Nok en internasjonal kvinnedag har gått av stabelen, og de fleste som følger med i mediebildet har notert seg det bemerkelsesverdige faktum at selvutnevnte kvinneaktivister står skulder ved skulder med hijab-brukere, som tilsynelatende er blitt det nye frigjøringssymbolet.
Nå skulle man jo tro at tildekning som i store deler av verden er påbudt av menn, for menn – fordi det like beleilig som direkte gir kvinner ansvar for menns seksualitet – i likestilte land ville blitt sett på som både kvinnefiendtlig og -undertrykkende, men den gang ei. Er’u reakksjonær, ell?
Det handler nemlig om identitetspolitikk, som for deler av venstresiden og såkalte antirasister trumfer absolutt alt, i den grad at selv antirasister er blitt ulidelig opptatt av hudfarge, som var det en slags egenskap nå. Denslags har man ellers bare sett – heldigvis – blant vaskeekte rasister i Ku Klux Klan-land.
Nå finansierer vi som et rasjonelt, moderne og tolerant samfunn den fremvoksende rasismen over skatteseddelen, for det er ikke én av de aktuelle organisasjonene eller «talspersonene» som hadde overlevd inntektsmessig uten statsstøtte. Det er det en grunn til, for disse menneskenes synspunkter er ikke bare så skrudd at de befinner seg i randsonen av samfunnet; de befinner seg på en helt annen klode enn 99,99 prosent av planeten jordens befolkning.
Og likevel hører og leser vi om dem daglig som om de var ekstremt viktige for landets ve og vel. Hvorfor det?
Samrenn av gjengangere
Det er fordi de svært små miljøene det dreier seg om er ekstraordinært aktive, høylytte og – i motsetning til ekte individualister og høyresiden generelt, dessverre – flinke til å organisere seg og infiltrere sivilsamfunnets øvrige organisasjoner. Brått fremstår et lite sammenrenn av gjengangere som en diger pressgruppe, som dermed får drahjelp av media, og pinglete politikere tør ikke annet enn å falle til fote.
Før vi vet ordet av det, har de mest skrullete miljøer fått fingrene i skolebøker og således gjort seg «uunnværlige» i undervisningsøyemed, hvilket gir dem høyst uberettigede muligheter fordi få riktig navla personer over 25 faller for sludderet. Til gjengjeld har de skaffet seg rekrutteringsgrunnlag blant andre folks barn, fordi de «uheldigvis» må gå på skolen og dermed ikke kan reservere seg fra obligatorisk indoktrinering.
For å skyve frem egne og like sære som snevre synspunkter, har man imidlertid valgt – i alle fall offisielt – å «kjempe for alle minoriteter». Det lyder nemlig bra nok til at medier og deler av den politiske klassen lar seg manipulere til å fungere som megafon, uansett hvor idiotisk det de ellers sier er.
For det er det.
Hijab eller fittelue
Såkalt «identitetsmarkør»
De har et særdeles usunt og problematisk forhold til seg selv som hele mennesker, og i stedet for å innse det og søke hjelp, krever de at resten av befolkningen skal mene det samme som dem og te seg deretter. De krever intet mindre enn at hele samfunnet skal internalisere og tilrettelegge for deres personlige problemer. Og helst oppheve biologiske tyngdelover.
Går det an å bli mer bortreist? Men dette behandler altså mediene, noen forskningsinstitutter og dessverre mange politikere seriøst, som om det var et synspunkt på lik linje med alt annet.
Og deler av dem påberoper seg altså å være arvtagerne til den ekte og fornuftige kvinnebevegelsen, samtidig som de omfavner de mest reaksjonære, kvinne- og seksualitetsfiendtlige miljøene på kloden og frivillige brukere av symbolet på det samme.
Det er da det slår ethvert tenkende menneske: Det er ikke et paradoks i det hele tatt. Det vestlige kjønns- og identitetskrigere ser i muslimske kvinner som frivillig ifører seg et av verdens mest kvinneundertrykkende plagg – verdens fremste symbol på patriarkatets makt – er seg selv.
Nøyaktig som frivillige hijab-brukere er de nemlig kjønnet sitt, i den grad at de velger å bære vaginaen sin på hodet. Der hijab rett og slett er en premoderne fittelue, er den strikkede, rosa modellen, populær blant metoo- og andre kjønnsaktivister verden over, bare en like trist, postmoderne variant av det samme.
At noen velger dette, skyldes et gjennomført usunt forhold til særlig kropp, kjønn og seksualitet.
Noe vi er – noe vi har
For det fremgår av måten de argumenterer på: de snakker om kjønn, kropp, seksualitet, hudfarge, kultur eller religion som noe de er. De av oss som derimot har et sunt og naturlig syn på kjønn, kropp, seksualitet, hudfarge, kultur og religion, oppfatter alt sammen som noe vi har.
