Først stemte dere for å gi oss kvinner stemmerett. Deretter samarbeidet dere trofast for å skaffe kvinnene deres rettigheter som kvinner i andre deler av verden fremdeles bare kan drømme om. I alle år etter, har dere støttet og oppmuntret deres koner, døtre, mødre og venninner, og forsikret oss om at vi (naturligvis) kan alt, og vi kan nå alle mål vi setter oss fore.
Og likevel har dere uten å klage – i alle fall nesten – sett det som den største selvfølge å ta de tyngste og verste løftene i hverdagen; kjøre og hente avkommet alle steder, måke snø, fjerne døde dyr fra plenen, kappe og hente ved, være den første ved døra når vi hører skumle lyder utenfor, massere føtter, hente og montere IKEA-møbler, være den første som løper inn i brennende bygninger og bære de tyngste koffertene. Samtidig som dere godlynt tar dere av unger og griper kjærlig fatt i husfruen i forbifarten.
Hva skulle vi gjort uten dere?
Til tross for dette beskylder skrotvenstre dere for å være en del av en «voldtektskultur» og skriker at vi ikke er «deres kvinner». De kan ta seg en bolle!
Visst er vi deres kvinner, som dere er våre menn. Takk for at dere er det. Og takk for at dere er der – hver eneste dag.
Vi velger å republisere denne artikkelen fra 2016, ikke minst i lys av Metoo-kampanjen.