Som eneste etablerte medie i Norge, interesserer Klassekampen seg for den europeiske debatten om Menneskerettskonvensjonen (EMK) og Menneskerettdomstolens (EMD) juridiske aktivisme og tiltagende innblanding i suverene staters politikk – særlig på innvandringsfeltet.
Internasjonale konvensjoner som EMK brukes nemlig i økende grad til å rettsliggjøre politiske spørsmål og dermed unndra dem demokratisk debatt og kontroll.
Klassekampen har følgelig kjørt debatten i sine spalter.
Men da det i Norge fremdeles hersker stort sett full konsensus om at alt som kan klassifiseres som «menneskerettighetsarbeid» er utelukkende av det gode, måtte Klassekampen til Danmark for å finne noen motforestillinger.
Fortolkningsramme
I januar 2017 oppfordret flere danske juseksperter regjeringen til å bruke sitt kommende formannskap i Europarådet til å ta et oppgjør med EMDs stadige utvidelse av egen maktsfære ved hjelp av såkalt dynamiske tolkninger av menneskerettighetene. Jusprofessorene Gorm Toftegaard Nielsen og Mads Bryde Andersen samt lektor i folkerett ved Københavns Universitet Anders Henriksen mener at domstolens 47 dommere i løpet av årene har tiltatt seg så mye makt fra nasjonale parlamenter at de rett og slett underminerer demokratiet, går direkte mot statenes ønsker og skaper folkelig motstand.
– Domstolen tar makten fra parlamentene fordi den etter min mening misforstår sin oppgave, mener Toftegaard Nielsen, og påpeker at domstolen blander seg for mye og går for langt i sin fortolkning av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
EMK har i årevis har vært gjenstand for såkalt dynamisk tolkning, kombinert med en rettighetstankegang som bokstavelig talt er av en annen verden. Samtidig har EMD utvidet sin maktsfære til at de nå kan bruke sine egne tolkninger av EMK til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling.
Hvilke praktiske konsekvenser det har, ble for eksempel britene raskt klar over i 2011, da det stadig mer pressede landet gjorde tapre forsøk på å få masseinnvandringen under kontroll. En gjennomgang foretatt av innenriksdepartementet viste imidlertid at EMK saboterte nær sagt alle aspekter av den britiske regjeringens foreslåtte tiltak, blant annet ble EMK regelmessig brukt for å hindre regjeringen i å deportere utviste innvandrere eller forhindre dem i å ankomme i utgangspunktet.
Opplyst enevelde
Den danske jusprofessoren Eva Smith advarte allerede i 2001 mot utviklingen og sammenlignet EMDs juridiske aktivisme med et opplyst enevelde:
Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne.
I årenes løp har flere land klaget på den stadig økt politiseringen i EMD, hvor syv av nå 17 overdommere/seniordommere i 2012 var akademikere med liten eller ingen juridisk erfaring. De har makt til å tilsidesette dommer avsagt av høyesterett i de landene som er tilsluttet EMK. Domstolen, som ellers har 47 medlemmer, oversitter 800 millioner europeere og har avsagt nærmere 10.000 dommer siden den ble etablert i 1959. Dommerne ved EMD trenger ikke å ha vært dommere i hjemlandet, men blir nominert av Europarådets parlamentariske samling og sitter for ni år. Hvert år får domstolen rundt 50.000 nye saker å behandle.
Les mer om absurd bruk menneskerettighetene.
I 2012 opplyste daværende statsadvokat i Storbritannia Dominic Grieve at britiske dommere er alarmert av måten EMD har utvidet sin maktsfære på, og oppfordret regjeringen til å støtte de mange av landets jurister som er bekymret for utviklingen.
I tillegg uttrykte både Tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw bekymring over at ikke-valgte dommere i Strasbourg har gått utover grensene for sin autoritet ved å forsøke å overstyre britisk lov og at EMD på egenhånd har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter.
EMD tåler selvsagt kritikk, så domstolen svarte som vanlig lydhørt og sakelig på de legitime britiske bekymringene ved å sammenligne landet med militærjuntaen i Hellas.
St. Peters etterfølger
Skal vi dømme etter EMDs tilhengere, har domstolen og EMK i stadig større grad antatt en religiøs karakter, som middelalderens pavestol: en ufeilbarlig guds representant på jord. Det er nemlig aldri – aldri! – EMD det er noe i veien med, det er alle andre. Eller for å si det med Øverste Leder for Europa Thorbjørn Jagland:
Problemet for Domstolen ligger ikke i Domstolen selv. De stammer fra medlemslandene som ikke etterlever de forpliktelser de har tatt på seg. Lovgivningen i mange land er ennå ikke brakt på linje med standardene i konvensjonen. Og det juridiske systemet er ofte svakt og korrupt.
Derfor er den egentlige løsningen på utfordringen Domstolen har, reformer i medlemslandene.
Jagland mener for øvrig at kritikken av EMD/EMK viser at «vi er på vei bort fra opplysningstidens idealer.» Intet mindre. Han har naturligvis rett, for hvem andre enn kunnskapsløse huleboere og deres indre svinehund ville vel la være å lytte til Øverste Leders vise betrakninger?
