– Folk med dårlig råd bør få færre barn, var FrPs Christian Tybring-Gjedde modig nok – eller dum nok, alt etter som man ser det – til å si høyt i en kommentar til den mystiske barnefattigdommen som plutselig har spredt seg i Norge. Han glemte muligens å ta i betrakning at familieplanlegging av ukjente årsaker har blitt et slags fy-ord.
Fysj og fy!
Familieplanlegging er ellers noe den vestlige verden har fremmet som ønskverdig i egne befolkninger og dertil feiret som en fornuftens og rasjonalitetens seier over religiøse og kulturelle forventninger i flere tiår. Men det gjelder visst bare den «hvite» – for nå å holde meg til moderne, antirasistisk terminologi – delen av befolkningen, ikke innvandrere. Når det gjelder sistnevnte er visst en oppfordring til familieplanlegging jevngodt med å ta til orde for tvangssterilisering.
Andre fy-ord er personlig ansvar, som ellers er en av grunnpillarene den vestlige samfunnsinnretningen bygger på. Ikke minst velferdsstaten, som er et spleiselag for fellesskapet under forutsetning av at alle tar personlig ansvar og gjør sin del. Som i «gjør din plikt, krev din rett» – ikke krev din rett og krev din rett og krev din rett og gi beng i alt annet. Får man for mange av de siste, vil det få alvorlige konsekvenser for både skattevilje og oppslutning om velferdssystemet. Det skulle faktisk bare mangle, for velferdssystemet er ment som et sikkerhetsnett, ikke et livsstilsvalg.
SV bør kanskje passe sin egen vakt?
Politiske motstandere, offentlige så vel som private, svarte øyeblikkelig på Tybring-Gjeddes banning i kjerka.
– Dette er grov ansvarsfraskrivelse. Under denne regjeringen har barnefattigdommen skutt fart, og så er Frps svar at folk selv må ta ansvar ved ikke å få barn. Hvis dette er holdningen som rår, er det ikke rart at barnefattigdommen øker på deres vakt, glefser stortingsrepresentant for SV Kari Elisabeth Kaski til Dagsavisen.
Nå ja, den påståtte barnefattigdommen begynte å bre seg på 2000-tallet, og så vidt meg bekjent var det på Arbeiderpartiet og SVs egen vakt. SV satt tross alt i regjering fra 2005 til 2013. I tillegg har de vært og er pådrivere for en såkalt «raus innvandringspolitikk», som i all hovedsak er den primære årsaken til økende barnefattigdom.
Men nok om det.
Ha ha, lese du, liksom!
Tybring-Gjedde opptrer som Overformynder, fortsetter den indignerte Kaski: – Mange vil kanskje tenke at det høres logisk ut. Har du ikke penger, bør du ikke få barn. Men her høres det ut som staten skal gå inn og be deg om ikke å få barn. Det pleier vi å ha tradisjon for å la familier få bestemme selv, sier hun.
Nei, det høres ikke sånn ut. Det Tybring-Gjedde sa – og vi har det skriftlig, men Kaski kan kanskje ikke lese? – var at folk med dårlig råd bør få færre barn. Det høres slett ikke ut som å be noen om å ikke få barn; det var jo heller ikke det han sa. At Kaski ikke kan lese, får stå for hennes regning. Og hvis Dagsavisen var en seriøs avis uten annen agenda enn å levere kritisk journalistikk, hadde de utfordret henne på den grove fordreiningen av Tybring-Gjeddes utsagn.
Men joda, vi har pleid å ha tradisjon for å la familier bestemme selv. Det stiller seg derimot annerledes nå fordi vi har en omfattende velferdsstat som resten av samfunnet betaler inn til, altså under forutsetningen at ytere såvel som nytere utøver personlig ansvar. Å få tre, fire eller fem barn når ingen av foreldrene er i inntektsgivende arbeid eller har utsikter til å få det med det første, kan ikke en gang minne om personlig ansvar. Å få flere barn enn du har råd til å fø på eller følge opp er nemlig alt annet. Og når regningen går til fellesskapet, da har det samme fellesskapet rett til å ha et ord med i laget.
Vi vet at visse religioner og kulturer har forbud mot eller avviser familieplanlegging og prevensjon. Riktignok har vi religionsfrihet her til lands, og fred være med det, men den friheten innebærer altså ingen rett til å lempe konsekvensene av egen overbevisning over på alle andre. Og når du av religiøse årsaker ikke bruker prevensjon og derfor få flere barn enn du har råd til, er det faktisk det du gjør. Det er da også dette Arbeiderpartiet og SV nå mener at vi andre bør og skal betale for.
Hvorfor det? Det finnes ikke en eneste fornuftig grunn til det. I realiteten bør vi heller følge Storbritannia, som nå bare utbetaler barnetrygd for to barn i et forsøk på å forhindre sosialklienter i å føde flere barn enn de har råd til på fellesskapets regning og således selv leve på samme.
Ansvarsfraskrivelse alle vegne
Kaski er tydeligvis ikke alene om å mangle leseferdigheter. På sosiale medier lider ihuga FrP-motstandere av den samme utfordringen. Skal ikke innvandrere få lov til å få barn heller, nå? spør en. Tvangssterilisering neste? lurer en annen kvikkas på. Drep de fattige! mener en tredje at Tybring-Gjedde egentlig sier.
