– Vi er uenige om det meste, men vi er enige om å uttrykke vår bekymring over den økende islamismen, skriver 100 fremtredende franske intellektuelle og kulturpersonligheter i en felleserklæring. – Vi har meget forskjellige synspunkter, men vi deler frykten for at det franske samfunnets universelle verdier og fellesskap er truet når en del av innbyggerne trekker seg ut av fellesskapet for å leve etter deres egne regler i bestemte bydeler, heter det i oppropet.
Den oppsiktsvekkende erklæringen er publisert i Le Figaro, og er underskrevet av personer fra alle politiske leire, herunder grunnleggeren av organisasjonen Leger uten grenser. I erklæringen advarer de uten omsvøp mot at totalitær islam forsøker å vinne frem med alle midler i Frankrike.
Krake søker make
– Det er en ny form for apartheid, skriver de 100, som også påpeker den giftige identitetspolitikken som er i ferd med å befeste seg i de nordiske landene. Sverige har kommet lengst, men Danmark og Norge følger tett på. I oppropet viser underskriverne til en rekke eksempler på hvordan minoritetsorganiasjoner og faglige organisasjoner arrangerer møter og konferanser for «ikke-hvite» under påskudd av å frigjøre etniske og religiøse minoriteter fra flertallets undertrykkelse.
Den samme fremgangsmåten benyttes i Norden. Små, men høylytte miljøer, som for eksempel Antirasistisk senter og en rekke medieyndlinger, arbeider aktivt for å presse identitetspolitikk inn i alle lag av samfunnet og da særlig i lovverket, skoleverket og offentlige institusjoner. Denne politikken er angivelig antirasistisk, men er så opptatt av gruppetilhørighet og ytre markører som f.eks. hudfarge, at det er umulig å se hvor antirasismen slutter og rasismen begynner – og omvendt. I bunn og grunn søker identitetspolitikkens tilhengere å bekjempe rasisme med en annen rasisme.
Identitetspolitikk tilsier at man ikke skal kritisere individer uten å først og fremst ta hensyn til vedkommendes gruppetilhørighet. Kritikk av individers holdninger eller uttalelser, blir øyeblikkelig stemplet og avfeid som generaliserende kritikk av hele grupper. Å kritisere en debattør med homofil legning, blir straks til kritikk av alle homofile, aka homofobisk. Å kritisere en radikal feminist er å kritisere alle kvinner, aka sexistisk/sjåvinistisk. Å kritisere en samfunnsdebattant med mer pigment enn en selv, er å kritisere alle mørklødede, aka rasistisk. Å kritisere islam er å kritisere alle muslimer, aka islamofobisk.
Gruppetenking som gagner islamister og jager kvinner ut av det offentlige rom
Som vi har sett mange eksempler på i Sverige, fungerer identitetspolitikk som det perfekte skalkeskjul for islamister, som nyter godt av den beskyttelsen slik gruppetenking innebærer. De bruker da også identitet offensivt for å nå sine egne mål. De franske intellektuelle viser til at særlig den islamske «oppdelingen vinner frem i det skjulte og det kan virke tilforlatelig, men det er i virkeligheten det våpenet islamismen bruker for å vinne en politisk og kulturell seier», og advarer mot konsekvensene dette vil få for kvinners rettigheter og for det flertallet av muslimer som ikke slutter opp om radikal islam, men som likevel er under press fra fundamentalistene. – Det er uakseptabelt at det rundt Paris finnes kafeer hvor kvinner ikke har adgang, og at politiet ikke stenger dem, sier en av underskriverne.
God grunn til bekymring
At det er god grunn til bekymring, fremgår av Hege Storhaugs bestselger Islam. Den 11. landeplage, som norsk kulturelite nærmest fikk åndenød av. Andre som passerer som intellektuelle advarte faktisk folk mot å i det hele tatt lese den.
Sommeren 2015 ble rapporten «Radikal generasjon» lagt på den franske regjeringens bord. Rapporten var bestilt av daværende statsminister Manuell Valls, som ville skaffe seg innsikt i verditilstanden blant unge muslimer.
I rapporten fremgår det at en økende andel unge muslimer, både med innvandrerbakgrunn og konvertitter, snur ryggen til Frankrikes samfunnsmodell og verdier. De aktuelle unge beskrives som «frustrert ungdom klar til opprør». De har ikke noe «anker» i samfunnet og ingen «forståelse for republikken», som for dem består av «utvannet liberalisme» og «svake verdier». Derfor har de utviklet en «veldig svak følelse av å tilhøre et nasjonalt fellesskap». «Den antidemokratiske offensiven» blant de unge gir seg uttrykk i «islamistisk radikalisme», som er en «oppadgående bevegelse i samfunnet vårt».
Økende bruk av tilsløring – ikke et godt tegn
Denne bevegelsen gjør seg gjeldende «i alle kretser» og beskrives som et «massefenomen». I den «første bølgen» av jihadisme så man først og fremst «sårbare individer som var lette å rekruttere». I det rapporten kaller en ny bølge, ser man imidlertid at mer «stabile» personer rekrutteres, personer som ikke har en «profil» som åpenbart avslører dem som radikalisert. Følgelig er de vanskelige for omgivelsene å identifisere. Rapporten konstaterer at «det er sannsynlig at dette fenomenet vil vokse». Det advares videre om at en «radikal utkant kan påvirke en hel generasjon». Rapportforfatterne forventer derfor «et ras av jihadister» blant de unge, både i selve Frankrike og ved at unge verver seg til kamp i og for Den islamske staten. Ikke først og fremst fordi de unge har «morderiske lyster», men fordi «jihads teoretiske dimensjon er den mest komplette avvisningen av demokratiet».
