Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og Sosialistisk Venstrepartis Audun Lysbakken forsøker å selge befolkningen eventyret om en barnefattigdom som på mystisk og urettferdig vis brer seg i samfunnet. Ingen av dem våger å nevne den reelle årsaken: «barnefattigdommen» i Norge er hovedsakelig et resultat av en like kostbar som feilslått innvandringspolitikk de begge støtter – og helst så liberalisert. Men uten betydelige innstramninger, som både Lysbakken og Støre åpenbart er mot, vil fattigdommen og påfølgende sosiale problemer fortsette å øke både raskt og mye.
Kostnadsangst?
Mye tyder på at suksessive politiske ledelser har vært en smule redde for at folk skal få vite hvor mye den ikke-vestlig innvandringen egentlig koster, for de forskjellige utgiftene – både direkte og indirekte – er så spredt over forskjellige budsjetter at det er tilnærmet umulig å anslå hva den virkelig koster per år. Det lille som er synlig, tyder på at vi i alle fall snakker et tosifret milliardbeløp. Det skal en del skattebetalere til for å dekke inn det, for å si det sånn.
Pengetrær har en kulten egenskap; de kan visne.
I land vi ellers liker å sammenligne oss med, som for eksempel Danmark, er den årlige kostnaden for ikke-vestlig innvandring beregnet til 36 milliarder danske kroner. Finansminister Kristian Jensen kaller utgiftene «alarmerende». Det er særlig den lave sysselsettingen blant asylsøkere, familieinnvandrere og etterkommere som bidrar til underskuddet. Ifølge finansministeren er det hovedsakelig innvandrerkvinnenes manglende deltagelse på arbeidsmarkedet som fører til store underskudd. Det er som kjent de samme problemstillingene som vi har her. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Danmark teller 476 727. I Norge teller den 407 518, så kostnadsnivået er antagelig ikke helt ulikt.
Det har gått med et par kroner allerede. I 2011 het det at i løpet av 20 år var blitt brukt 100 milliarder kroner – det vil si 5 milliarder i året – på ulike integreringstiltak. Det var bare de direkte utgiftene, og likevel var arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger så høy som i resten av befolkningen
I tillegg kommer de indirekte utgiftene som bostøtte og gratis kjernetid i barnehage. Og fritidsklubber. Den politiske/akademiske klassen blir nemlig aldri lei av å (bort)forklare disse gruppenes overrepresentasjon hva gjelder kriminalitet og antisosial adferd – nok en indirekte utgift, da rettsvesenet og opprydning etter vandalisme heller ikke er gratis – med manglende fritidstilbud.
Ressurs – eller ikke?
Litt på sidelinjen, men det er unektelig en viss inkonsistens i innvandringsliberalernes argumentasjon. I det ene øyeblikket hevder de at det er nødvendig med en jevn, stor strøm av ikke-vestlige innvandrere fordi de er en ressurs, hardt tiltrengte nye borgere, samt økonomisk lønnsomt og derfor helt nødvendig for å opprettholde velferdsstaten. I neste øyeblikk blir de samme innvandrerne fremstilt som barn, fullstendig uten ansvar for egne livsvalg og egne barn, og derfor må velferdsstaten punge ut i alle retninger for å opprettholde, og bøte på konsekvensene av, den ansvarsløse livsførselen deres.
Særlig somaliere får tydeligvis flere barn enn de har råd til og mulighet til å følge opp, både økonomisk og menneskelig – for ikke å nevne plassmessig – og da er det tydeligvis omgivelsenes plikt å betale -, aktivisere og tilrettelegge for barna deres i form av fritidsaktiviteter og «et sted å være». Det er ellers gjengs oppfatning at foreldre har hovedansvaret for både oppdragelse og aktivisering av egne barn. Gjelder ikke dette for ikke-vestlige innvandrere og i så fall: hvorfor ikke?
Når noen peker på at ikke-vestlige innvandrergutter er uforholdsmessig representert på negative statistikker, får vi ikke sjelden høre at foreldrene er traumatisert eller lignende og derfor ikke evner å oppdra barna sine. Til gjengjeld gjør jentene det stort sett godt og lager få problemer. Hva med – som et ledd i å bedre integreringen for 2. generasjon – å kartlegge de aktuelle gruppenes barnekull? Klarer man å oppdra døtrene sine, klarer man nemlig å oppdra sønnene sine, og har familiene med antisosiale/kriminelle sønner døtre også, må forklaringen om traumer bortfalle. Så får vi heller søke andre forklaringsmodeller og eventuelt sette inn ekstrainnsatser der det kniper.
