Den årlige trendrapporten om kriminalitet blant ungdom under 18 år i Kristiansand, viser at ungdomskriminaliteten i sørlandsbyen øker. Fra en nedgang mellom 2009 og 2015, økte kriminaliteten i 2016 til 329 saker. Økningen fortsatte til 462 saker i 2017.
Det er voldssaker som øker mest. Fra 74 saker i 2016 til 105 saker i 2017. Det omfatter alle typer vold, som kroppskrenkelser, kroppsskade, trusler og vold/forulemping/trusler mot politiet, og nærmere halvparten av sakene skjer i Kristiansand sentrum, Kvadraturen.
Kvadraturen i Kristiansand. Bilde: Wikipedia.
– Slik har det vært i flere år, og vi klarer ikke å få snudd denne trenden. Det er her de fleste volds-, vinnings- og narkotikasakene skjer og dette bekymrer oss veldig, sier fungerende leder for forebyggende seksjon Kristiansand politistasjon og fungerende politikontakt i Kristiansand kommune, Grete Pedersen til Politiet.no.
Bekymret politi
Totalt ble 239 ungdommer registrert for lovbrudd i 2017. Av disse er 108 innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.
Det fremgår av rapporten at antallet gjengangere har økt fra 13 ungdommer i 2015 til 20 i 2017. Disse står for 40 prosent av all ungdomskriminaliteten i sørlandsbyen. Samtlige er eller har vært i barnevernets varetekt, hvorav 13 bor på en barnevernsinstitusjon. I følge avisen Fædrelandsvennen har 17 av 20 kriminelle gjengangere innvandrerbakgrunn.
Miljøet vokser, og ungdommene oppholder seg også i Arendal og flere av Kristiansands nabokommuner. Ungdomsvolden har mer enn doblet seg i Agder i løpet av de tre siste årene, rapporterer NRK.
– Vi er særlig bekymret for den økte voldskriminaliteten og at økningen har vært størst på kroppskrenkelser, sier Pedersen.
Det er politiet neppe alene om. I Kvadraturen, som i andre bykjerner, har sivile barn, kvinner og menn sin daglige ferdsel.
Sinne, aggresjon og status
I rapporten, som er utarbeidet av Forebyggende avsnitt ved Kristiansand politistasjon, Kristiansand kommunes kriminalitetsforebyggende koordinator ved By- og samfunnsenheten og Kriminalitetsforebyggende team i barneverntjenesten, heter det at «Kvadraturen har lite voksenkontakt og voksenkontroll, og flere unge oppholder seg der som en fritidsaktivitet. Gruppen ser at 14 til 17 år gamle jenter og gutter fra ulike bydeler og nærliggende kommuner er mobile og oppsøker hverandre i Kvadraturen.»
– Årsaker til at ungdommene gjør kriminalitet er sammensatte og det handler om ulike faktorer både på individ, gruppe og samfunnsnivå. Flere av dem er sårbare ungdommer og mestrer ikke skole. Vi ser også vanskelige familieforhold, fattigdom, manglende inkludering og integrering. De søker anerkjennelse blant likesinnede og blir en del av et kriminelt ungdomsmiljø hvor de får status og respekt gjennom å gjøre kriminalitet, som vold, sier Pedersen. Rus er også en sentral faktor.
– Disse ungdommene har de samme utfordringene som norskfødte med norske foreldre, men i tillegg har de utfordringer knyttet til språk og kultur, sier Pedersen.
Aggresjonen er betydelig. I 2017 begynte politiet å utstede forbud til enkelte ungdommer mot å oppholde seg i Kvadraturen. Samme år ble det registrert 42 saker om brudd på oppholdsforbud, og Pedersen forteller at det ikke reduserte kriminaliteten, men i stedet førte til «forsterket sinne og vold mot politiet».
Pedersen tydeliggjør problematikken i NRK: – I dette miljøet gir det status å utøve vold.
Har alle autoriteter abdisert?
Man må nesten spørre: Har landets myndigheter og maktapparat abdisert? Det er snakk om mindreårige, hvorav en stor del allerede oppholder seg i offentlige institusjoner. Hvorfor er de frie til å bevege seg rundt til alle døgnets tider for å begå voldskriminalitet og annen kriminalitet som ran, for ikke nevne angripe politiet?
