Mediene, anført av skattebetalernes NRK, er langt fra ferdige med å prøve å sverte Sylvi Listhaug. Man får en fornemmelse av at det er startet en politisk krig fra dette holdet mot Listhaug og for Arbeiderpartiet (ingen av delene er neppe noen «nyhet»).
Et av ofrene for ABBs terror på Utøya, Bano Rashid (18), har blitt omtalt ved flere anledninger. Hun var det første offeret som ble gravlagt.
Ingen kan ikke synes at Banos skjebne er forferdelig. Jenta, som bodde på Nesodden, kom til Norge syv år gammel. Terrordrept i Norge kun 18 år gammel.
Hennes yngre søster, Lara, var fem år ved ankomst Norge fra Irak. Hun var også på Utøya, men overlevde.
NRK Søndagsrevyen, har møtt Lara, som vi får vite har reist verden rundt det siste året for «å finne seg selv».
Sidsel Wold møter henne (tilfeldigvis?) i hjembyen Erbil som familien flyktet fra i år 2000. Vi får vite at dette er første gangen Lara er tilbake i Erbil – uten at søsteren Bano er med. Da blir det lett å tolke det til at familien har vært i hjembyen flere ganger etter de fikk beskyttelse i Norge.
Er det ikke kurderne som drepes av IS?
NRKs Sidsel Wold møter Lara (23) i Erbils gater. Hun går fritt rundt der. Lara kjøper et «gullbelte». For snart er det det kurdiske nyåret som skal feires, og da er dette beltet en tradisjonsmarkør til drakten. Tradisjoner er viktig, får vi vite. Så er vi ved hjemmet Laras familie flyktet fra. Et storslagent hjem. Og Lara har nøklene.
«Strømmen har gått, som vanlig», kommenterer Lara, mens hun entrer huset. «Litt rart at ingen bor her lenger», fortsetter hun.
Wold kan så fortelle oss at 22. juli ble gjenopplivet for Lara – som altså er på reise i verden – av Sylvi Listhaug.
– Det brakte så mye vondt tilbake. Det brakte.. Jeg tenkte at de som døde, døde forgjeves. Nå snur Bano seg i graven. Dette er ikke det samfunnet vi vil leve i.
Men er det ikke slik at Den islamske staten (IS) dreper kurdere, og at statsråd Listhaug frontet et politisk ønske om å frata statsborgerskapet til hjemvendte IS-krigere med dobbelt statsborgerskap – uten å måtte gå til domstolen? Et ganske pro-kurdisk tiltak, med andre ord.
Hva er Ap-Laras problem med det?
Hele familien i Erbil
Vi får videre se bilder fra familiens hjem, der også mor og far av Lara er for å feire kurdisk/iransk nyttår.
Og hele storfamilien, med fettere og kusiner inkludert, møtes på en slette for å feire det kurdiske nyåret.
– Jeg var veldig opptatt av det å være norsk. (Så fint!) – Da gikk det på kompromiss som ikke å snakke kurdisk.
Men det å bli norsk blir aldri nok for enkelte, sier Wold. «For hun (Lara, min anm.) frykter netthatet i Norge mer enn krig og uro i Irak», sier Wold.
Trusler i Norge, ikke i Kurdistan
Vi vet ikke hva som er drivkraften til Lara Rashid. Men vi mer enn stusser på denne kommentaren om frykten for hatet i Norge, landet som ga familien hennes alt. Det er altså bedre å være i Kurdistan enn Norge, sier hun:
«Definitivt, kommentarfeltet i Norge er mye mer skremmende enn denne uroen her. Jeg får ikke trusler her, og det gjør jeg jo i Norge», sier Lara.
– Til sommeren er hun hjemme i Norge, i Oslo igjen. For det er Norge som er hjemme, sier Wold.
Så kommer denne kommentaren fra NRK-studio, som knapt er til å tro:
«Hun er veldig klar til å gå inn i politikken igjen, enten som politiker, lærer eller journalist, sier hun.»
Da har vi sett en person med status som flyktning, som sammen med sin velstående familie er i hjembyen, i et luksushus, som står tomt når de ikke er der, og som mottar trusler i Norge, men ikke får trusler der hun er født. Og hun vil «tilbake» i politikken, ikke bare som politiker, men alternativt som lærer eller journalist. Og ingen kritiske spørsmål fra NRK. Ingen leer på et øyelokk.
Hva med å reise hjem og bygge eget land – et land der man åpenbart har mer enn gode forutsetninger til å leve mer enn greit? Hva var egentlig hensikten med asyl?
Kan vi konkludere med at asyl i Norge skal gis midlertidig, for så å forvente at folk reiser tilbake når tiden er inne for å ta et skippertak hjemme?