I går rapporterte vi om den oppsiktsvekkende reportasjen fra den svenske avisen Expressen og deres kriminalitetsprogram Brottssentralen. De har nemlig gått gjennom gruppevoldtektssakene i Sverige som førte til domfellelse i 2016 og 2017, og fastslår at av de 43 dømte var 40 av dem innvandrere (født i utlandet) eller 2.generasjon (født i Sverige med med innvandrerforeldre).
Det «oppsiktvekkende» med denne reportasjen er ikke funnene i seg selv, det forstår «alle» som har fulgt med utviklingen i Sverige over tid. Det oppsiktsvekkende er at svenske medier faktisk rapporterer om det. Eller sprekken i den svenske tausheten, som lederen i danske Jyllands-Posten (JP) uttrykker det.
Forskånet fra kritikk
JP viser til Expressens reportasje. Expressen opererer for øvrig med litt mer presise tall enn den artikkelen vi henviste til: en av de dømte har svenske foreldre, 32 er innvandrere og 10 er født i Sverige med en eller to innvandrerforeldre. Expressens artikel har vakt oppsikt – fordi disse fakta faktisk kommer frem.
Mest af alt er svenskerne overraskede over, at det overhovedet kan trykkes. »Jeg er forbløffet over, at man vover at skrive det,« skriver en læser. »Synd det tog så lang tid for jer at indse, at vi har fattet, hvordan sagerne står trods mediernes forsøg på at mørklægge …,« skriver en anden.
«Svenske tilstander» klarer med andre ord ikke å holdes skjult lenger. JP viser til at svenske medier har hatt det så travelt med å skjule sannheten, at man har visst at det stakk noe under. Det påpekes videre at deres iver etter ikke å si for mye og ikke noe forkjært, også har gitt noen groteske utslag. For eksempel at voldtektsofre har blitt straffet dobbelt fordi samfunnet har vendt dem ryggen og ikke ville vite av forbrytelsen – rett og slett fordi den ikke passer inn i deres forhåndsbestemte verdensbilde.
Men så var det en helt annen holdning fra medienes side til Metoo-kampanjen. Der var et klask på baken nok til å felle maktfulle menn, sier JP, mens «de – særlig menn fra Midtøsten – som har voldtatt jenter på gaten har vært forskånet fra kritikk både fra medier og feminister.» Også dette har gitt seg sine tragiske utslag. Den 17. mars ble det kjent at den tidligere kultursjefen ved Stadsteatern i Stockholm, Benny Fredriksson, hadde tatt sitt eget liv. Fredriksson ble under Metoo-kampanjen beskyldt for seksuell trakassering, og etter hardt mediekjør, ble han tvunget til å gå av – fra teateret som han hadde viet 16 år av sitt liv til. Tre måneder senere valgte han også å forlate denne verden. Etter påstandene i mediene ble det iverksatt en undersøkelse ved Stadsteatern, og 20. mars ble deler av utredningen kjent: Det fantes ikke hold i anklagene om seksuell trakassering mot Benny Fredriksson. Kommer svenske medier til å ta noe selvkritikk på dette?
Svenske journalister forlater MSM
De etablerte mediene (MSM) i Sverige har i årevis lagt kvalitetsjournalistikk på hylla for å være «integreringsaktører». I deres verdensbilde synes det ensbetydende med å beskytte enhver med innvandrerbakgrunn, uansett kriminell handling eller udåd. Det har vært viktigere å fremme og støtte det som måtte komme frem av ulike særkrav. Flere journalister har da også forlatt MSM og startet opp sitt eget, frie prosjekt. For eksempel har Joakim Lamotte etablert seg med en betydningsfull kanal via Facebook, mens Katerina Janouch valgte å starte bloggen Katarina Magasin. En annen som har forlatt MSM er journalist Jörgen Huitfeldt, som også JP nevner.
Huitfeldt omtales som stjerneintervjueren ved Sveriges Radio (SR) som i fjor høst forlot kanalen i protest. I november 2017 forklarte Huitfeldt at han forlot SR til fordel for det lille tidsskriftet Kvartal fordi «integriteten blant oss journalister var jo null». Uenigheten med SR handlet ikke minst om dekningen av innvandringspolitikken og innvandringens konsekvenser. «Nå har han tatt bladet fra munnen», sier JP, med budskapet om at svenske journalister ikke gjorde jobben sin da migrasjonskrisen fikk antallet asylsøkere i Sverige til å eksplodere.