Man blir liksom litt matt, for man trodde faktisk at man levde i et rasjonelt, fornuftsbasert samfunn hvor alle har minimum 9-årig grunnskoleutdannelse, du vet: hvor man lærte lese og tenke logisk og skrive og være selvstendig og sånn.
Den «grove ansvarsfraskrivelsen» Kaski tilskriver Frp og Tybring-Gjedde, bør i stedet plasseres der den hører hjemme: hos alle som får flere barn enn de har råd til å fø på og følge opp. Alle som har barn vet at barn koster, og det dyrt også. Det blir heller ikke billigere med årene.
Om de som velger å få flere barn enn de greier å følge opp gjorde en samfunnsgavnlig innsats på hjemmebane, var det så sin sak. Men offisielle statistikker tyder ikke på at det er tilfelle: Alt for mange havner i det man eufemistisk kaller «utenforskap». Alt for mange mindreårige reker gatelangs til alle døgnets tider, og vi stifter altfor ofte bekjentskap med dem i avisnotiser om barneranere, hærværk og angrep på politiet. I tillegg begynner alt for mange barn, født og oppvokst i Norge, på skolen uten å kunne godt nok norsk til å følge med på ordinær undervisning. En rapport fra Utdanningsetaten i Oslo i 2013 viste at til tross for at nesten alle norskpakistanske barn er født i Norge, måtte fortsatt hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen. I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse. Slikt blir det selvfølgelig store sosiale problemer av litt lenger frem i løypa, og regningen; ja, den går også til fellesskapet.
De enorme summene som går fra diasporaer i Norge til hjemlandet, tyder også på at alt for mange i de aktuelle gruppene sender fra seg penger de egentlig ikke har. Dermed har de ikke råd til normale fritidsaktiviterer til sine barn. Så lyder da også kravene om flere fritidsklubber, gratis – som i sponset av fellesskapet – medlemskontingent og billigere aktiviteter regelmessig fra opportunistiske politikere og selvutnevnte talspersoner for diverse grupper.
Hvor ligger rimeligheten i dette?
Hva med å si sannheten?
Alle andre, som er vokst opp med obligatorisk reklame for familieplanlegging helt fra ungdomsskolen, gjør vårt beste for å utvise det personlige ansvaret livet i et fellesskap krever. Vi kjøper boliger vi har råd til på egen inntekt og vi får ikke flere barn enn vi har tid/råd til å følge opp på skikkelig vis. De fleste i Norge er ikke personlig rike, selv om oljeformuen skulle tilsi det. Man har riktignok råd til en ferie i ny og ne, gode måltider og garderobeutskiftning, men langt de fleste lønnsmottagere får økonomien så vidt til å gå rundt. Men det skyldes altså at man utviser personlig ansvar: man tar høyde for egen økonomiske situasjon og belager seg ikke på at fellesskapet skal betale for ens livsførsel.
Hvor rimelig er det at disse, som har mer enn nok med å få egen tilværelse til å gå i hop, skal bekoste andres påfallende ansvarsløshet? Selv har jeg to barn; det er det vi har tid og råd til å følge opp. Som god sosialdemokrat har jeg ingen motforestillinger mot å betale skatt og avgifter for at folk som er mindre heldige enn meg skal ha noe å leve av. Uhell skjer, sykdom inntreffer, skilsmisser og dødsfall forekommer, og det er dette velferdsstaten er opprettet for: et sikkerhetsnett for de som av utenforliggende årsaker mister arbeidsplassen sin, ektefellen sin og dermed hele eller halve livsgrunnlaget sitt. Det er derimot ikke åpenbart for meg hvorfor jeg skal betale noe som helst for at noen velger å leve over evne på offentlige trygdeytelser og heller ikke hvorfor jeg skal betale for at Ali og Fatimas religiøse overbevisning eller kulturelle tilhørighet får dem til å avvise familieplanlegging og prevensjon. Den overbevisningen bør de faktisk bekoste selv.
Den innstillingen er jeg neppe alene om, så kanskje en idè kunne være at politikere som Kaski heller informerte nyankomne og dårlig integrerte innvandrere om at myndighetene forventer at enhver utviser personlig ansvar og at familieplanlegging er en helt normal del av det, fremfor å gå løs på den ene som turde å si som sant er: at dette er en like vanlig som rimelig forventning vi har til absolutt alle andre her i landet?
På sin side vil de leseutfordrede debattanter på sosiale medier muligens ha nytte av et lesekurs på nærmeste voksenopplæring, før de melder seg frivillig for å informere om det samme på landets asylmottak?
Ja, det skulle tatt seg ut! Det går jo ikke an å kreve ikke-vestlige innvandrere til ansvar for egen livsførsel, så det er naturligvis mye bedre å stille så urimelige forventninger til omgivelsene som overhodet mulig, og ved neste runde heve skatte- og avgiftsnivået for å finansiere moroa. Det er nok en sikker valgvinner for både Ap og SV, og befolkningens skattevilje og oppslutning om velferdsstaten vil sannsynligvis galloppere gjennom taket.
Akkurat som enhjørninger.