Den manglende kontrollen med mindreårige kriminelle minner mistenkelig om behandlingen av mindreårige asylsøkere (EMA). Det offisielle Norge, mediene og samtlige NGO`er understreker til enhver tid at de er snakk om barn, og som barn blir de behandlet både i rettsvesenet og andre institusjoner. Når det gjelder fordelene, vel og merke, som f.eks. ingen/lavere straff for kriminalitet. Samtidig har de tydeligvis fulle rettigheter som voksne. Regelmessig får vi for eksempel lese overskrifter som denne: 143 barn er forsvunnet fra norske asylmottak. Jasså, er det UFO`er her? Eller har noen av asylmottakene hatt tryllekunstnere på besøk?
Selv har jeg en 16-åring i hus, som nå er 37 centimeter høyere enn meg og på alle måter fysisk overlegen. Vårt eget skolesystem regner ham og hans jevnaldrende faktisk for mentalt voksne nok til å ta valg som vil få konsekvenser for resten av deres liv, som f.eks. utdannelse. 16-åringen er med andre ord ikke regnet for et barn fysisk og psykisk lenger, hverken av det offisielle Norge eller omgivelsene. Juridisk er han derimot ikke myndig, men i vår varetekt – og livet hans blir derfor regulert deretter. I praksis bor han i en sterkt regulert institusjon: det er stå opp-tider, skoletider, leksetider, middagstider og innetider. Og han får ikke lov til å reke gatelangs eller på shoppingsentre på måfå til langt på kveld. Generelt har vi god oversikt over hvor han befinner seg og hvem han er sammen med. Å være ute om natten er fullstendig utelukket. Han er altså regnet mentalt og fysisk for en ung mann, men siden han ikke er juridisk voksen, lever han heller ikke fritt som en; han har en rekke regler å forholde seg til – med påfølgende negative sanksjoner ved regelbrudd – så lenge han bor under dette spesielle taket, og han står ikke fritt til å forlate heimen som det passer ham. Guttens gjøren og laden er enn så lenge vårt ansvar.
Men med kriminelle (og asylsøkende) mindreårige er det visst en annen skål. Øvrigheten forventer at vi som samfunn skal se på disse som barn, men samtidig er det åpenbart at ingen fra samme kant selv ser på dem som reelle barn, for de blir helt klart ikke ivaretatt som det. For hvordan skulle mindreårige barn ellers kunne oppholde seg på steder politiet har forbudt dem å være eller forsvinne sånn uten videre?
Junior har igrunn det som kan kalles portforbud etter klokken 22.00. Jevnaldrende kriminelle kan tydeligvis ikke ha noe slikt. De er i voksnes varetekt; voksne som ikke en gang har myndighet til å holde de mindreårige tilbake på egen bopæl.
Eller er det slik at institusjons-Norge bare lar dem gjøre som det passer, med den risikoen det medfører for sakesløse sivile i nærmiljøet?
Det nye Sverige ble ikke bygget på en dag
Som man f.eks. gjør i Sverige, hvis tilstander vi visstnok ikke har eller vil ha her til lands. I januar 2017 fortalte Göteborgs-Tidningen litt om hverdagen på Sveriges største kjøpesenter, Nordstan i det sentrale Göteborg, som i stadig større grad preges av grove voldsforbrytelser, ran, tyveri og trusler. I tillegg blir kvinnelige butikkansatte på senteret regelmessig seksuelt trakassert og handlende jenter og kvinner blir ropt etter, stirret på, forfulgt og omringet av gjenger av gutter/unge menn som grafser på dem.
Kvinnelige butikkansatte forteller om stor utrygghet i arbeidsdagen, og ikke minst frykt når de skal gå hjem om kvelden. Det har de grunn til. Politiets pressetalsperson Ulla Brehm mener kvinnelige ansatte er spesielt utsatte fordi de ikke kan velge når de skal forlate senteret, og opplyser om veldig mange kvinner har blitt utsatt for denne typen atferd når de går fra jobben eller til trikken. Problemet er med seksuelle krenkelser på senteret og i området rundt er også omfattende og kan ifølge politiet ikke sees som isolerte tilfeller. – Det hender ofte. Dette er ikke enkeltforbrytelser hvor jentene blir frastjålet en telefon, dette er hverdagen deres, sier politiets pressetalsmann Ulla Brehm.
