobi, rasisme og politisk ekstremisme». Brukerkontoen ble opprettet dagen etter 22/7 og den første registrerte redigeringen gjaldt Breivik, bare noen timer etter at Breiviks navn var blitt kjent i offentligheten. Samtlige redigeringer bar sterkt preg av hans politiske syn- og antipatier, og i et lengre innlegg under fullt navn på Wikipedia, gjorde jeg oppmerksom på hvilke punkter jeg reagerte på og som beviselig var usanne. Påfallende nok gikk alarmen umiddelbart da jeg forsøkte – med dokumentasjon – å nyansere eller endre de verste overtrampene i JonFlaunes sterkt politiserte artikkel, og jeg ble øyeblikkelig blokkert fra å redigere Wikipedia.
Enkeltpersoner og gruppers misbruk av Wikipedia for å sverte politiske eller personlige motstandere er altså ikke noe nytt fenomen. I september 2011 måtte den kjente og prisbelønnede britiske journalisten Johann Hari be om unnskyldning etter avsløringen av hans anonyme virksomhet for å sverte andre, hovedsakelig høyreorienterte skribenter. Under pseudonymet “David Rose” hadde den venstreliberale journalisten systematisk redigert bort negative passasjer om samfunnsdebattanter han personlig beundret, og tilsvarende lagt inn negative passasjer om samfunnsdebattanter som f.eks. hadde kritisert ham eller hans arbeid. På samme vis la han inn rosende omtale av seg selv. Forfatter og journalist Nick Cohen var blant dem Hari svertet på Wikipedia etter at han skrev boken Whats Left. I en artikkel beskriver Cohen Haris reaksjon på boken og hvordan “David Rose” kort etter omtalte ham som “sannsynligvis alkoholiker” og en hykler på Wikipedia, samtidig som alle positive anmeldelser av boken ble fjernet.
Mer sverting
Også Francis Wheen, Andrew Roberts og Niall Ferguson ble svertet på sine Wikipedia-sider. Tidligere viseredaktør for magasinet New Statesman, Christina Odone, ble likeledes svertet som homofob og antisemitt etter å ha hatt en konfrontasjon med Hari. Haris anonyme, systematiske sverting av politiske motstandere ble til slutt oppdaget av andre, observante Wiki-brukere.
Sånn var det med den saken, og dette er altså mange år siden. Mange er de som har blitt regelmessig svertet på den påstått nøytrale plattformen Wikipedia, hvor anonyme personer skriver akkurat det som passer dem og bruker utelukkende meningsfeller som kilder – utenfor offentlighetens søkelys. Ingen av de bekymrede har bekymret seg nevneverdig underveis; det har jo heller ikke gått utover dem eller meningsfeller, har det vel? Da er visst ikke netthat noe problem i det hele tatt, later det til.
Det ser vi da også regelmessig i det offentlige ordskiftet: høyreorienterte skribenter eller nettsider, blir alltid slått i hartkorn med kommentarfeltene sine og/eller får ansvaret for «halehenget» av følgere/kommentatorer i sosiale medier. Da kreves det at de beklager for ting de aldri har skrevet og aldri har oppfordret til, som var det deres skyld at enkelte lesere går bananas på Twitter eller Facebook. Noe tilsvarende ser vi aldri når det gjelder etablerte medier, hvis kommentarfelter var rimelig drøy lesning så lenge de varte, særlig Dagbladet sitt var grotesk – men den enkelte Dagblad-ansatte ble selvfølgelig aldri klandret for det. Det samme med venstreorienterte skribenter eller nettsider. De har visst intet tilsvarende ansvar for halehenget sitt og sine lesere når de går bananas.
Og nå reagerer man altså på det uspiselige Metapedia, mens man lar det like uspiselige Rationalwiki i fred.
Bekymret?
Det får unektelig de bekymrede til å fremstå i et helt annet lys enn de tror. De virker overhodet ikke bekymret for netthat og hatefulle nettsider i seg selv. Man er nemlig enten bekymret for hat som sådan eller så er man det ikke. Og når man bare bekymrer seg for «den ene sidens hat», så er man nettopp ikke bekymret for hat, men for noe annet. Da er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at man kun er bekymret for den politiske motstandens fremvekst og dessverre, hatet som følger i dens fotspor, akkurat som hatet følger i den andre sidens fotefar. Det er ikke et utpreget aktverdig standpunkt, spesielt ikke når man er uærlige om det i tillegg.
Heller ikke er det gunstig, for i de sosiale mediers tidsalder, er slikt blitt svært gjennomskuelig. Og fordi de fleste reagerer på forskjellsbehandling – spesielt når den ikke er berettiget – vil det sannsynligvis bare piske opp mer sinne og hat, ikke mindre.
Så med mindre det er det som er hensikten, kan det nok være en fordel for medier og det øvrige etablissementet å forsøke å rette opp den påfallende skjevdekningen og begynne å ta hat som sådan på alvor – hvis det altså er hat man er ute etter og ikke bare har vikarierende politiske motiver for å innføre nye regelverk og tiltak på nett.