Før 22. juli 2011 hadde vi et ordtak i Norge: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?
Der er vi ikke lenger. Vi vet alle hvor vi var den ettermiddagen for snart syv år siden da en bunnløs ondskap rammet den norske nasjonen. Over hele landet samlet mennesker seg i dyp felles sorg. Vi ville vise samhold og løfte frem verdiene det norske samfunnet er bygget på. Vi var så til de grader i sjokk at vi måtte holde rundt hverandre, prøve å trøste. Lille, uskyldige Norge – hvordan kunne dette skje?
Endog i knøttlille Kårhamn med rundt 30 husstander på Seiland utenfor Hammerfest, ble det lagt ned blomster ved øyas eneste veikryss. Det vet jeg godt, for det var der jeg var disse dagene i juli. Hvor var du?
Jeg tror de fleste er som meg: Jeg er fremdeles dypt berørt over alle dem som mistet livet, og alle dem som resten av livet skal leve med skader, alle dem som skal leve med sorg og savn. Det gjør vondt hver eneste gang tankene går til Regjeringskvartalet og Utøya. Sånn er det. Det er smertefullt. Noe som aldri kan viskes bort fra det indre.
Det verst tenkelige
Jeg husker så godt den fredag ettermiddagen da båten lå klar i Hammerfest for avgang Seiland. Skipperen kom rolig ut av førerhuset, gående mot reisefølget mitt: «Regjeringen og Stortinget er bombet», sa han. – Men det kan da ikke være mulig, var vår respons, da med tanke på at bygningene ikke ligger ved siden av hverandre. «De sa det på radioen», svarte skipperen.
Vi ringte sporenstreks stortingspolitikere på ferie. Heller ikke de visste hva som hadde skjedd. Vi ringte venner i Oslo: Var de i livet?
Så kom det enda verre sjokket: massakren på Utøya. Stumme og måpende fulgte vi NRKs direktesending. Det var ikke til å fatte. Det var en ut av kroppen-opplevelse. Vi var ordløse.
Strider mot rettsfølelsen
Jeg tror de fleste egentlig kan være enige om at Sylvi Listhaugs Facebook-posting om Aps standpunkt i forhold til statsborgerskap og IS-krigere, burde blitt med tanken. En statsråd bør holde seg for god til et slikt nivå. En statsråd skal samle oss, vise ansvar og kløkt. Samtidig har jeg ingen problem med å forstå frustrasjonen som antakelig lå bak bildet og ordene: det er vanskelig å fatte hvordan en majoritet på Stortinget kan mene at personer som kan ha begått de mest grusomme bestialitetene skal få prøve for domstolen om de skal beholde sitt norske statsborgerskap dersom de også er borger av et annet land. For mange av oss strider dette mot rettsfølelsen, det strider mot fornuften, fordi det handler om å verne potensielle nye ofre – på norsk jord – for slike mørke, destruktive krefter.
Arbeiderpartiet er vårt tyngste statsbærende parti i etterkrigstiden. Det påhviler partiledelsen således et betydelig ansvar å forvalte den arven de fikk av landsfaderen Gerhardsen med størst mulig sindighet. Der er ikke Ap-ledelsen i dag, dessverre. Personlig kan jeg ikke erindre en mer nedrig uttalelse fra Stortingets talerstol enn den som falt for et par dager siden, signert Jonas Gahr Støre, med adresse til Sylvi Listhaug:
«Vi har en justisminister som bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli.»
Listhaug vil altså ha et nytt 22. juli?
Jeg trodde knapt hva jeg hørte da ordene falt. Og jeg har store problemer med å begripe hvorfor ikke Støres ord ble brukt av ansvarlige medier og ansvarlige partiledere til en grundig nasjonal oppvask. Hvorfor stilles ikke Støre til ansvar for å tillate seg å gå ned på det aller nedrigste nivået som er tenkelig? Hvorfor uteblir de mediale kravene om at han bør gå en kanossagang mellom de ulike redaksjonene og studioene og beklage?
Splittelse
Det er ikke minst her splittelsen i Norge graves dypere og dypere. I splittelsens grøftekant hentes det næring til enda mer polarisering. Hvis man er noe fintfølende, kjenner man på en redsel. En redsel for at noen – på en eller annen følt eller innbilt fløy – gjør nettopp hva Støre påstår at Listhaug «ønsker seg»: dreper. Mennesker.
Polariseringen som bunner i en hodeløs innvandring uten forutgående konsekvensanalyser, kombinert med fremveksten av totalitær erobrings-islam, har knapt sitt sidestykke i norsk etterkrigstid. Rettere, og ærligere, sagt: Polariseringen har ikke sitt sidestykke. I denne polariseringens møkkakjeller er begrep som rasist og høyreekstrem tømt for innhold. Den vanlige kvinne og mann er plassert der av «de gode», anført av Støre, lederen for det som var Norges største parti. Hva sier det oss?
Dette forteller mange av oss at hersketeknikker og groteske usakligheter uten fnugg av realisme, er blitt en spiselig del av den politiske samtalen – helt inn på Stortingets talerstol. Det er en mental nedsmelting man for få år siden ikke ville trodd kunne bli en realitet.
Gatene våre fylles samtidig opp med makabre klosser vi alle vet hvorfor er der nå. PST forteller oss om bakgrunnen for denne tilstanden med jevne mellomrom. Terrorplaner motivert ut fra presumptivt religiøse tekster har entret det norske hus. Antakelig vil ingen av oss blir overrasket hvis det gås til angrep, og at angriperne roper det velkjente «slagordet» Allahu Akbar (Allah er større) mens det drepes for fote. Jeg tror også at flere og flere bekymrer seg for at voldspsykopater på den andre, samme fløy-ytterkanten som jihadistene, såkalt høyreekstreme, kan gå til angrep. Jeg gjør i alle fall det. Uansett hvem som eventuelt lykkes med å gjennomføre angrep på oss, vil det føre til enda dypere splittelse.
Aktiv polarisering?
Og det er nettopp denne splittelsen Støre har plassert seg selv i sentrum for. Han har endog fortalt oss at han skal bruke 22. juli mer aktivt i den politiske debatten fremover. Hvordan er det mulig at Ap har endt opp med en leder som synes aktivt å ville polarisere oss? Som «bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet» som nå skaper splittelser helt inn i familier og nærmeste vennekrets.
Støres uansvarlige opptreden kan umulig oppleves særlig oppbyggende for alle dem som direkte ble rammet av 22. juli. Å bivåne at den man elsket – og brutalt mistet – konstant blir brukt i et politisk maktspill, må rett og slett være smertefullt. Hvis man ikke selv er politisk skruppelløs, vel og merke.
Et velfungerende demokrati fordrer velfungerende politiske parti og medier. I dag skorter det stygt i begge leire. Ingen kjente Ap-politikere fremstår som en god arvtaker etter det Jens Stoltenberg prøvde å etablere etter terroren; samhold. Det er dypt bekymringsfullt, og det fordrer at Erna Solberg fortsetter å forvalte regjeringsroret med stødig kurs i det nå så urolige farvannet.