Göteborgs-Tidningen sier det som det er: Problemene er hovedsakelig tilvandret. Gjerningsmennene er fra spredte grupper, blant dem innvandrerungdom fra forstedene og asylsøkere fra en rekke land. – Den økte konsentrasjonen av ungdommer på kjøpesenteret, som har kommet med de enslige flyktningbarnas inntog, har ført til store utfordringer for politiet, skriver avisen. Ansatte forteller om hvor utrivelig det oppleves å gå gjennom senteret på vei hjem fra jobb. Kvinnene tar ofte følge med hverandre, mens andre prater i telefonen med noen hjemme, bare for å ha kontakt med noen. Flere som har jobbet på senteret lenge forteller om at utryggheten har økt i årenes løp. Og det har den: Göteborgs-Tidningen granskning viser at antallet anmeldte forbrytelser på kjøpesenteret økte fra 2890 i 2012 til 3250 i 2016.
«Svenske tilstander» – et uttrykk den norske bortforklaringsbrigaden elsker å gjøre narr av uten å forstå hvem som fremstår som den største narren – dalte ikke ned fra det blå, hvis noen innen pedagogisk rekkevidde fremdeles skulle tro det. De har bygget seg opp over år, rett under nesen til handlingslammede myndigheter og øvrig maktapparat. I dag behøver det ingen nærmere beskrivelse av hva som foregår i innvandrertette forsteder og deres nærmeste omgivelser. Også i Sverige begynte angrepene på statens representanter i det små. Enkeltvise angrep på postutdelere og redningspersonell gikk snart over i større, mer organiserte angrep, og etterhvert måtte både branntjenesten og ambulanser ha politieskorte. Etterhvert måtte politieskorten ha politieskorte, og nå er angrep på politibetjenter blitt en nærmest hverdagslig hendelse i deler av Sverige.
Hva med foreldrene?
Alt begynner et sted. Vi har altså mindreårige kriminelle – i statens varetekt – som er så aggressive at de faktisk går til angrep på politiet i en by som ikke en gang er særlig stor. De går løs i sentrum, hvor de gjør tilværelsen utrygg for alle som ferdes der. Hvor mange ofre har det blitt til nå?
Man noterer seg også at det er en instans som overhodet ikke etterlyses: foreldrene. Hvor er de og hva har de gjort med ungene sine? Noen av gjengangerne er født i Norge av innvandrere, så hva skjedde underveis og hvorfor har barna deres, i all hovedsak sønnene, endt opp som hardbarkede voldskriminelle i så ung alder? Kanskje det er på tide å se nærmere på oppdragelsesmetodene i visse grupper, slik svært mange samfunnsdebattører med bakgrunn fra samme miljøer påpeker?
Har foreldrene for eksempel døtre? Og hvordan har det i så fall gått med dem? Vet vi i det hele tatt noe om det?
Her som i Sverige later det nemlig til at man på offisielt hold stadig tror at det bare er flere fritidsklubber som skal til:
Ap-politiker Trond Blattmann er opptatt av hva som ligger bak de dystre tallene.
– Jeg er opptatt av å forebygge. Jeg frykter vi har skapt et samfunn for de perfekte.
Han mener det er få møteplasser og arenaer for dem som ikke interesserer seg for idrett og lignende aktiviteter:
– De som ikke passer inn over alt må også sees. Hvor er arenaen? De går til byen.
Rekk opp hånden alle foreldre som frivillig vil sende barna sine på fritidsklubb med voldelige gjengangerkriminelle?
Vi bør nok heller satse på å litt mer langsiktige strategier og en av dem er å vende blikket dit samfunnet vanligvis gjør når det gjelder barn på skråplanet, men som av uransakelige årsaker er blitt et slags tabu når det gjelder ikke-vestlige innvandrere: hjemmet.
