Hva kan årsaken være til at påske oppleves så uviktig for folk flest? Er det vi prester og kirkelige medarbeidere som har sviktet? Har vår formidling og vår evne til å presentere Jesus blitt spist opp av alminneligheter og tomt prat? Eller kan det handle om at vi mennesker, to tusen år etter Kristi fødsel, ikke vil la oss lede, bevege eller forplikte av Gud som noe som er større enn oss selv?, lurer biskop i Tunsberg bispedømme, Per Arne Dahl på.
Ja, dere har sviktet, og det er absolutt ingen grunn til å blande Jesus og Gud inn i saken, for de to har dere hevet ut for lengst. Så visst har kirkens evne til å presentere Jesus blitt spist opp: av biskoper og presters egen, selvvalgte politisering av både ham og faren hans.
Politisk massemønstring
Det later nemlig ikke til at våre hyrder har forstått, eller vil ta inn over seg, at når folk oppsøker kirken, så er ikke det fordi de har behov for å overvære en politisk massemønstring. De fleste synes det er greit at prest og biskop er prest og biskop, ikke politikere i prestekappe og bispehatt.
For ordens skyld redegjør jeg for mitt eget forhold til både kirke og kristendom: Jeg er mer eller mindre det som med litt velvilje kan kalles en hobby-kristen, alternativt det ultimate statskirkemedlem. Jeg kan mitt fadervår – vel og merke med den gamle ordlyden – men er ikke religiøs i vanlig forstand. Til gjengjeld er jeg svært begeistret for kulturhistorie og tradisjoner, og siden kirken/kristendommen er bærer av begge deler, står den mitt hjerte nær.
Som en av landets største stavkirkeentusiaster er jeg fullt i stand til å føle en viss andakt overfor kirkens tusenårige samfunnsrolle på godt og vondt. Det er noe helt eget å stige over trammen i eldgamle gudshus og med det bli del av en tusen år gammel tradisjon. Hvis man kjenner ekstra godt etter, kan en merke at det fremdeles sitter i veggene: der inne har generasjoner samlet seg og tilbedt gud; i sorg og glede; i frykt og lettelse, i tusen år. Bare for å bli profanisert av dagens politiserende prester.
I tillegg til det liker jeg, som de fleste, følelsen av høytid, og det var kirken en gang i tiden flink til å indusere. Juleevangeliet er og blir vakkert; det er en hyggelig familietradisjon å gå i kirken på juleeftan.
Eller det vil si: det var. For det er det slutt på.
Ikke av denne verden
Det skyldes ganske enkelt at norske prester i overkant ofte forveksler sin rolle med en politikers eller asylaktivists. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var i kirken uten å få prestens klagesang – hvis innhold og kvalitet mangler mye på å være Salomos høysang, for å si det høflig – over slem norsk innvandringspolitikk, miljøpolitikk eller bare regulær asylaktivisme i fleisen.
Nå kan det tenkes at jeg blir ekstra oppgitt av det fordi jeg jobber med det og synes det er godt med en pause i fritiden, men antallet kirkemedlemmer er for nedadgående og man hører jo andre, av forskjellig politisk observans, si det samme. Det finnes faktisk grenser for hvor mye politikk et normalt menneske orker.
Nyhetsflommen er enorm, det er side opp og side ned, sending her og sending der, med politikk, dag ut og dag inn. Kirken skulle liksom preke et budskap som ikke er av denne verden, men det gjør den så til de grader ikke. Og hvem gidder vel å gå i kirken for å få SVs glade, politiske budskap, når man bare kan melde seg på et politisk massemøte hvis det er det man ønsker seg? Hvis noen mot formodning vil bruke en ellers fin søndag til å høre hva det offisielle meningskorpset i Norge til enhver tid mener om kapitalisme, miljø-, asyl- og innvandringspolitikk, så er de sannsynligvis i stand til å skaffe seg en avis på egenhånd. Ingen grunn til å kaste bort en sjelden fridag på å sitte i kirken og bli servert politisk korrekte meninger: Man ser da på NRK og leser Aftenposten resten av uken.
Men det er forferdelig trist. Egen sognekirke er det konkrete reisverket over hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Kirken er rett og slett et håndgripelig symbol for slektens gang: min nærmeste familie, både de som er og de som er borte, for vi har alle – uavhengig av personlig tro – vært der for å markere noen av livets viktigste begivenheter.
Kirken versus Stortinget
Mye tyder forresten på at jeg ikke er alene om å ha et slikt forhold til kirken – personlig, følelsesmessig og åndelig, men ikke religiøst sådan – for til å være et av de minst religiøse landene i verden, så reagerer den norske befolkningen forbausende irritabelt på angrep på kirken som institusjon eller øvrig tukling med statskirken, som f.eks. forslag om at islam skal sidestilles med kristendom. Kanskje er det slett ikke det religiøse aspektet – eller negative holdninger til islam, for den saks skyld – som gjør at folk reiser bust når det gjelder kirken, men i stedet langt sterkere, personlige bånd som folk nødig vil løsne på og/eller frykter at skal bli mindre merkbare? Kirken er jo en samfunnsinstitusjon som er der og liksom alltid har vært der – involvert på godt og vondt i livet og virket til generasjonene som har gått før oss. Den har vært der mye lenger enn velferdsstaten, kongehuset, statsministre og samtlige politiske partier.
Men kirkens innhold blir dårligere og dårligere. Det er fordi vi istedet for kristne biskoper har politikere i bispedrakter som bruker kirken til å spre et politisk budskap. Det er imidlertid det vi har Stortinget til, mens kirken – i motsetning til hva dagens statskirkeledere later til å tro – fortrinnsvis er etablert for å spre kristendommen som religion.
DNK er blitt bare nok et verktøy for dagens regjerende elite å spre sitt glade budskap med. Enda en politisert sivilinstitusjon hvor den herskende eliten kan fremme sin ideologi.
Rekk opp hånden alle som oppriktig tror – altså bortsett fra norske biskoper – at noen i Norges land faktisk går i kirken en søndag for å motta det glade budskap om rødgrønn politikk? Hvor mange står som statskirkemedlem fordi de ønsker å bli informert om en tilfeldig prests politiske sympatier de få gangene de stikker innom sognekirken? Og er det i det hele tatt noen genuint troende i dette landet som har behov for et bisperegime og en kirke som tilsynelatende forveksler Jesus og hans budskap med den politikeren eller det partiprogrammet de liker best i øyeblikket?
Og hvorfor dra Gud og Jesus inn i saken nå, når de siste tiårenes kirkeledere har hatt det så travelt med å dra dem ut?
Kanskje det er på tide at dagens kirkeledere slutter å tilbe FN og velferdsstatens karrierepolitikere og heller tusler tilbake til Gud? Med litt hell følger kanskje flokken etter.