«Vi må begynne å snakke om ære og klan».
Ordene tilhører sjefsanklager og nå sjef for Riksenheten mot internasjonal og organisert kriminalitet, Lise Tamm. I desember 2017 sammenlignet hun unge kriminelles adferd i parallellsamfunnet Rinkeby med adferd man finner i krigssoner. – Mer politi holder ikke, man må begynne å tenke som man gjør når man jobber i krigssoner for å ordne opp med problemene i Rinkeby, sa hun.
– Det som de här unga männen ägnar sig åt, de skjuter och kastar granater och den typen av saker, sådant gör man i krig. Det hör inte hemma i en vanlig föror.
Det ble utlagt som om hun beskrev selve Rinkeby som en krigssone, og kritikken lot selvfølgelig ikke vente på seg.
— Det är enstaka politiker som vill vara politiskt korrekta som lagt ord i min mun. Jag har inte sagt att det är krig i Rinkeby, jag har pratat om att unga män beter sig på ett sätt som gör att polisen måste använda sig av metoder som försvaret använder, säger hon.
Æres- og klankultur: Ikke noe kaffeslabras
Tamm mener at de som har gjort debatten til et spørsmål om ordvalg – noen som gjenkjenner partytrikset fra debatten om ordet no go-soner? – har gjort det fordi de ikke ønsker å snakke om gjengkriminaliteten i de uroplagede svenske forstedene. Denne kriminaliteten er nemlig ikke den svenske samfunnsstrukturen rustet til å møte, for politiets og sosialtjenestens vanlige verktøy virker ikke på forstedenes unge gutter og menn.
– Våre behandlingsinstitusjoner er tilpasset personer med misbruksproblematikk som vil tilhøre samfunnet. Dette her handler om personer som ikke anser at de hører til i samfunnet, og da blir det veldig vanskelig, sier Tamm.
Hun understreker at det (nå) er viktig å snakke åpent om og øke kunnskapen om den æres- og klankulturen de unge kriminelle mennene ofte er oppvokst i og som mange ganger kolliderer med det svenske systemet. – De vokser opp med holdninger som har sitt utspring i kollektivistiske samfunn og er ikke interessert i å følge svenske normer som vi har innen politi og sosialtjenesten, forklarer hun og fortsetter: – Det handler blant annet om at man ikke vil blande inn rettsstaten, at man gjør vitner tause og gjør opp familier mellom.
En holdning som har spredt seg inn i svenske domstoler, om vi skal dømme etter den oppsiktsvekkende dommen i Solna tingrett. Skjulte opptak i moskeer viser også at disse holdningene spres fra imamer og moské-miljøer. At moskeene er involvert er som forventet, for selv om klanmentalitet skyldes kultur, så er islam som alle andre religioner kulturbærende og derfor en del av bildet.
Tamm mener at det finnes for lite kunnskap hos alle svenske aktører, hvilket gjør at man ikke forstår hverandre. – Vi må begynne å snakke om heder og kland, det ingen forbudte ord, sier hun til nettavisen Dagens samhälle.
De gir blaffen
Statsadvokaten i Göteborg Thomas Ahlstrand har vært inne på det samme, og peker på det han mener er nye trekk ved den omfattende, samfunnsfarlige og brutale gjengkriminaliteten i landet. Den tradisjonelle svenske – nordeuropeiske generelt, kan vi nok legge til – håndteringen av kriminalitet går ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet.
Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, påpekte Ahlstrand.
Dette er akkurat det samme som en politimann åpenhjertig fortalte HRS i august 2017, en sak som har over 17.000 anbefalinger bare fra rights.no: «I dag er det så å si ingen som skal betraktes – og behandles – som kriminelle. De er å betrakte som et offer. De er offer for dårlige familieforhold, frafall fra skolen, fattigdom, dårlig integrering, manglende organiserte aktiviteter, hjemlandets praksis eller kulturer, annet verdisett, ja, hva det skal være. Offermentaliteten har bitt seg fast, også i politiet. Pågriper vi noen, om så midt i ugjerningen, så er de også offer for politiets handlinger.»
Ahlstrand viser også til det faktum som begynner å bli rimelig synlig for de fleste: Det er ikke snakk om unge menn som har vært sjanseløse her i livet. De har ikke havnet på skråplanet; de er ikke rusmisbrukere: – De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet.
Blind, gjensidig lojalitet til sine egne
Fengselsstraff oppfattes ikke som noen skam. Det oppfattes riktignok som noe besværlig som må unngås fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne, men ikke noe mer enn det.
Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake, fortsatte Ahlstrand.
Den internasjonalt anerkjente professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge Per-Olof Wikströms forskning viser da også at forklaringsmodellen om sosioøkonomiske forhold ikke er så forklarende at det gjør noe. I stedet peker forskningen på at kriminalitet bygger på aksepten av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet. – Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, sier han.
Lar seg ikke avlære i en fei
Myndighetene har imidlertid foretrukket å unngå temaet. Dette til tross for at klanmentalitet er den viktigste sosiale enheten for mange av innvandrerne som kommer til Europa. – Sverige har lukket øynene for klanenes makt, sier journalist og forfatter Per Brinkemo og kunne like gjerne snakket om europeiske myndigheter generelt.
Brinkemo har jobbet med integrering for foreningen Somaliland i Malmö, og jobber i dag mot æresrelatert vold ved et nasjonalt kompetanseteam i Östergötland. Han mener det er viktig å forstå klanstrukturen for å lykkes med integreringen av mennesker fra klansamfunn.
