Hva har Listhaug og Regjeringen tenkt å gjøre?

Danmark leder an som best i den europeiske klassen. Nylig kom gettopakken, som tar sikte på å bryte ned alle landets gettoer innen 2030. I planen inngår også ønsket om et helt nytt lovverk: Foreldre som sender barna til opprinnelseslandet skal straffes med inntil fire års fengsel, og er ikke foreldrene danske borgere, skal de også utvises.

Dette er et meget bra utgangspunkt for å kunne lykkes på sikt med å snu den danske skuta ut av tåken og inn i klar sikt. Men i Norge er det musestille fra den nye Justisministeren, som også har ansvaret for hele innvandringsfeltet. Og det til tross for at vi aldri tidligere har hatt et bredere fokus på eksempelvis dumping av barn grunnet NRKs utallige reportasjer siste om lag halve året, og alt arbeidet HRS har lagt ned på dette feltet i 14 år.

Ingen land i Europa har hatt et mer intenst og bredt søkelys på disse forferdelige overgrepene, som inkluderer frihetsberøvelser på koranskoler, enn Norge. Ære være oss for det. Men liten ære levnes politisk ledelse gjennom årene. Hvorfor handles det ikke?

Stadig flere avdekkes

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold, legger nye tall på bordet i årsrapporten for 2017: Antall saker som omhandler dumping, og som havner på myndighetenes bord, øker. Tallenes tale er:

• 2016: 79 enkeltsaker
• 2017: 107 enkeltsaker

De fleste er jenter, og de fleste er under 18 år: 67 prosent er jenter, 29 prosent er gutter (4 prosent er ukjent). 58 prosent er under 18 år, 41 prosent over 18 år (1 prosent er ukjent).

Rapporten forteller oss det vi har visst siden tidlig 2000-tallet: Når den unge først er ute av Norge, er det svært vanskelig å få vedkommende tilbake.

Norske regler og lover gjelder som kjent i Norge. Menneskerettigheter og lovverk i failed states, mislykkede stater, er ikke akkurat til hjelp for barn i nød. Hovedregelen ut fra gjeldende lovverk er at barnet selv må klare å ta seg til nærmeste norske ambassade for å få hjelp til å komme hjem igjen.

Gårsdagens politiker

Skal dette virkelig bare få fortsette? Ja, hvis vi tolker den nye integreringsministeren, Jan Tore Sanner (H). Han vil ha mer av det samme: informasjon til de unge, og veiledning av foreldre (sic!). Og at politiet skal ta fra de unge passet. Dette er tankesettet til gårsdagens politiker. Det er passivt, og det er naivt overfor en ekstremt alvorlig problematikk som ingen lenger kan benekte.

For det første: De unge skal selvsagt advares mot «feriereiser», særlig når de er i (eller nærmer seg) gifteklar alder og hvis det er konflikter om den unges frihetsgrad i Norge. Men dette ble gjort  kjent allerede i 1992! Tidligere leder av ambassaden vår i Islamabad, avdøde Sjur Torgersen, uttalte i klartekst til Dagbladet 8. november dette året, at ungdom ikke måtte finne på å reise med til foreldrenes hjemland hvis det var konflikter i hjemmet (jeg husker dette meget godt, da jeg var journalisten bak reportasjen om «Sima» i Drammen som ble dumpet to år i Pakistan og tvangsgiftet).

For det andre: Foreldre som allerede har valgt utenforskap for seg og sine, er nok ikke så «dumme» at de lar norske omgivelser få innsikt i planene om dumping. De unge vet heller ikke (som oftest) hva som er på gang, i alle fall ikke annet enn en «feriereise», som de kanskje endog ser frem til.

Men først av alt burde statsråd Sanner, som også er kunnskapsminister, se betydningen av å få på plass et nasjonalt elevregister. Da kunne vi i alle fall hatt oversikt over barn/unge i grunnskolealder som ikke er å finne i skolen. Frykter man disse tallene? Er det derfor et slikt register aldri kommer på plass?

Justisministeren må ansvarliggjøres

Vi snakker altså om vergeløse barn og unge som typisk frihetsberøves i et tredjeverdenland. Pakistan, Somalia, Irak, Afghanistan og Syria, er «topplandene» på listen til myndighetene. Med unntak av Pakistan, er alle de andre landene såkalte produsenter av flyktninger til Norge. Og de sender altså ungene tilbake.

I 2002 – for 16 år siden – ble daværende nestleder i FpU, Sylvi Listhaug, grundig informert om denne problematikken. Av oss i HRS. Vi sørget for at hun fikk møte ofre for tvangsekteskap og dumping – ansikt til ansikt. At dette gjorde et dypt inntrykk på henne, er det ingen tvil om. Listhaug refererer den dag i dag til disse møtene, og understreker med bred pensel hvilket inntrykk de gjorde på henne, som da var en ung kvinne omtrent på samme alder som ofrene.