Dysfunksjonelle oppdragelsesmetoder
Mye tyder nemlig på at dysfunksjonell oppdragelse er mer mainstream i ikke-vestlige minoritetsmiljøer enn noen liker å tenke på: en oppdragelse av særlig gutter som er hensiktsmessig for den enkelte slekt i klanssamfunn, men som er særdeles uhensiktsmessig for det enkelte individ og det omgivende samfunn i liberale demokratiske rettsstater.
En doktorgradsavhandling fra den danske terrorforskeren Milan Obaidi viser da også at muslimer født og oppvokst i Danmark utviser større kollektiv vrede og har høyere intensjoner om vold enn muslimske flyktninger fra krigen i Afghanistan og Irak, skriver avisen Information. Obaidi har en postdoktor-stilling ved universitetet i Uppsala. – Muslimer som er født og oppvokst i Danmark scorer høyere på alle variabler. De identifiserer seg mer med islam og muslimer, de opplever Vestens intervensjoner som mer urettferdige, de er sintere og de scorer høyere på voldelige intensjoner. Det er paradoksalt og overraskende, sier Obaidi til avisen Information.
Det gjelder selvfølgelig ikke alle, kanskje ikke engang en majoritet, men statistisk materiale viser at det dessverre gjelder alt for mange.
Samfunnsdebattører med minoritetsbakgrunn har i lengre tid pekt på problemet. Den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha, som i mai 2015 advarte om hatet mot Danmark som stortrives og fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder, peker på muslimske miljøers oppdragelse av gutter:
»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.
Den lille prinsen bør deprinses før det er for sent
Også politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan har tatt til orde for å rette blikket mot oppdragelse og mener det er på tide med et oppgjør med den tradisjonelle muslimske oppdragelsen av sønnene sine. Akdogan har unektelig et poeng, for problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. På den ene siden har vi de som tilsynelatende lykkes og ser velintegrerte ut på overflaten, men som i alle andre henseender ikke er det. På den andre siden har vi de som faller helt ut fra start og med dårlige fremtidsutsikter havner i feil statistikker med alle de negative konsekvensene det medfører for dem selv og samfunnet rundt dem.
For alle parametre viser at en uforholdsmessig stor del gutter og unge menn med muslimsk bakgrunn klarer seg dårlig i samfunnet. Det gjelder i folkeskolen og på arbeidsmarkedet, hvilket igjen kan sees på den kraftige overrepresentasjonen i kriminalitetsstatistikken.
Begge gruppene har en fellesnevner: en oppdragelse fra samme kulturelle og/eller religiøse krets. Vi hører riktignok stadig velmente bortforklaringer om at innvandrere fra den islamske verden er ressurssvake, uvante med vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, at de ofte er traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine i Vesten, men siden alle statistikker viser at det er guttene som faller ut, mens jentene klarer seg bra – de har med andre ord fått en hensiktsmessig, samfunnsgavnlig sett, oppdragelse – må ovenstående (bort)forklaringer forkastes som feilaktige.
Foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, er nemlig også i stand til å oppdra sønnene sine.
Store deler av de uheldige statitikkene skyldes da også foreldede kjønnsrollemønstre, mener Akdogan. Jentene skal passe skolen, hjelpe til med matlaging, husvask og passe småsøsken. Gutten er derimot den lille prinsen. Til ham blir det ikke stilt noen krav, det er ingen regler, det er ingenting, sier Akdogan. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien. Men så skal han ut i samfunnet og der er han bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. I en individbasert kultur får du generelt liten eller ingen respekt for hvilket kjønn eller hvilken gruppetilhørighet du har, bare for personlige egenskaper eller meritter. Nederlaget blir naturligvis stort. Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent.
Det er naturligvis en tragedie for gutten personlig, men siden det også har store menneskelige og økonomiske omkostninger for alle rundt ham, må det tas tak i. Helst før det er for sent.
Oppdragelsesmetodene i visse ikke-vestlige grupper bør derfor undersøkes nøye med sikte på en korrigering, både for barna som kommer skjevt ut, fremtidige ofre og etterhvert samfunnsfredens skyld.