I 2014 skrev han boken Mellom klan og stat – somalier i Sverige. Den ble – ikke overraskende – umiddelbart forsøkt stemplet ut som rasistisk, stereotyp og kolonialistisk.
I følge forfatteren springer æresrelatert vold ut av klansamfunnet, og denne volden er langt mer omfattende enn folk flest er klar over.
Klansamfunn finnes i områder der det enten ikke finnes noen stat eller der folk ikke stoler på staten. For å overleve organiserer innbyggerne seg i klaner, som stort sett fyller fungerende staters funksjoner: politi, domstol, sosial forsikring og beskyttelse. De fleste land, også i Norden, har historisk sett fungert på denne måten.
Den klanmentaliteten mange innvandrere bringer med seg er lite fremme i europeisk innvandrings- og integreringsdebatt. Da Sveriges utenriksminister i 2011, Carl Bildt, antydet at opprøret mot Muammar al-Gaddafi i realiteten handlet om stridigheter mellom klaner, ble han kraftig kritisert av Miljöpartiets Gustav Fridolin og nåværende næringsminister for Socialdemokraternas Mikael Damberg. Men Bildt hadde jo rett, sa Expressens intervjuer Patrik Kronqvist og mente at eksempelet sa noe om den svenske kunnskapen om klaner.
I følge Brinkemo sier det mye. – Vi er så marinert i staten at vi har vanskelig for å se de samfunnsordningene som rår i omverden, mener han og påpeker at nettopp klanen er den viktigste sosiale enheten i Midtøsten og Nordafrika. Det er derfor ufattelig at det knapt bedrives noen studier om fenomenet.
Selv til politiske partier foregår rekrutteringen via klanlinjer. Men europeiske statsvitere kikker i stedet på partiets ideologi og religionsviteren gransker teologien. I realiteten finnes det bare ett klanperspektiv som styrer hvilken politiske og religiøse tilhørighet den enkelte har, fastslår Brinkemo.
Statsmarinert tillit
Den manglende interessen for klansystemet skyldes at svenskene har levd lenge i en velferdsstat og har stor tillit til samme. Brinkemo nevner som eksempel tilliten til Skatteetaten og statlige medier. – I et internasjonalt perspektiv er det fullstendig vanvittig, konstaterer han.
Denne statsmarineringen og tilliten gjør at svensker – og vi andre, kan man legge til – blir usedvanlig dårlige til å møte mennesker fra andre kulturer. Det er ikke mulig å øyeblikkelig overføre tilliten fra sin egen gruppe til noe så upersonlig som en stat. Likevel møter det svenske samfunnet alle som om de nettopp er svensker.
Mangelen på autoriteter løftes ofte frem som forklaring på uroligheter i parallellsamfunnene. Men kan klanstrukturen være en forklaring på utviklingen i de samme områdene?
Ja, mener Brinkemo, som viser til at det dels finnes kriminelle ligaer som i stor grad bygger på blodsbånd og dels at mange unge har arvet mistroen til det offentlige fra sine foreldre. Han mener at politiet kunne dratt fordel av å jobbe gjennom de strukturene som allerede finnes i disse områdene.
Underminerer både rettsstat og tillitssamfunn
Myndighetenes arbeid mot æresrelatert vold er således en utfordring av klanstrukturene. Visse deler av klansamfunnet står grunnleggende i strid mot svensk lovgiving, som betoner individet. I klansamfunnet er det bare kollektivet som gjelder. Svenske myndigheter må se til at loven overholdes, ellers undermineres rettstaten og individets frihet, forklarer Brinkemo.
I tillegg sprer klanmentaliteten og påfølgende korrupsjon seg til det omgivende samfunn. Som eksempel viser Kronqvist til en politiker, som for noen år siden opplyste at klanmentaliteten kunne observeres i lokalpolitikken i Södertalje ved at diverse politikere påberopte seg hundrevis av stemmer fra forskjellige grupper. Uttalelsen burde vakt oppsikt, i stedet ble den møtt av taushet.
I Nationella operative avdelningens (Noa) rapporter om områder eller bydeler i Sverige som har havnet på listen over «lovløse, farlige og utsatte steder», fremgår det at politiet ser tegn til at kriminaliteten sprer seg og faktisk involverer lokale beslutningstagere. På arbeids- og sosialkontorer i disse bydelene forekommer det korrupsjon.
Det er en bekymringsfull utvikling, mener Brinkemo. Når mennesker kan krysses inn (i politikken) fordi en gruppe satser på en person, gjelder ikke lenger prinsippet «en mann, en stemme», hvilket utfordrer landets konstitusjonelle fundament. På spørsmål om han er optimistisk eller pessimistisk ved tanke på fremtiden, svarer Brinkemo at han er realist. Han er bekymret for den sosiale uroen som oppstår i og med utenforskap. Han understreker at det er fullt mulig å gjøre reisen fra klan til stat, men at det vil ta tid og at Sverige i mellomtiden kommer til å bli utsatt for belastninger.
Særlig bekymret er han for konsekvensene for dagens svenske tillitsamfunn, som jo er raskere å rasere enn å bygge opp.
Men nå vil altså svenskene skaffe seg mer kunnskap og snakke om klanmentalitet samt de utfordringene den utgjør for våre samfunn. Ettersom det norske samfunnet er bygget opp på samme vis som det svenske og nå ser de nøyaktig samme problemene bygge seg opp i horisonten, burde kanskje det offisielle Norge vurdere å hive seg på?