Resultatet den gang i 2002, var at HRS utarbeidet et minihefte for FpU (plass til i bukselommen, som var et poeng), med informasjon til unge i risikosonen for å ende i foreldrenes hjemland: kontaktinformasjoner i Norge der de kunne få hjelp, hjelpeinformasjon i aktuelle land foreldrene kom fra, rettigheter og lovverk i Norge, og oppfordrende ord til de unge om å stå opp for eget liv, formidlet av norskpakistanske Jeanette og norskmarokkanske Nadia, begge aktive i HRS den gang.

Justisminister Sylvi Listhaug (FrP) er nå den øverste ansvarlige for dette feltet – for det handler om kriminelle forhold. Derfor forventer vi handling – i tråd med den nye, brede satsingen i Danmark.

Castbergs ånd

Stortingsmannen Johan Castberg (Sp), stod bak en revolusjon lovmessig i Norge i 1915, de Castbergske barnelovene. Lovene innebar blant annet at barn født utenfor ekteskap fikk rett til farens navn og arv etter far. Far ble pålagt å betale barnebidrag. Disse nye lovene møtte sterk motstand blant de bedrestilte. Man advarte blant annet om at kvinner kunne misbruke lovverket for å melke penger ut av velstående menn. Motstanden viste seg å være sterkt overdrevet. Og merk: Dette lovverket anses som en viktig opptakt til vår moderne velferdsstat.

Det er i denne ånden det må handles. Vi skal ikke ha mer av gårsdagens tiltak, som uansett har vist seg unyttig. Situasjonen fordrer realpolitiske løsninger gjennom lovverket, slik vi har historie for i Norge når uholdbare forhold har blitt avdekket eller erkjent.

Målet er nå åpent. For merk: Alle som år ut og år inn i politikken og akademias rekker, har manipulert og underslått åpenbare forhold og fakta, de er nå tyste som graven. Det har de grunn til. De er nemlig innhentet av virkeligheten og klarer endog ikke å sparke ballen over på motstanderens banehalvdel. 

1. Straff foreldrene: Kopier Danmarks nye politikk ved å straffe foreldre som dumper barna i utlandet (inntil fire års fengsel). Har de ikke statsborgerskap, utvise dem i tillegg.
2. Dagsbøter: Innfør dagsbøter overfor foreldre som har dumpet barn, og som nekter å samarbeide prompte om å hente dem hjem, det vil si idet informasjonen om overgrepet når myndighetene her hjemme. Foreldrene skal selvsagt selv betale hjemreisen. Lever familien på trygd, kutt overføringene til barnet er hjemme igjen. Sørg for å opprette straffesak mot dem umiddelbart. Strafferabatt kan gis dersom familien samarbeider og barnet straks hentes hjem.
3. Informasjonsplikt: Ansvarliggjør begge foreldre rettslig, og eventuelt andre nære familiemedlemmer som kjente til at den unge skulle dumpes/sendes «hjem». Kjennskap til et så alvorlig, kriminelt forhold, skal man nemlig plikte å gå til politiet med. Vi snakker blant annet om frihetsberøvelse – som er straffbart.
4. Revurdering av statsborgerloven: Sett ned et hurtigarbeidende utvalg som pålegges å jobbe frem lovverk som kan frata folk det norske statsborgerskapet. Disse foreldrene har a) Bevist til gangs at de avviser Norge og vårt levesett. b) Den store majoriteten har etter all sannsynlighet ervervet seg statsborgerskap etter innvandring til Norge. Et statsborgerskap som er ervervet, må også kunne være et statsborgerskap man kan miste.

Ingen unnskyldning

Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Listhaug kan ikke fraskrive seg dette ansvaret i regjering. Hvis hun, i motsetning til sin danske kollega Inger Støjberg, ikke klarer å få statsministeren og en rekke av de øvrige statsrådene med på et krafttak, får hun vise hva hun er lagd av. Da Listhaug overtok hele departementet, og fikk Venstres Sveinung Rotevatn som en av statssekretærene, ble Rotevatn omtalt i mediene som en «vaktbikkje» fra Venstre. Som kjent trekker FrP og Venstre i motsatt retning i innvandringspolitikken, men da var Listhaug klar på at det har vært «mange som har prøvd å være vaktbikkje for meg. Ingen har klart det».

Så kan vi jo minne om at Listhaug, som sin forgjenger, har valgt bekjempelse av overgrep mot barn som sin viktigste kampsak.

Og på Stortinget kan regjeringen og Listhaug finne bred støtte i det «nye Ap». Partiet fremstår jo nå som «hard i klypa» på integreringsfeltet, og særlig overfor sosial kontroll.

Dumping av barn/unge i utlandet er nemlig det ultimate uttrykket for sosial kontroll. 

Norge kan ikke lengre være bekjent av en politikk som svikter de mest sårbare unge blant oss.

Nok er nok – for lengst. Vi er på overtid.