Det kommer stadig flere rapporter om markert økning i antisemittisk atferd og hendelser i Europa. Vi merker tendensen også i Norge. Mest åpenlys er utviklingen i EU-landene hvor den muslimske innvandrerbefolkningen er i ferd med å nå et nivå hvor dens ledere kan utøve reell politisk makt. I Frankrike slår nå både landets kulturelle elite og ledende politikere alarm, men krisen er like synlig i land som Spania, Belgia og Tyskland. Spania er et spesielt mål for arabiske jihadister som dreper uskyldige mennesker for å gjenskape «det lykkelige Andalus.» Denne utviklingen er akseptert av ledelsen i EU som noe uavvendelig som de mener hører hjemme i Europa.
Islam er «fred og demokrati»
Utviklingen i Frankrike som har den største jødiske minoritetsgruppen i Europa, har tiltatt gjennom mange år hvor terroraksjoner mot jødiske mål og rene henrettelser av jødiske enkeltpersoner har gjort livet nesten uutholdelig for jøder i mange deler av landet. Dette kan bare sees i sammenheng med en nesten uhindret innvandring av muslimer fra Nord-Afrika og Midtøsten gjennom mange tiår. Frankrike har nå en slik innvandrerbefolkning på mer enn 6 millioner, noe som utgjør nærmere 10 prosent av befolkningen.
Den samlede muslimske befolkningen i Europa har passert 7,6 % mens muslimer i Norge allerede er oppe i 3 % av befolkningen. Om bare så få som 1 promille av de 56 millionene muslimer i Europa lar seg radikalisere til å bli islamske jihadister, står vi i Europa overfor en armé på mer enn 50.000 potensielle terrorister. Vi ser få tegn på at Europa tar en slik trussel på alvor. Islam er «den beste investeringen i fred og demokrati,» mener man utrolig nok i Brussel, og Norge er best i klassen når det gjelder å innføre EU-direktiver.
Jødene i Norge lever anonymt
Bare de øst-europeiske landene synes å ha mot til å motstå presset fra den historiske folkevandringen vi opplever i dag, og som takk utsettes de for alvorlig og nedlatende kritikk fra vestlig hold hvor sjølislamiseringa ikke lenger forsøkes stoppet. I lys av de dimensjonene problemet har fått anta, er dette svært foruroligende. De eneste som ser ut til å fatte hva denne utviklingen kan føre med seg, finner vi blant de jødiske minoritetene i europeiske land, hvor beslutningen om å «gjøre alia,» eller å reise tilbake til hjemlandet, Israel, stadig griper om seg. Jødene i Europa har tross alt den fordelen at de har et annet hjemland hvor døren står åpen og hvor de kan føle seg beskyttet på en måte som ikke lenger er mulig i europeiske land.
I Norge har vi vært forskånet fra slike groteske angrep på sivile jøder som vi har sett eksempler på i land som Frankrike. Men vi bør ikke narre oss selv til å tro at ikke slike ting kan skje her. Vi merker nesten fra dag til dag at presset mot norske jøder øker i styrke. En iøynefallende forskjell på Norge og Frankrike er at her kommer de antijødiske holdningene til uttrykk, ikke først og fremst fra muslimer, selv om man kan finne eksempler også på det. I Norge er det først og fremst fra etnisk norske miljøer at jøder merker en avvisende, eller en bent frem fiendtlig holdning. Dette har ført til at et flertall av jødene i Norge lever anonymt.
Mona Levin inviteres ikke til skoler
Et eksempel til ettertanke er det norske skoleverkets avvisning av tilbud fra Mona Levin om å gi undervisning til skoleelever om jødenes historie i Norge. «Jeg har bare blitt invitert til et par kristne skoler,» forteller Mona Levin til avisen Norge Idag, «men jeg får aldri holde foredrag ved andre skoler. En gang var jeg invitert, men da de hørte hva jeg skulle snakke om, takket de nei. De sa at temaet var for kontroversielt. Jeg spurte: «Mener du det er for kontroversielt å være jøde?» De svarte «ja».»
Vi oppfatter svaret hun fikk som oppriktig: Det er kontroversielt i dagens Norge både å være jøde, israeler, jødevenn og venn av Israel, – ikke blant folk flest, men blant norske eliter, «eksperter,» myndigheter og mediefolk. Det er det ikke bare Mona Levin som har fått erfare. Den norske antisemittismen er ikke et grasrotfenomen. Den skapes ovenfra i samfunnet. Vi finner ikke lenger eksempler på at norske ledere, organisasjoner og riksmedier er i stand til å behandle en omtale av den jødiske staten Israel uten å grise oppslaget til med anti-israelske usannheter og propaganda fra en eller annen selvbestaltet «ekspertkommentator.»
Notoriske påstander
Et klassisk eksempel på dette så vi forleden på nettavisen ABC Nyheter hvor man publiserte et intervju med Israels ambassadør Raphael Schutz i anledning 70-årsmarkeringen av landets gjenopprettelse som uavhengig stat. Her bakte man inn i teksten hele registeret av udokumenterte påstander fra en notorisk motstander av den jødiske staten, førsteamanuensis Jørgen Jensehaugen ved Høgskolen i Innlandet. Det var ingen tilfeldighet at ABC Nyheter valgte nettopp denne kommentatoren til denne oppgaven. Han er kjent for sine negative oppfatninger og tvilsomme omgang med fakta når det gjelder Israel og det han kaller «uthulingen av palestinsk territorium med bosetninger.» Han later ikke til å være kjent med den freds- og grenseavtalen Israel i 1994 inngikk med nabolandet Jordan, og den konsekvens avtalen har ved at Judea, Samaria og Øst-Jerusalem etter 1994 har ligget innenfor Israels internasjonal anerkjente grenser.
Blant slike «eksperter» er det heller ingen som lenger husker eller tar hensyn til rettighetene til innbyggerne i de jødiske lokalsamfunnene som i 1948 ble overrent av arabiske soldater som dels massakrerte den jødiske befolkningen og hvor resten ble fullstendig etnisk renset fra sine forfedres land og boliger hvor de hadde levd sammenhengende i tre og et halvt årtusen. For folk som førsteamanuensis Jensehaugen er jøder som etter frigjøringen reiste tilbake til Judea og Samaria for å gjenoppbygge sine ødelagte hjem, «bosettere» som «okkuperer eller annekterer» i strid med «internasjonal lov.»
Hva gjør myndighetene?
Det er slik behandling av tema knyttet til Israel og det jødiske folk som er med og skaper den fiendtlige stemningen som Mona Levin møtte i skoleverket. Vi møter den stemningen overalt ellers også i vår kontakt med norske organisasjoner, myndigheter og deres betalte medier. Etterlysningen som forleden ble reist i Stortinget etter den handlingsplanen mot antisemittisme for årene 2016 – 2020 som ble vedtatt for to år siden og som deretter ble lagt i en skuff, kom i siste liten. Det gjenstår å se om myndighetene har mot til å sette den ut i livet på en måte som gir resultater.