Ingen turde stille relevante spørgsmål om indvandringens økonomiske pris, ingen turde tale om kriminalitet og betydningen for den svenske velfærd. »Därför frågar jag om invandringen,« lyder titlen på Huitfeldts essay, der skabte furore, og det er pudsigt nok, for Huitfeldt er jo journalist, hans metier er jo netop at spørge; det behøver ingen særskilt begrundelse. Skulle man mene.
Men nettopp «å spørre» synes å ha blitt journalisters skrekk, vel og merke hvis man ikke spør sine egne. Det er nok flere som har oppdaget «den nye strategien»: Først har man et eller annet innslag, kanskje et nyhetsoppslag eller i disse dager: sendinger fra Stortinget. Så kommer det en eller annen (typisk politisk kommentator) for å fortelle og forklare hva vi nettopp har sett og hørt. Og skulle nå noen journalister finne på «å spørre» om noe, så synes det først og fremst å være for å få bekreftet eller avkreftet noe. Og da ringer man typisk ledelsen. Som da SSB i går kom med nye tall for anmeldte lovbrudd under overskriften «Historisk få lovbrudd anmeldt i 2017». Spurte da noen i mediene hvordan dette kan henge sammen? Har de fått med seg at operativt politi knapt for lov å ta kjeltringer i dette landet, fordi de er mer å anse som offer? At nye politimetoder, som OPS (oppgjør på stedet), også passer utmerket til å pynte på statistikken? At politiledelsen er livredd for bruk av glattcelle, og heller lar kriminelle gå løs blant vanlige folk slik at politiet ikke får kritikk for å hatt noen på glattcelle én time for lenge? At det er så viktig å være i beredskap med riktig responstid at politibilene må stå i ro heller enn å jakte kriminalitet? At kriminalitetsbilde er i så sterk utvikling at politiet ikke har ressurser til å følge opp? At folk vet det ikke nytter å anmelde en rekke lovbrudd fordi de bare henlagt likevel, er en annen sentral problemstilling? Hvor mange overfallsvoldtekter har det vært i Oslo så langt dette året? Noen som har spurt? Kontaktet noen politiledelsen for å få dem til å bekrefte at de faktisk bedriver en politifaglig strategi som ivaretar kjeltringene mer enn borgernes trygghet – for det ville de helt sikkert ha gjort. Nei, politiledelsen har heller gjort det som for dem er mest riktige: Gitt operativt politi munnkurv hvis ikke en følger en iscenesatt fremstilling.
Lærestykke
Det viktigste med JPs leder er at de tar innover seg at det er noe å lære av det som over tiår har utviklet seg i Sverige – og i Norge og i Danmark, og sikkert resten av Europa med.
«Det er et lærestykke her», påpeker JP og viser til at selv om det ikke er snakk om svenske tilstander når det gjelder debatten om islam og innvandring, så «hadde vi det engang».
Og den fælles journalistiske front, som blev dannet dengang i 80’erne, har bestemt været medvirkende til den misere, vi står med i dag. Som Sverige gør det i dag, savnede vi dengang og ja, altid, den gode journalistik, som er så frygtløs, at den ligefrem vover journalistens gode navn og rygte med indbygget fare for ikke at blive inviteret til det næste middagsselskab eller den næste reception. En journalist skal kunne tåle de bortvendte rygge, fordi den frie tanke og den kritiske journalistik simpelthen er vigtigere.
Den gode, fryktesløse journalistikken er blitt erstattet av journalister som er livredd for sitt eget gode navn og rykte i de sobre salonger. Men det kanskje mange journalister ikke vet, er at mang en politiker ler av dem bak ryggen. Nettopp fordi deres arbeidsmetoder er så lett gjennomskuelige – og det samme er deres fascinasjon for makta. Joda, Norge er et lite land og det er mye rolleblanding mellom mediefolk, politikere og personer i øvrige maktposisjoner, men det er åpenbart en taper i dette: Den frie tanke og den kritiske journalistikken.