De er typisk familiegjenforente kvinner til tyrkiske menn i Danmark. Etter at morsrollen er ferdig er det ikke lenger noen forventninger til kvinnen, skrev vi nylig. Hun blir sittende i et fysisk og psykisk tomrom, ofte i dyp isolasjon. Hun blir syk, klarer ikke å hjelpe seg selv, ei heller gjøre fornuftig bruk av helsevesenet. Hun er på bunnen, og der har hunn alltid vært – grunnet sine egne.
Norskpakistanske Jeanette leste artikkelen, og skrev et innlegg på Facebook samme dag (23. mars 15. 14). Jeanette sine betraktninger og erfaringer gjorde et så dypt inntrykk på oss, at vi derfor publiserer det på Rights.no. Vi har nemlig selv møtt mang en pakistansk kvinne i Norge som har depresjon og sykdom «skrevet over hele ansiktet» etter et miserabelt, undertrykt liv i Norge. Innlegget til Jeanette er kun litt korrigert av oss for skrivefeil, smått rusk som vi alle gjør hele tiden:
Jeanette: Å tåle urett
Jeg husker en sint far som fryktet livet etter døden. Det gikk han på nervene at han ikke kunne kontrollere kona og barnas tanker. Han holdt taler etter middag hver dag. Fryktelige taler. Drypp i hverdagen for å holde kona og barna skremt vekk fra syndige tanker. For glede var ment for livet etter døden.
Min mor hadde mye vondt og mange fysiske plager. Ofte ble hun anklaget for å være tiltrukket av andre menn. Hun skulle ifølge min far ikke engang være tiltrukket av han. Han kunne jo bli tiltrukket av andres koner og den vakre feminine fruen hans måtte derfor straffes så hun skjulte sin skjønnhet og latter. «Han er som en ulv som må ule etter maten for å fordøye den», sa hun til sine skremte barn i blant, imens hun selv var skremt. Som kvinne kunne hun ikke vinne en argumentasjon med en muslimsk mann, så hun holdt ting inne i seg. Hun ble passiv aggressiv. I blant sa hun verken et ord eller så på far eller oss – i flere uker. Men hun forsvarte han når vi klaget på han. «Han mener godt og har et godt hjertet» sa hun.
Hun var vakker og morsom. Jobbet minst like mye og hardt som far. Snakket godt norsk. Veldig glad jente, men hun trodde at lydighet ga styrke. Familien «ære» ville bli ødelagt hvis hun ikke ga inntrykk av å være sterk. Sterk for henne betydde å tåle urett uten å klage. Hun hadde ofte ekstrem migrene. Hun hadde magesår og spydde iblant blod. En periode på to år hadde hun verken smak eller luktsans. Stemmen hennes forandret seg da jeg var ni år gammel. Hun låt konstant forkjølet etter det og fikk aldri tilbake sin originale stemme. Senere led hun av sterke depresjoner, kraftige hevelser og nyresvikt.
Da jeg rømte hjem ifra, trigget det frem diabetes. De få gangene jeg har hatt verbal kontakt med familien, har jeg blitt meddelt at hun ofte er på grensen til døden. Men hun har «ære» . Når hun nå omtaler min døde far så sier hun «må Allah unne han paradis». For alle de skadene hans tyranni gjorde på hennes helse, er tilgitt. Hun er lydig, god muslim og kommer kanskje selv til paradiset for det en dag.
Hun var ingen unik muslimsk kvinne.
Minnene strømmet på med denne artikkelen.