Det er selvfølgelig en årsak til at EMD agerer som den gjør. Det er fordi internasjonale konvensjoner i stadig større grad blir brukt bevisst til å rettsliggjøre politiske spørsmål og dermed unndra dem demokratisk debatt og kontroll.
Konvensjonene brukes således til å forhindre at et politisk flertall skal kunne innføre, opprettholde eller avskaffe ordninger som et politisk, avgående mindretall er mot eller ikke ønsker at skal kunne fjernes. Hvis du mot formodning skulle tro at dette er en slags konspirasjonsteori, så sa faktisk daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland – som da var hovedpådriver for å skrive EMK inn i Grunnloven – det rett ut i forbindelse med statskirkedebatten i 2007:
Det vil være svært oppdragende hvis Grunnloven slår fast det som er dagens rettsoppfatning: Nemlig at flertallet styrer, men at menneskerettighetene setter grenser for hva det kan beslutte. Ser vi inn i fremtiden og har fortiden i minne, er det enkelt å se at flertallet kan mangle den toleranse eller samfunnsinnsikt som skal til for at dette skjer.
Juridisk aktivisme
I forbindelse med Storbritannias kritikk, innrømmet for øvrig landets representant ved EMD, Paul Mahoney, at teksten i EMK er så åpen at den gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter til å lage ny rett på egenhånd. Fenomenet der en domstol går fra å være en juridisk institusjon til å tilta seg lovgivende makt er kjent som juridisk aktivisme, og innebærer at en gruppe mennesker som ikke står til valg i praksis kan oppheve lover som er utformet av landets folkevalgte og lovgivende forsamling eller skape ny rett over hodet på samme.
I tre erklæringer (Interlaken 2010, Izmir 2011 og Brighton 2012) har Europarådets medlemsstater bedt EMD begrense seg. I erklæringen fra Brighton heter det: domstolen er «ikke en appellrett for innvandring eller domstol i fjerde instans».
Jusprofessor Bryde Andersen mener også at EMD underminerer demokratiet med sin praksis, både når det gjelder miljørett, krigslover og arbeidsrett. På grunn av EMDs juridiske aktivisme har han tidligere foreslått å oppheve loven som inkorporerer EMK i dansk rett.
Men i Norge føler man tilsynelatende at det er i sin skjønneste orden at ikke-valgte byråkrater og/eller dommere overkjører nasjonale parlamenter og skaper ny rett på egenhånd, over hodet på demokratiske valgte, lovgivende forsamlinger.
Verden opp-ned
I en kronikk i Klassekampen under den sobre overskriften «Autoritære stater, gled dere!» angrep jusprofessorene Geir Ulfstein og Andreas Føllesdal, begge ved UiO, den danske regjeringens København-erklæring, som er et forslag om reform av EMD. Og det fremgår krystallklart hvor skoen trykker:
Det danske formannskapet i Europarådet vil reformere den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Forslagene lyder uskyldige: mer delt ansvar og en bedre dialog mellom domstolen og statene. Men i realiteten ønsker den danske regjering å begrense domstolens overvåking, og øke regjeringenes politiske kontroll, særlig over saker knyttet til asyl og immigrasjon.
Ja, det skulle tatt seg ut om en demokratisk valgt regjering fikk større politisk kontroll over asyl- og innvandringspolitikken?
Geir Ulfstein og Andreas Føllesdal.
At det fortoner seg som et skrekkscenario for innvandringsliberale, skyldes at de er særdeles klar over at det ikke står, og aldri har stått, noen demokratisk majoritet bak den asyl- og innvandringspolitikken som har vært ført i årtier.
Den er og blir et mindretallsprosjekt for diverse interessegrupper. Alle innvendinger eller forsøk på innstramninger blir rutinemessig og komfortabelt avfeid med at vi ikke kan gjøre ditt og ikke kan gjøre datt på grunn av «internasjonale konvensjoner». Konvensjoner som igjen tolkes så vidt som mulig av innvandringsliberale dommere og jurister og deretter støttes opp opinionsmessig av innvandringsliberale jurister og medier i andre land – som i neste runde bruker de samme tolkningene til å protestere på nye innvendinger eller nye innstramningsforslag. Det er en sluttet sirkel.
Opposisjon = autoritær
At disse gruppene frivillig skulle gi fra seg det ultimate trumfkort, er vel for mye forlangt. Ingen liker å tape i spill man selv har rigget etter alle kunstens regler for å vinne.
Men er det ikke rart hvordan globalister, internasjonalister og innvandringsliberale alltid oppfatter enhver opposisjon mot deres foretrukne politikk som «autoritær»?
Det er talende for det offentlige norske ordskiftet om denne meget viktige, om enn kompliserte, saken at Klassekampen må til Danmark for å finne kvalifisert motstand mot d´herrer Ulfstein og Føllesdals narrativ. De fikk fatt i den utrettelige Bryde Andersen, som svarer i kronikken «Suverene stater, gled dere!»
Andersen redegjør for det danske reformforslaget, og gjør oppmerksom på at Ulfstein og Føllesdal synes å mene at «rettspraksis fra EMD per definisjon er uangripelig, og man derfor ikke på noen måte bør forsøke å påvirke EMDs fortolkningsstil.»
