I dagens Aftenposten har partisekretær i Arbeiderpartiet, Kjersti Stenseng, et innlegg som indirekte forteller mye om hvorfor Ap har mistet fotfestet i norsk politikk.
Faksimile Aftenposten
Stensengs hovedbudskap er at landet ikke er tjent med mer høyrepolitikk. Vel, det er det ikke opp til Stenseng å avgjøre. Vi har liksom velgere til sånt i vårt demokrati. Men for Ap er den logiske slutningen som følger:
«Vi er talerør for vanlige folk over hele landet.»
Og siden de er et talerør, og åpenbart det eneste i egen optikk, og dessuten for vanlige folk i hele landet, det vi si de folkene som ikke lenger er å finne i Aps ledelse, så kan vi glemme at Ap vil opptre som et ansvarlig opposisjonsparti? Et parti som ønsker landets beste, og som ikke vil gjøre hva de kan for å påføre den sittende mindretallsregjeringen nederlag?
For mye kan tyde på at det er akkurat det som er Aps plan for å vinne makta tilbake, sammen med flørting med to så vidt forskjellige partier som SV og Senterpartiet.
Utfordringene som ble skapt i går?
Arbeiderbevegelsen har over tid hatt mye å skryte av. Men det var den gang arbeiderbevegelsen besto av folk som Einar Gerhardsen. Det virker usigelig lenge siden.
«Arbeiderpartiet har gjennom historien gitt vanlige folk frihet, gjennom å kjempe frem arbeiderrettigheter, gode velferdsordninger og likhet mellom folk. Den kampen er minst like viktig nå som før. Over 100.000 barn vokser opp i fattigdom, en av fire gjennomfører ikke videregående skole og mange vanlige arbeidsfolk opplever en hardere hverdag med sosial dumping og press på arbeidsrettigheter.»
De siste 30 årene har Ap ridd på fordoms dager, og den dag måtte komme da «vanlige folk over hele landet» opplevde at Aps maktbastion i Norge kunne trenge avlastning. For selvsagt gjør det noe med et parti og med partiets ledende folk å sitte med makta over lang tid. En mister for eksempel gangsynet i forhold til hva en selv har stelt i stand.
For hva er det er fellestrekket i utfordringene med barn i fattigdom, frafall i videregående skole og sosial dumping? At de ble skapt under Solberg-regjeringene? Hva er det som har skapt større forskjeller mellom folk? Kanskje vi bare skal si det rett ut: Innvandringen. Eller som Ap ved tidligere partisekretær Martin Kolberg, kanskje ville ha sagt det: Innvandring, innvandring, innvandring.
Hvilket ansvar har så Ap for den innvandringspolitikken som har vært ført de siste 30 årene?
Aps mangel på å ta ansvar
Nei, jeg sier ikke at Ap alene skal påta seg ansvaret for en innvandring- og integreringspolitikk blottet for bærekraft. Men veien derfra er lang til å avvise å ha noe ansvar. Det er bare få år siden Aps eks-statsminister Jens Stoltenberg kuttet ut «økonomisk» når han gjentok mantraet om hvilken berikelse innvandring er for Norge. Tilbake sto «kulturell, sosial og politisk», som også er en sannhet med modifikasjoner. Kanskje Ap skulle innse at man kan lure mange lenge, men ikke alle hele tiden?
Men hva sier så Stenseng? Jo, at dagens regjering ikke har svar på utfordringene med barnefattigdom (som SVs Kristin Halvorsen i sin tid skulle slette med et pennestrøk – inntil hun faktisk ble finansminister, endog en god minister), frafall i videregående og sosial dumping. Deretter fortsetter Ap med det sedvanlige politiske spillet:
«Fra sentrale Høyre-politikere kommer det i stedet forslag om å kutte i sykelønnen, nye skattekutt til dem med mest fra før og økte egenandeler i helsevesenet. Det er en politikk Arbeiderpartiet er imot, fordi det er løsninger vanlige folk ikke er tjent med.»
Selvsagt er Ap mot slike løsninger fordi de vet at det er upopulært hos folk flest, som visstnok sorterer under populisme. Men hvordan mener Ap at skattebetalerne, altså vanlige folk over hele landet, skal makte å opprettholde dagens sykelønnsordning på 100 prosent, endog den rauseste sykelønnsordningen i verden? Vi husker jo da Stoltenberg og daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen ymtet om innstramninger – det pisket Ap raskt tilbake i populistenes rekker. For det er nok ikke mange i Ap som ikke har fått med seg at vi er «verdens sykeste folk» og som mener «noe» bør gjøres, men ikke tale om at Ap selv vil ta ansvar.