De fleste som har empati, kan ha sympati med at enkeltindivider har vansker med å akseptere seg selv som hele mennesker, men derfra til å prakke sitt usunne forhold over på hele samfunnet og kreve respekt – for ikke å si underkastelse, er det et drøyt stykke.
Vi har det som i navnet er en blå-blå regjering, og at den ikke setter opp et gjennomkjøring forbudt-skilt for dette grunnleggende samfunnsskadelige vrøvlet og stripper det som strippes kan for statsstøtte, går over min forstand. Har de kan hende et dødsønske?
Den samme regjeringen, med støtte fra alle partiene fra Stortinget, har for øvrig «inkluderingsdugnad» på dagsorden. Våre venner aktivistene hevder selvsagt – for det er der penga ligger, vettu! – at de jobber meget for integrering og inkludering, samt kjemper for minoriteters rettigheter.
Jasså, gjør de?
Kjønns- og identitetskrigerne
Til tross for at mange av gruppene som hyller hijab som et frigjøringssymbol og selvutnevnte talsmenn – for de er ofte menn – har gjort sitt beste for å fremstille muslimer i Norge og Europa som en homogen blokk, så er det faktisk ikke tilfelle. Mange er det vi kan kalle «statskirkemuslimer», altså like religiøse som en gjennomsnittlig nordmann/europeer. Noen av dem har måttet flykte fra hjemlandet fordi de kritiserte religion og/eller kultur, andre flyktet fordi de ikke ønsker å leve under samme religion og/eller kultur.
Alle er altså ikke potensielle lynsjemobber; de har hørt religionkritikk før og lever greit med det. Det eneste de hovedsakelig har til felles, er at de kommer fra konservative samfunn. Der har man, til tross for at det er håpløst utdatert, et mer realistisk syn på kjønn, kropp og seksualitet enn dagens vestlige, unge aktivister.
Så hvem tror du at skremmer og dermed ekskluderer muslimer/ikke-vestlige innvandrere i størst grad? Islam- og innvandringskritikere eller skrikende aktivister med et fundamentalt usunt syn på kjønn, kropp, seksualitet og kjønnsrelasjoner?
Selv er jeg barn av 68erne og rimelig frilynt, men grøsser helt ned i tærne ved tanken på at dagens «frigjørere» skal ha noen form for påvirkning på barna mine. Jeg vil dem nemlig vel – og innflytelse av kjønns- og identitetskrigerne er alt annet. Derfor har jeg sirklet rundt begge to som en sulten gribb hva gjelder skolebøker og undervisning, for hvis 68erne og arvtagerne kjønns- og identitetskrigerne skal ødelegge noen barn, så får de gjøre det med sine egne.
Farsen er komplett
Tenk deg da et foreldrepar fra Somalia eller Pakistan, som har en ultrakonservativ bakgrunn, men kanskje ikke har like store forutsetninger for å motvirke identitets- og flagrefittevenstres angrep på deres barn uten å gå til ytterligheter. Som nordmenn flest er jeg gradvis blitt vant til tåpelighetene – omtrent som den sakte kokte frosken – men finner det fortsatt avskyelig. Og hvis jeg trodde at jeg ikke hadde noen annen måte å unngå at barna mine ble dratt inn i et av de største og mest skadelige dusteriene den vestlige verden noensinne har pådratt seg frivillig; ja, så hadde jeg sendt dem til månen om nødvendig.
Ingen vettuge mennesker ønsker at totalt frakoblede radikale skal påvirke samfunnet, enn si den oppvoksende slekt.
Av og til dukker det nemlig opp ideologier og tilhengere som er så himmelropende verdensfjerne at selv ikke Somalia og Pakistan er langt nok unna.
Men for all del: identifiser dere nå endelig som bare et kjønn, en kropp, en seksualitet – og marker det gjerne ved å gå med dåsa deres fullt synlig på hodet, enten symbolisert av rosa strikkeluer eller hijab. Som slagordet kan dere bare la den flagre fritt der oppe. Det er dere vel unt. Dere skal bare ikke regne med oss andre, for vi er rett og slett ikke interessert i innholdet i trusene deres eller reklamen for samme.
Når det samme segmentet som trer kusa si på hodet for alle å se, hviner indignert som pripne victorianere, eller en gjennomsnittlig imam, av ethvert uttrykk for naturlig seksualitet, er farsen komplett. Det går en grense for hva et rasjonelt og opplyst samfunn finner seg i.
Så for deres egen skyld bør dere som et minimum slutte å kreve at andre skal gi dere respekt. For det kommer dere aldri til å få.
Heldigvis!