«Situasjonen er jævlig alvorlig», sa svenske – og norske – mediers yndlingskriminolog Jerzy Sarnecki i februar.
I likhet med svenske myndigheter har han i årevis tonet ned sammenhengen mellom ikke-vestlig innvandring og økt kriminalitet.
Voldsom kriminalitetsutvikling
Kriminalitetsutviklingen i Sverige, og da særlig når det gjelder personfarlig kriminalitet som vold og seksualforbrytelser, er eksplosiv. Landet flyter over av ulovlige våpen: hvert år beslaglegger politiet mellom 1000 og 1500 ulovlige våpen, hvorav mange kommer fra Balkan og Midtøsten. Hvor mange våpen som fremdeles er i omløp er det faktisk ingen som vet. Selv militære håndgranater benyttes stadig oftere i Sverige, og ifølge politi og forsker i sosiologi ved Stockholms universitet, Amir Rostami, økte bruken kraftig i 2015 og 2016.
Utviklingen har da også gått fra vondt til verre. Rapportene fra Sveriges svar på Kripos, Nationella Operative Avdelningen (NOA), taler sitt tydelige språk. «Samfunnet er ikke rustet til å håndtere det store antall kriminelle aktører, og politi og andre samfunnsaktører mangler evne til å møte problematikken» i utsatte områder, sto det å lese i rapporten fra 2017. Vi kan også lese at det er en del av «normalbildet at unge i fellesskap går til angrep på politiet» og at «terskelen for å bruke vold mot politiet har blitt lavere de siste ti årene» i de samme områdene. Som på kort tid har blitt flere, ikke færre.
Brottsförebyggande rådets (BRÅ) nye rapport viser da også at tilliten til det svenske politiet og rettsystemet er på et bunnivå i såkalte utsatte områder. Over halvparten av innbyggerne oppgir at at kriminelle påvirker dem til ikke å ringe politiet eller vitne. Hele syv av ti oppgir også at de ikke de ikke kan bevege seg fritt i området og at de ikke våger å si fra dersom de ser for eksempel vandalisme. Årsaken er redsel for alt fra trakasserier til grov vold mot egen person eller pårørende. «Taushet har blitt en etablert norm blant visse grupper innbyggere, skriver BRÅ.
Når samfunnet lar seg terrorisere av mindreårige, er forståelsen gått for langt
Senest i dag lyser denne overskriften mot deg i Expressen: Kriminelle ungdomsgjenger sprer skrekk i byen. Byen er Trelleborg, og det dreier seg om 30-50 gutter/unge menn helt ned i 15-årsalderen som gjør tilværelsen utrygg for alle rundt seg. I løpet av seks måneder har en 15-åringer blitt knivstukket, politiet måtte rykke ut til bråk på et bibliotek, en fritidsklubb blitt stengt og en skoleturnering i fotball blitt avlyst på grunn av trusler og vold i dette miljøet.
Politiet beskriver en liten kjerne i miljøet som voldsparate, svært aktive og grovt kriminelle ungdommer, mens resten «bare» er tenåringer på glid.
På glid, ja. Så hvorfor griper ikke samfunnet inn så det monner overfor disse miljøene? Skulle man tro den offentlige debatten på feltet, daler unge menn nærmest ned fra himmelen som fullbefarne kriminelle.
Det stemmer selvfølgelig ikke; de begynner et sted de også. Men fordi de begynner tidlig, er de tilnærmet imune overfor rettsstatens reaksjoner. Politiet pågriper dem, men de er ute på gaten igjen før papirarbeidet er ferdigstilt. For mindre enn en måned siden truet en 14 år gammel gutt, som beskrives som «grenseløs», en jevnaldrende jente med en skarpladd pistol. 14-åringen skal ha vært opprørt for noe som hadde skjedd med lillesøsteren hans, som er venn med den truede jentas lillesøster. Saken ble anmeldt dagen etter, politiet foretok en husransakelse hos guttens familie og fant det skarpladde våpenet samt ammunisjon. Det første 14-åringen spurte politiet om da han ble pågrepet, mistenkt for grov våpenforbrytelse og trusler, var hvem som hadde sladret. Gutten ble overlevert til sosialtjenesten – som ikke iverksatte noen tiltak, men slapp ham rett ut på gaten igjen. Offeret frykter i dag for sitt liv.
Verd å merke seg
Man snakker med foreldrene, da. Sannsynligheten er imidlertid stor for at foreldrene allerede har abdisert fra sitt ansvar, om de ikke direkte oppmuntrer til podens adferd.
Og problemet nedarves fra generasjon til generasjon. Den kriminelle strukturen i de «utsatte områdene» er bygget opp gjennom generasjoner og har fått utvikle seg i fred over flere tiår, frem til det nå eksisterer en helt alternativ sosial orden. Voldparatheten er høy. Mange av barna i disse områdene blir regelrett oppdratt til å ikke samarbeide med politiet og heller danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da særlig overfor kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre.