Offisiell eventyrfortelling
Men nok om det. Lysbakken og Støre forsøker ufortrødent å selge en søt fortelling om fattige, forfordelte familier som får for lite penger av det offentlige. De vil derfor øke bostøtten, barnetrygden og en rekke andre velferdsordninger.
Da lyder det naturligvis ikke helt bra at fattigdommen i stor grad er selvvalgt. Skattebetalernes lyst til å finansiere disse gruppenes private forbruk dobbelt opp står sannsynligvis ikke i taket. Og det vet nok både Støre og Lysbakken, og holder derfor klokelig munn. Men med tanke på de enorme pengesummene som åpenbart er i omløp i de samme gruppene, bør ikke en eneste trygdeordning økes før man har kartlagt hvem, hva og hvorfra.
For vi vet altså følgende: Flere av de fattige gruppene sender milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet.
I november 2017 ba HRS Valutaregisteret om innsyn i hvor mye penger som sendes til de fem landene, blant dem Somalia, Afghanistan og Pakistan, som mottar størst overføringer fra Norge. Disse tallene viser kun transaksjoner som er rapporteringspliktige til Valutaregisteret, og omfatter ikke overføring via bank eller mer uformelle kanaler som Hawala. Det er med andre ord sannsynlig at de reelle beløpene er langt høyere.
Oversikten viser at det har vært en eksplosiv økning av penger sendt til Somalia. I første halvår av 2017 ble det overført 390 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 110 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 384 millioner bare i 2016.
Private disposisjoner
Det er faktisk slik at økonomiske ressurser har sine begrensninger
Regnet per snute, ser det slik ut for 2016:
Gruppen somaliere har rundt 40 000 medlemmer og sendte rundt 339 millioner til Somalia i 2016. Delt på gruppen sendte man altså 8 475 kroner per snute bare i 2016. Det er 33 900 kroner for en familie på fire og det tas fra husholdningsbudsjettet. Det er grunn til å minne om at dette beløpet økte dramatisk til 390 millioner i løpet av bare de seks første månedene av 2017.
Gruppen afghanere teller rundt 21 000 medlemmer, og i 2016 sendte de nærmere 166 millioner til hjemlandet. Det er 7 904 kroner per snute. For en familie på fire utgjør det et beløp på 31 619 kroner.
Gruppen pakistanere er på rundt 37 000 medlemmer, og i 2016 sendte de nærmere 384 millioner til hjemlandet. Det er 10 378 kroner per snute, og i en familie på fire utgjør det 41 513 kroner.
Du får en del fotballutstyr, skiutstyr eller annet fritidsstæsj for de beløpene. Hvis man ikke bodde i den dyreste byen i landet, hadde også beløpene vært tilstrekkelig til en litt større bolig slik at poden(e) hadde plass hjemme til å ha venner på besøk i stedet for å reke gatelangs eller i byen til alle døgnets tider.
Ekstrapenger til grupper = ekstraskatt til alle andre
Men neida, hvis det står til Lysbakken og Støre, skal disse menneskenes private disposisjoner finansieres av omgivelsene. Deres barns fritid er likeledes omgivelsenes ansvar. Og dette er altså en ekstraregning, for arbeidsledigheten blant disse gruppene og avhengigheten av velferdsordninger er så høy at de enorme pengebeløpene de sender til hjemlandet allerede er finansiert av landets skattebetalere.
Som for øvrig er så heldige at de får en ekstraregning for den samme innvandringen. Den er nemlig så kostbar at fra og med 2025 vil hver eneste innbygger, nyfødt såvel som gamle tante Anna på 98, i Norge måtte betale 10 000 kroner i ekstra skatt for å dekke inn kostnadene. En familie på fire må dermed ut med 40 000 kroner ekstra i året. Som et riktig artig sammentreff er det omtrent samme beløp per snute som hvert eneste medlem av en somalisk, afghansk og pakistansk familie frivillig sender ut av landet. De sistnevnte velger selv og blir likevel omtalt som fattige som trenger enda flere midler fra fellessparegrisen, mens de førstnevnte, som ikke har den samme valgfriheten, får regningen og må betale mer til fellesparegrisen.
Rekk opp hånden alle som ikke er Audun Lysbakken og Jonas Gahr Støre, men likevel ser det rimelige i dette?
Fortsetter den politiske ledelsen på denne stien, er det neppe bare økonomien som til slutt knekker velferdsstaten.