Og så dette evinnelige maset om skattekutt og «mest til dem som har mest fra før». Selvsagt vil de med mest penger få flest kroner igjen og vise versa, men hvor lenge skal Ap hamre på et uredelig poeng? Tror Ap at vanlige folk over hele landet, som gjerne har en arbeidsgiver som tar i bruk samme skattelette for å sikre at folk har en jobb å gå til, lar seg lure til å gi Ap tilbake makta? For folk vil helt sikkert få mer å rutte med når Ap lover å øke skattene?
Ikke mer ansvar
Stenseng på sin side lover at Ap ikke skal ta mer ansvar i opposisjon. Ap har nemlig varslet at de «fremover kommer til å kjempe mer for vår egen politikk og inngå færre forlik med Regjeringen. Vi er ikke et støtteparti for dagens regjering. Det er ikke vårt ansvar å sørge for at Regjeringen klarer å få flertall for sine forslag. Det må Høyre, Frp og Venstre ta ansvar for selv.»
Det er altså ikke de politiske forslagene i seg selv som er det viktigste, men å markere avstand til Regjeringen. Så må jo selvsagt Ap få mene at sakene de faktisk har støttet, og bidratt til flertall på Stortinget, ikke er blitt forvaltet godt nok av Regjeringen. Det er vel ingen partier som tror at andre enn dem selv er bedre til å gjennomføre egen politikk? Men det er klart, det gir jo også anledning til å hevde at Regjeringen utviser dårlig gjennomføringskraft, slik som Stenseng også gjør. Så har man toet sine hender.
Deretter kan Stenseng fortelle oss at Ap vil «få gjennom politikken våre velgere har gitt oss tillit til å gjennomføre.» Det lyder som om det er i motsetning til hva andre partier driver med, i alle fall hvis de ikke er SV og Sp, for de står Ap nærmest, om vi skal tro Stenseng. Og hva er det så trioen Ap, SV, Sp har til felles? Jo, det er «rettferdig fordeling og sterke fellesskap», ifølge Stenseng.
Men kan den som er mot rettferdig fordeling og sterke fellesskap rekke opp hånda? Siden hele det politiske prosjektet i dette landet, og stort sett til evig tid, nettopp har handlet om hva som gir mest rettferdig fordeling og sterke fellesskap, kan det kanskje være på tide å snu problemstillingen: Hva bidrar ikke til rettferdig fordeling og sterke fellesskap?
Ap synes fortsatt å leve i en tid da Norge var et tilnærmet homogent samfunn, der utjamning i stort handlet om fordeling fra de rike til de fattige. Det var «rettferdig» i en tid der folk både var arbeidsomme og nøysomme, fordi det ikke var noe alternativ. Nå står alternativene i kø, ikke minst hos NAV, som spiser seg innpå halvparten av statsbudsjettet, og dertil på et budsjett som bare eser ut. Og vi vet, vi vanlige folk i hele landet, hva som mer og mer spiser av kaka som stadig bidrar til blir bakt. Når stadig færre bidrar til å finansiere stadig flere, er det også oppskriften på å svekke fellesskap.
Så kanskje det er derfor Ap har foretatt en kuvendig i innvandring- og integreringspolitikken ved å ikle seg FrPs klær?
Ap spiller høyt?
I representantforslag 118 S (2017-2018) kommer Ap med en rekke forslag som omhandler alt fra å bekjempe segregering, bedre hjelp til barn som dumpes i utlandet, tilsyn og kontroll med koranskoler, imamutdanning, bedre rapporteringsrutiner for barn og unge som utsettes for sosial kontroll, kampen mot tvangsekteskap, forbud mot søskenbarnekteskap, religiøs skilsmisse, til at man ikke kan si nei til jobb ut fra religiøse skikker.
Alt dette som Ap fint kunne gjort noe med alle de år de selv har sittet med makten, uten at de løftet en finger. Hvilken finger løfter de nå? Vel, det ligner mest på en pekefinger – til Regjeringen.
For mens Ap vil «få gjennom politikken våre velgere har gitt oss tillit til å gjennomføre», så prøver Ap her å stikke en kile mellom FrP, Venstre og Høyre. Da kan det politiske spillet være at Ap satser på at FrP på Stortinget ikke «vil få lov» å stemme for disse forslagene fra Ap, fordi det vil kunne skape splid til Jeløya-plattformen. Men Ap-forslagene er samtidig langt på vei copy cat-politikk av FrP, så det vil se usedvanlig merkelig ut hvis FrP ikke støtter det som de mener er støtteverdig.
Dermed kan det ende opp med at Ap heller bidrar til å få realisert FrPs politikk, og det kan gjøre noe med tilliten hos Aps velgere. Det koster å spille høyt, særlig hvis man taper.