Rapporten påpeker videre at tildekning av kvinner «er alltid den første kampanjen for radikalisme», og at den skjer ved både «religiøse krav og mer eller mindre vennlig press». Økende bruk av islamsk tildekning er med andre ord ikke noe godt tegn.
Problemene denne bevegelsen medfører er mange og viser seg på mange forskjellige plan i samfunnet. I skolene blir det for eksempel stadig vanskeligere å undervise i seksualitet og prevensjon på grunn av skolens «frykt for reaksjoner fra elever og foreldre i særdeleshet». Når slike emner heller ikke «diskuteres i familien», er de unge prisgitt hva de religiøse forteller dem.
Islamsk kjønnssegrering: En del av problemet
Forfatterne advarer den franske regjeringen om hvordan unge muslimer avskjæres fra kontakt med det motsatte kjønn. Blant unge menn fører det til «seksuell frustrasjon» og «hat», og påfølgende radikalisering. De er «fratatt møter med kvinner i sin generasjon», som på sin side også lever isolert. De viser til at det er en overvekt av jenter og unge kvinner som er en del av det nye «massefenomenet» med totalt å avvise det franske samfunnet. Det skjer som en form for frigjøringskamp, for ved å gå med i den radikale bevegelsen frigjør de seg fra den sosiale kontrollen, i familiene og nærmiljøene, hvor islamske dogmer struper friheten deres. Ikke minst frigjør de seg fra omgivelsenes kontroll over deres seksualitet, som kommer til uttrykk med kjønnssegregering og krav om arrangert ekteskapsinngåelse, noe som også har medført at jenter og kvinner mister sin forankring som franske borgere.
De unge kvinnene trenger imidlertid ikke å reise til krigsområder for å ta kontroll over eget liv, i stedet velger de full underkastelse for islam som alternativ livsstil, hvilket «frigjør» dem til å inngå religiøse ekteskap i byer som Marseille. «Splittelse av kjønnene» og derav «frustrasjon» blant unge av begge kjønn, gjør de lokale ekstreme kreftenes «ekteskapelige og seksuelle tilbud» tiltrekkende.
Dette fenomenet – og sammenhengen med tradisjonalle islamske normer og kjønnssegregering – er for øvrig påvist av den nederlandske sosiologen Jolande Withuis. De muslimske kvinnene som finner islamismen attraktiv er oftest i tjueårene, har utdannelse, men føler seg ekskludert av det omgivende samfunn og gir derfor islam en dominant rolle i sin identitet. Radikal islam tilbyr disse kvinnene en total identitet, i stedet for familiens og storsamfunnets krav om å fylle forskjellige roller. Som regel blir de sett på som for radikale av sitt nærmiljø, spesielt av egen familie. Men fordi radikaliseringen angivelig er religiøs, får familien problemer med å protestere. Kvinner og menn innenfor de aktuelle miljøene inngår også ekteskap med hverandre for å muliggjøre seksuell omgang. Ekteskapene er imidlertid ikke sanksjonert av deres familier og er følgelig ansett som promiskuitet. Dette er et brudd på tradisjonen og gjør det svært vanskelig for de radikaliserte kvinnene å returnere til sin familie eller nærmiljøet dersom de skulle ombestemme seg. Det gjør dem derfor enda mer avhengig av det miljøet de tilhører og sine ektemenn innen samme. Kvinnelige islamister gir gjerne offentlig uttrykk for at de godtar sine ektemenns rett til å ha flere koner og later utad og seg i mellom som om de ikke har noen motforestillinger mot at ektemannen benytter seg av denne rettigheten.
Usunn imøtekommenhet
Islamske og tradisjonelle miljøers syn på kjønn og seksualitet er med andre ord ikke særlig sunt, hverken for enkeltindivider eller for samfunnet. Men islamister og fundamentalister flytter frem sine brikker, særlig når det gjelder kjønnssegrering. Det finnes for eksempel en rekke kjønnssegregerte fritidsklubber i regi av muslimske trossamfunn, men finansiert av staten som ellers har likestilling på dagsorden. Kravene om for eksempel kjønnssegregerte badetider, gymtimer og svømmeopplæring fra profilerte minoritetstalspersoner og -organisasjoner er mange og de fremstilles alltid som uskyldige tilpasninger for å ta hensyn til barn eller kvinners beste. Får de ikke kjønnssegregerte tider i bassenget, lærer de jo ikke å svømme, hvilket i verste fall kan føre til drukningsulykker. Det offisielle Norge (samt Sverige og Danmark) er ikke sjelden imøtekommende for slike ønsker, istedet for å påpeke det reelle problemet, som er miljøets egne holdninger, og vennlig forklare at samfunnet på ingen måte skal tilpasse seg disse miljøenes foreldede og dypt skadelige verdier.
For som de fleste internasjonale trender før eller siden gjør, så har også denne særdeles uheldige trenden havnet her. Og i likhet med Frankrike vinner den raskt frem i samfunnet. Konsekvensene har som nevnt allerede begynt å vise seg i form av et stadig mer giftig debattklima, økende splittelse og segregering.
Imidlertid våger få toneangivende intellektuelle, kultur- og mediepersonligheter å dra elefanten i snabelen. Men offentlig smykker de seg jo med å internasjonalt orientert, så da er det vel bare et spørsmål om tid før de klatrer opp på barrikadene sammen med sine franske kollegaer?