Når politiet forsøker å pågripe noen i disse områdene, samler store folkemengder seg raskt og forsøker å befri vedkommende. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Redningspersonell som brannslukningstjenesten opplever det samme og må ofte ha politieskorte når de beveger seg inn i områdene. Ambulanser blir kastet stein på, utrustning stjålet og bilene ødelagt. Allerede i 2014 var arbeidsforholdene for ambulansepersonell blitt så ille at daværende ordfører i ambulanseforbundet Henrik Johansson krevde militærutrustning for de ansatte.
Den nedarvede tradisjonen med å holde en samlet front mot myndighetene tydeliggjøres av foreldre som overfor politiet blånekter for at barnet deres har begått en forbrytelse og bestrider at det er tilfelle til tross for at bevisene er overveldende. Så straffer de selv barnet når politiet har gått. Dette signaliserer til barnet at det er i sin skjønneste orden å lyve til politiet og at «rettsavgjørelser» skjer innen familien. Slik videreføres en tradisjon for å ikke samarbeide med politiet og å stille seg utenfor svensk lov.
Norge på god glid
Det er grunn til å merke seg dette, for vi ser den samme utviklingen her. I januar la politiet frem statistikk som viser at ungdomskriminaliteten øker mye i Oslo, i 2017 med 25 prosent; i 2016 med 20 prosent. Den anmeldte kriminaliteten gir derimot ikke et reelt bilde, da folk vegrer seg for å snakke med politiet fordi det ofte er vold og trusler involvert. Frykten for represalier og hevn er følgelig stor.
Som i Sverige begynner bilbranner og ungdomsgjenger som overfaller folk å bli dagligdags i nyhetsbildet. Og de unge, enten kriminelle eller «på glid», kvier seg ikke for å gå til angrep på politiet. Natt til 3. april gikk rundt 10 ungdommer, de fleste i alderen 15 år, fysisk løs på politiet utenfor kjøpesenteret Byporten i Oslo sentrum. 7. april ble politiet angrepet av 20 aggressive unge og voksne på 16-30 år på Vestli Torg i Groruddalen.
Disse ungdommenes asosiale adferd viser seg allerede på skolen i form av støy og øvrig utagerende adferd, trusler og vold både overfor medelever og lærere. Respekten for autoriteter er fullstendig fraværende. I Sverige har flere skoler måttet installere overvåkningskameraer og ansette sikkerhetsvakter. Dette er beskrivelser vi kjenner igjen fra Norge ved innvandrertette skoler som Ulsrud, Hellerud, Bjørnholt, Bjerke, Kuben og Stovner. I 2016 ble det rapportert nærmere 2 000 tilfeller av trusler og vold mot lærere i Oslo. 900 av dem var «svært alvorlige»: spark, slag med gjenstander, trusler med kniv og biting.
Dette er en varslet utvikling. Den manglende respekten for omgivelsene som er fremherskende i «utsatte områder», sprer seg videre i samfunnet.
En varslet utvikling
Vi skal huske på at Sveriges enorme problem ikke dalte ned fra det blå. BRÅ varslet om utviklingen allerede på 90-tallet. De så fremveksten av innvandrertette bydeler hvor kriminalitet er ansett og fremmes som akseptabel adferd. Ikke-vestlige gutter og unge menns dominansadferd er påtagelig, for utviklingen har noen fellesnevnere: et større antall gutter og unge menn fra samfunn hvor klanmentalitet, æreskultur og dertilhørende aggressivt mannsideal er fremherskende og tafatte europeiske myndigheter som enten velger å ikke se eller ikke forstår det de ser, og heller ikke aner hva de skal foreta seg med saken.
Det åpner for at aggressive grupper kan «overta» det offentlige rom. Godtfolk trekker seg unna for å unngå bråk eller enda verre: overfall og mishandling.
Det skjer for eksempel på denne måten. I 2015 satt tidligere sjefredaktør for magasinet Neo, Paulina Neuding, søkelyset på utviklingen på svenske biblioteker, hvor slåssing, gjengbråk, trakassering av- og trusler mot personalet blir stadig vanligere. Ungdommer og unge menn fra forstedene oppholder seg på biblioteker hvor de gjør tilværelsen utrygg for andre brukere og de ansatte. Politi og vektere har gjentatte ganger måttet tilkalles og andre steder må personalet bære alarm. Fredelige biblioteksbrukere og lekselesende barn ender med å trekke seg unna.
Overtagelsen av det offentlige rom
– Disse gjengene viser en total mangel på respekt som går over i fiendtlighet, sa en bibliotekar som mente at hun ble opplevd som en representant for alt de unge hater ved det svenske samfunnet, som politi og skole.
I mars skrev Skånskan att ett bibliotek i Östra Göinge stängts tillfälligt efter att personalen ”kände sig hotad i samband med ett bråk mellan besökare” (3/3). Där bär personalen numera larm på sig. Alingsås Tidning rapporterade också i mars: ”På grund av den stökiga situationen på Vårgårda bibliotek kommer polisen att fortsätta med sina besök på biblioteket.” (20/3)
Västerås: ”Det blev för mycket bråk på biblioteket på Bäckby. Den enda lösningen var att stänga redan tidigt på eftermiddagen” (VLT 15/5 2013). Unga killar från området har anställts för att hjälpa till att hålla ordning.