Han slår imidlertid fast at EMDs rettspraksis leder til fortolkninger som politikerne som har vedtatt EMK aldri har hatt i tankene.
Juridisk analyse vs. politisk valg
Bryde Andersen understreker at Ulfstein og Føllesdals synspunkt ikke bygger på en juridisk analyse, men et politisk valg.
Dette er en viktig distinksjon, for lesere kan fort forledes til å tro noe annet når de to undertegner med yrkestittelen jusprofessorer.
Mads Bryde Andersen.
I en tid hvor menneskerettighetene brukes til å slå ned debatter – og utdefinere kritikere (hvem vil være mot menneskerettighetene, liksom?) – er det greit å skrive seg den distinksjonen bak øret. EMK blir nettopp brukt til å blande seg inn i politikken ved å rettsliggjøre det som egentlig er politiske spørsmål, og som skal avgjøres av demokratisk valgte lovgivende forsamlinger, ikke en fjern domstol bemannet av ikke-valgte dommere og byråkrater.
Bryde Andersen er følgelig helt åpen på at hans eget og den danske regjeringens standpunkt er like politisk som Ulfstein og Føllesdal, men at de førstnevntes politiske synspunkt vil føre et annet resultat enn de sistnevntes.
Bryde Andersens/regjeringens synspunkt er da også fremherskende i dansk rett, inklusive de danske domstolene: det grunnleggende synspunktet at dommere er satt til å fortolke den lovgivingen som politikere har vedtatt. De skal ikke endre eller «utvikle» den, skriver Andersen. At det er vide tolkningsmuligheter av ordlyden i EMK, gir ikke EMD eller andre instanser «mandat til å finne opp nye rettigheter som de folkevalgte politikere ikke har sett for seg», konstaterer han.
Alle ser noenlunde likt på folkemord, tortur, interneringer uten dom og massive begrensninger i ytringsfriheten – både folkevalgte og dommere. Det gjelder uansett hvilket land på kloden man befinner seg i. Her er det ikke behov for «dynamiske» fortolkninger. Men når det gjelder de menneskerettighetene som ikke handler om beskyttelse av liv og frihet, er situasjonen en annen. Holdningen til hvor mye diskotek-støy en person må tåle, er basert på hvor man selv bor og hvor støysensitiv man er. Slik ser ikke EMD på saken. EMD mener at bråk fra en datakafé er i strid med retten til «familieliv». På samme måte har EMD kommet fram til at retten til å «motta opplysninger» krenkes hvis man ikke kan sette en parabolantenne på verandaen sin, selv om dette ikke er tillatt ut fra gjeldende regler.
Det er vanskelig å forstå hvorfor slike politisk betingede avveininger, som våre egne folkevalgte fint kan ta stilling til, skal avgjøres av den overstatlige domstolen EMD. Denne domstolen er uten demokratisk mandat, og prosessformen i de fleste sakene er langt mer summarisk enn i velfungerende norsk byrett. Et spesielt problem ved å legge slike avveininger i hendene på EMD er nettopp domstolens enorme territorium. Det omfatter Europarådets 47 medlemsstater, med en befolkning på vel 800 millioner mennesker. Kulturelt omfatter dette området både det muslimske Tyrkia, flere tidligere kommunistiske sovjetrepublikker og det stort sett kristne Sentral- og Vest-Europa.
Intet fellesskap utover det geografiske
Andersen mener også at det er problematisk at en fjern institusjon uten nasjonal forankring kan ta rettslige avgjørelser uten å kjenne til lokale rettssystem. «De kulturene som møtes i Europarådet, knyttes bare sammen i kraft av sin geografiske plassering på det europeiske kontinentet. Ingen nære historiske, kulturelle, religiøse, ideologiske og derfor heller ingen naturlige juridiske bånd binder disse rettssystemene sammen. De bruker sine egne språk – som typisk ikke beherskes av hoveddelen av dommerne. Noen er demokratiske og noen udemokratiske», skriver han.
Tradisjonene og kulturelle påvirkninger skiller seg også fra stat til stat med vidt forskjellige medier og debattformer. Det er også betydelige forskjeller i økonomisk utvikling og levestandard. Det store spørsmålet i debatten om EMK handler ikke om å utfordre autoritære stater, konkluderer han, ettersom statistikk fra EMD viser at de autoritære statene bare overser dommene fra EMD.
Spørsmålet er i stedet om verdipolitiske eller hverdagslige, praktiske rettsspørsmål skal avgjøres av en gruppe dommere som ikke kjenner politikken eller samfunnsforholdene i landet det gjelder, eller om det er best å avgjøre slike spørsmål ved å bruke nasjonale lovgivere i en demokratisk prosess, avslutter Andersen, og fastslår at den danske regjeringen mener at det siste må være tilfellet.
Det har den danske regjeringen rett i.
Klassekampens artikler «Autoritære stater, gled dere» og «Suverene stater, glede dere»» sto på trykk hhv. 27. februar og 5. mars 2018, og finnes ikke på nett.