Religiøs rasisme, religiøs rasisme, religiøs rasisme …
Begrepet «religiøs rasisme» gir en repeterende og smertelig klang i hodet. Det får meg til å tenke på blasfemistraffer. På obligatorisk tildekning av kvinner på TV, i nyhetene, i serier og programmer. Religiøse krav via loven, om enten å ha dupatta eller chadur på hodet. Noen modige, godt utdannede og samfunnsengasjerte kvinner, prøvde å sette i gang en debatt for å protestere mot denne tvangen. Men imamene på TV og radio sa at dette er et islamsk påbud. Kvinner som nekter å adlyde, er uanstendige og vil brenne i helvete. Ikke å adlyde islamske påbud er blasfemi. Blasfemi er jo strengt forbudt.
I dag er det dødsstraff for blasfemi i 13 land. Alle er muslimske land. Kvinner er pålagt ansvar for ikke å bli voldtatt via tildekking. Menn har ikke et slikt ansvar. De må ikke respekterer kvinner. De skal vokte sine «egne» kvinner og jakte på andres.
Antall voldtekter og negativ sosial kontroll fortsetter å øke, men rettsapparatet har dessverre ikke kapasitet til å følge opp. Oppmerksomheten på kvinnedagen er rettet mot en som fremprovoserte så mye hets at hun ble «deprimert».
Deprimert!?
Religiøs rasisme, religiøs rasisme, religiøs rasisme …
Posttraumatisk stresslidelse
Da jeg rømte fra mine egne, fra tvangsekteskapet, som barnehustru og med eget barn, rømte fra drapstrusler, daglig undertrykkelse og vold, så gjorde jeg det nettopp fordi jeg ikke ville hate Norge, nordmenn og norsk kultur. Jeg ble truet fordi jeg ville bli integrert. Jeg ble mishandlet fordi jeg ville være fri og likeverdig. Jeg ville ikke akseptere skyld for mine voldtekter.
Opplevelsene kvitterte med diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Uten at jeg ga opp.
De første fire årene hadde jeg mareritt hver natt. Jeg drømte at jeg fortsatt var i ukulturen. Fortsatt under islamske krav. Fortsatt mishandlet og tvangsgiftet. Jeg hadde ikke rømt. Jeg hadde ikke tatt det modige steget ut av negativ sosial kontroll. Jeg var fortsatt fanget i det fengslet islam er.
Jeg våknet sliten og mishandlet av familien og svigerfamilien. Det føltes som om jeg nettopp hadde sett dem. Men jeg måtte ta vare på mitt barn og komme meg på skolen. Skaffe meg venner og lære nordmenn å kjenne. Hver dag mer sliten og tynget av mareritt. I blant så knust at jeg ble hjemme fra skolen tre uker i strekk. Klarte ikke å ta igjen de tre ukene og måtte sløyfe fag.
Tyngden av trauma bare fortsatte. Det var bare å gi opp dette skoleåret og prøve igjen neste år. Men neste år var jeg mer sliten.
Åpnet opp
Jeg stod frem. Jeg fortalte offentligheten om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap og kvinneundertrykkelse. Mitt håp var at hvis politikerne, skolen og hjelpeapparatet bare visste, så ville de også kunne ivareta slike som meg for fremtiden.
For 20 år siden var kunnskapen om disse temaene minimal, og mange muslimske talspersoner benektet problemene. Derfor var heller ikke «hjelpen» den beste, så ved å gi problemene «mitt ansikt» kunne det kanskje redde mange unge, trodde jeg.
Men jeg anklaget ikke nordmenn for rasisme. Nei, jeg valgte å takke dette landet hvor jeg ble født. Jeg valgte å elske friheten som var tilgjengelig og mulig å bli en del av, selv om det kostet meg mye. Jeg åpnet hjertet for landet mitt som reddet meg fra landet til mine foreldre. Det gjør jeg fortsatt, selv om jeg fremdeles får posttraumatiske mareritt. Selv om jeg kan våkne torturert av islam.
Religiøs rasisme, religiøs rasisme, religiøs rasisme …
Så i 2018, på selveste kvinnedagen, dukker «religiøs rasisme» opp. Fordi noen – som den ene dagen fremstiller seg som toppen av næringskjeden – dagen etter føler seg forurettet av ukvemsord. Så forurettet at en legger seg deprimert til sengs. Og «hele» Norge iler til med trøst og støtte.
Blasfemi
«Religiøs rasisme». «Hets mot muslimer». Kan de som støtter en slik tankegang ikke bare kalle det blasfemi og erklære sin tilhørighet til teokratiet? For hvis islam vinner frem i Norge via demokratiske valg, vil jeg befinne meg lengst mulig unna.
Jeg forventer ikke lenger at statsministeren eller hovedstrøm medier vil bry seg om advarsler fra sånne som meg. De har valgt å favne om flyktninger og asylsøkere uten takknemlighet, religiøse uten trosfrihet, hijabkledde uten beskjedenhet og mennesker (svarte som hvite) som kun ser rasisme.
Men jeg håper at folk som verdsetter fri flyt av informasjon, usensurerte fakta, likeverd, likestilling og ytringsfrihet vil fortsette å våkne.