Jönköping: ”Nu har det återigen hänt. Ungdomsgäng som stökar tvingar bibliotek i Jönköpings kommun att stänga och ändra sina öppettider.” (Jönköpingsnytt 20/12 2012)
Stockholm: ”Biblioteket i Bredäng i södra Stockholm hålls stängt sedan en vecka tillbaka. Det nya biblioteket som öppnade i våras har blivit ett tillhåll för barn och ungdomar som tidvis trakasserat både anställda och låntagare.” (P4 Stockholm 8/11 2010)
Så kan man fortsätta. Gävle, Göteborg, Ängelholm, Höör, Eslöv, Burlöv, Landskrona – listan är lång på bibliotek som har haft stora problem med otrygghet.
Fenomenet er også kjent i Danmark, der flere biblioteker har måttet ha fast tilsatt vakt og de ansatte voldsalarm på grunn av grupper av gutter/unge menn som lager støy og oppfattes som truende:
Esbjerg Kommunes Biblioteker måtte midlertidig lukke en ubemannet kveldsåpent på grunn av en «gruppe unge» som brukte Kvaglund bibliotek som varmestue og gjentatte ganger lagde kvalme. Aarhus kommune droppet det samme tilbudet på biblioteket i Tilst etter at en «gruppe unge» stadig skapte uro inne og utenfor biblioteket ved å sjikanere besøkende.Hasle Bibliotek ble gjentatte ganger vandalisert av aggressive «unge» som truet personalet. Kulturhuset Herredsvang ble stengt med øyeblikkelig virkning på grunn av samme type atferd. Flere grupper skapte uro i kulturhuset, hvilket særlig gikk ut over de ansatte som ble sjikanert. En ansatte fikk bilen sin vandalisert.
Mafiametoder
Unge menn som sommeren 2014 herjet den danske byen Avedøre Stationsby forlangte lokaler de kunne oppholde seg i for å slutte. De krevde at lokalene skulle være utstyrt med Playstation, TV og DVD og ga kommunen tre uker å gi et positivt svar på kravet. Hvis det ikke ble imøtekommet ville de brenne ned det lokale gymnaset. Og biblioteket:
– Vi kræver et svar fra kommunen nu.
Ellers er det game over!
Vi garanterer, at det bliver værre og værre. Hvis der er nogen der slår en mand ned nu bliver det måske med kniv næste gang!
Der er så meget på vej her. Vi brænder alle betydelige steder ned – biblioteket og gymnasiet kommer først.
I Sverige trenger unge kriminelle ikke engang å komme med slike krav, for mange av landets journalister gjør det for dem. For etter at Neuding skrev om saken i Svenska Dagbladet, fulgte Sveriges Radio opp. Med en litt annen vinkel: at det er synd på gjengene som terroriserer besøkende og ansatte på bibliotekene. Man hadde fått fatt i bibliotekar Einar Ehn i Hässelby, som angivelig mente at ungdommene og de voksne mennene opplever et utenforskap som gjør at de oppfører seg som de gjør og, at de derfor trenger lokaler.
Tingenes tilstand i Sverige gikk fra vondt til verre i løpet av 2015. I oktober ble en bibliotekar på Lundby bibliotek på Histingen angrepet, men ble reddet av et mannlig vitnes inngripen. I januar 2016 ble en bibliotekar mishandlet av en tenåringsgutt på Öxnehaga bibliotek i Huskvarna, og brakt til sykehus i ambulanse. Biblioteket fikk ny sikkerhetsutrustning, vektere ble ansatt og øvrige ansatte ble kurset i hvordan man skal håndtere truende situasjoner. Også her ble det innstallert overvåkningskameraer.
Dominansadferd: veien til kriminalitet?
Denne typen dominansadferd og kravmentalitet har sannsynligvis sammenheng med både voldsparathet og kriminalitet, for de færreste unge starter løpebanen som kriminelle ved å fysisk angripe uniformert politi.
Så hvorfor griper ikke myndighetene inn med full styrke og kveler utviklingen i fødselen? Hvorfor tillates mindreårige å terrorisere omgivelsene dag ut og dag inn?
Vår kriminalomsorg er bygget på en helt annen type kriminelle, og familien, som vanligvis blir sett på av politi og myndigheter som en samarbeidspartner for å få slutt på den unges kriminalitet, er ofte en del av problemet fremfor løsningen. For vi står overfor en mentalitet som er radikalt annerledes. De kriminelles – og ofte deres familier – innstilling er rett og slett en annen enn systemet er designet for å håndtere. Den tradisjonelle nordeuropeiske håndteringen av kriminalitet går nemlig ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet. Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres.
– Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, konstaterte statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand i 2016.
Vi er allerede advart og ser tegnene på «svenske tilstander». Det er på tide å tenke nytt og ikke minst: ta av seg silkehanskene før det er for sent.