8. mars er en belastning – hvis man fremdeles er opptatt av jenter og kvinners frihet. I møtet med ideologisk mørke må fornuft og fakta gå foran følelser. Vi må ikke glemme hva våre formødre og forfedre kjempet med nebb og klør for å bli kvitt: ideen om kvinners mindre verd.
Det gjelder ikke minst landets statsminister. Statsministeren skal være en samlende figur. En ledestjerne vi alltid skal vite at vi kan stole på: den som ivaretar grunnverdier i Norge.
«Religiøs rasisme»
Jeg har i en god del år skrevet om en ny ideologi som har inntatt det norske huset og tatt seg godt til rette. Ureformert religion kalt islam, islam som er ensbetydende med underkastelse. Underkastelse av en total samfunnspakke. Endog handler den siste boken min om en landeplage. Ut fra gårsdagens uttalelser fra statsminister Solberg vil jeg anta at hun setter meg i båsen «religiøs rasist». Jeg, altså, en religiøs rasist. Intet mindre.
Dette må vel betyr at også Arnulf «landeplage»-Øverland, egentlig var en religiøs rasist? Litt av et ettermæle for den tiende landeplagen, med det må han vel tåle så inderlig vel – i våre nye verditider?
Dette må vel også bety at de som i sin tid kjempet med nebb og klør mot det totalitære åket fra kommunismen, var politiske rasister. Antifascistene var egentlig politiske rasister, de også. Det samme gjelder alle dem som stod opp mot Hitlers tilhengerskare. Politiske rasister, det var det de egentlig var. Vi bare forstod det ikke den gang. Vi lot oss lure til å tro på det de sa: at de kjempet for frihet og mot undertrykkelse og totalitær ideologi.
Enhver bør ta til seg følgende: Vestens kultur og sivilisasjon er tuftet på religionskritikk. Hvor hadde vi vært uten?
«Pass godt på fremtiden»
Noen ord og setninger gjør inntrykk som man aldri klarer å slette fra harddisken, fra hukommelsen. Jeg spoler ofte tilbake til november 2004, Amsterdam. Skudd og strupeskjæring av den religiøse rasisten Theo van Gogh, med en dødshilsen til den religiøse rasisten Ayaan Hirsi Ali.
Her legger jeg på vegne av HRS og friheten ned blomster på åstedet for henrettelsen av Theo van Gogh (november 2004).
Dager senere i begravelsen faller disse ordene fra moren ved sønnens kiste:
«Frihet er ikke for redde mennesker. Pass godt på fremtiden.»
I HRS er dette et livsmotto. Vi lever det ut hver eneste dag. Vi klarer ikke annet, fordi vi bryr oss så inderlig om det frie kontinentet vi har fått lov til å være en fullverdig del av i et halvt århundre.
Takket være alle dem som ofret livet i kampen for Norge og Europas frihet.
Vi prøver også fra tid til annen å strekke ut en hånd. Som da jeg signerte et eksemplar av Islam. Den 11. landeplage til statsminister Solberg. Jeg la ved denne hilsenen til henne:
Kjære Erna Solberg
Pass godt på fremtiden.
Beste hilsen Hege
Den utstrakte hånden oppleves til tider mer som kappet av.
«De nye jødene»
Jeg tenker ikke minst på uttalelsen etter 22. juli fra Høyrelederen om at «den ekstreme hetsen av muslimer har klare likhetstrekk med jødehatet», og det ble pekt på 30-tallet.
Hva skal man si til en slik forfalskning av virkeligheten? Det finnes knapt en eneste jødisk institusjon i Europa, Norge inkludert, som ikke er bevoktet av myndigheters pistol og gevær? Også barnehager. Likefullt drepes jøder – i samtidens Europa. Som tre barn – det yngste barnet tre år gammel – i Toulouse i 2012, og i tillegg rabbineren deres på 31 år. Dan Uzan ble skutt til døde i København ved synagogen i 2015. Like før ble jøder massakrert på et kosher-marked i Paris. Listen er lengre, og den bør inkluderer at om lag 7.000 jøder forlater Frankrike årlig, og at det medfører høyrisiko i «visse» områder i dagens Vest-Europa å vise seg med en kippa. Og i disse timer og dager ligger fire skadd på sykehus i Wien etter å ha blitt angrepet i/ved et jødisk kvarter av en knivstikkende afghaner. Vi vil anta at Allahu Akbar hadde en finger med i udåden.
Forskrudd verden
De har klart det som skulle være umulig i et opplyst samfunn: de har snudd alt på hodet. De som forfølger, blir forfulgt. De som hetser og truer, blir hetset og truet. Sharia er frigjøring, frihet er fengsel. Hijab er frelse, flagrende hår er brennende helvete.
Det er den islamske æreskulturen i fri dressur: offer den ene dagen, aggressiv og truende den neste. Og mange går på limpinnen.
Den tidligere britiske statsråden George Walden forklarte meget tydelig i 2006 hvorfor politikere ikke snakker sant om islam:
«Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannheten om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.»
Jeg tror Walden har helt rett. Og jeg tror disse forvridde sannhetene, løgnene og offermentaliteten, som vi til stadighet serveres, skaper dyp, dyp splid i samfunnet vårt. Hva tror du? Hva tror egentlig Erna?