Skoler og sykehus i Sverige tid som åpne, trygge arenaer er snart en saga blott. Begge institusjonene har måtte innføre omfattende sikkerhetstiltak, ikke bare på grunn av stadig yngre elevers aggresjon, trusler og vold, men også deres slekt og venners.
Det samme gjelder de av landets biblioteker som ligger i eller nær innvandrertette områder. Beretningene er nærmest likelydende, bortsett fra at de utspiller seg på forskjellige arenaer. Aggresjonen, det seksualiserte språket og truslene, som av og til går over i vold, er lett gjenkjennelige. Og godt folk trekker seg naturligvis unna og overlater følgelig det offentlige rom til bøllene. Tilbake står en hardt presset førstelinje: ansatte som på grunn av jobben sin er nødt til å være i daglig kontakt med fenomenet.
Les også:
Del 1: Skolene
Del 2: Sykehusene
I 2015 satt tidligere sjefredaktør for magasinet Neo, Paulina Neuding, søkelyset på utviklingen på svenske biblioteker, hvor slåssing, gjengbråk, trakassering av- og trusler mot personalet blir stadig vanligere. Ungdommer og unge menn fra forstedene oppholder seg på biblioteker hvor de gjør tilværelsen utrygg for andre brukere og de ansatte. Politi og vektere har gjentatte ganger måttet tilkalles og andre steder må personalet bære alarm. Fredelige biblioteksbrukere og lekselesende barn ender med å trekke seg unna.
Overtagelse av det offentlige rom
– Disse gjengene viser en total mangel på respekt som går over i fiendtlighet, sa en bibliotekar som mente at hun ble oppfattet som en representant for alt de unge hater ved det svenske samfunnet, som politi og skole.
- Biblioteket i Östra Göinge ble en periode stengt fordi personalet følte seg truet i forbindelse med bråk mellom besøkere. Personalet har nå fått voldsalarm.
- På grunn av en «urolig situasjon» fortsetter politiet med regelmessige besøk på Vårgårda bibliotek.
- Biblioteket i Bäckby i Västerås har blitt nødt til å stenge tidlig på ettermiddagen etter mye bråk. Man har ansatt «unge menn» fra området i et forsøk på å opprettholde fred og ro.
- Bibliotek i Jönköpings kommune har måttet stenge og/eller forandre åpningstider etter en ungdomsgjengs gjentatte herjinger.
- Biblioteket i Bredäng i Syd-Stockholm holdt stengt i over en uke på grunn av barn og unge som trakasserte både ansatte og andre besøkere.
- Biblioteker i Gävle, Göteborg, Ängelholm, Höör, Eslöv og Landskrona rapporterer alle om samme type problemer og påfølgende utrygghet.
Tingenes tilstand i Sverige gikk fra vondt til verre i løpet av 2015. I oktober ble en bibliotekar på Lundby bibliotek på Histingen angrepet, men ble reddet av et mannlig vitnes inngripen. I januar 2016 ble en bibliotekar mishandlet av en tenåringsgutt på Öxnehaga bibliotek i Huskvarna, og brakt til sykehus i ambulanse. Biblioteket fikk ny sikkerhetsutrustning, vektere ble ansatt og øvrige ansatte ble kurset i hvordan man skal håndtere truende situasjoner. Også her ble det innstallert overvåkningskameraer.
Et tilvandret problem
Dette er for øvrig ikke noe særsvensk problem. Danmark opplever nøyaktig det samme: flere biblioteker har måttet tilsette fast vakt og de ansatte er blitt utstyrt med voldsalarm på grunn av grupper av gutter/unge menn som lager støy og oppfattes som truende. Noen eksempler: Esbjerg Kommunes Biblioteker måtte midlertidig lukke en ubemannet kveldsåpent på grunn av en «gruppe unge» som brukte Kvaglund bibliotek som varmestue og gjentatte ganger lagde kvalme. Aarhus kommune droppet det samme tilbudet på biblioteket i Tilst etter at en «gruppe unge» stadig skapte uro inne og utenfor biblioteket ved å sjikanere besøkende.Hasle Bibliotek ble gjentatte ganger vandalisert av aggressive «unge» som truet personalet. Kulturhuset Herredsvang ble stengt med øyeblikkelig virkning på grunn av samme type atferd. Flere grupper skapte uro i kulturhuset, hvilket særlig gikk ut over de ansatte som ble sjikanert. En ansatte fikk bilen sin vandalisert. Unge menn som sommeren 2014 herjet den danske byen Avedøre Stationsby forlangte lokaler de kunne oppholde seg i for å slutte. De krevde at lokalene skulle være utstyrt med Playstation, TV og DVD og ga kommunen tre uker å gi et positivt svar på kravet. Hvis det ikke ble imøtekommet ville de brenne ned det lokale gymnaset og biblioteket.
Denne adferden er ikke et typisk svensk eller dansk trekk, til gjengjeld er det veldig typisk for æres- og klankulturell mentalitet: det gjelder å opptre så aggressivt som mulig for å sette seg i respekt. Og det betyr ikke respekt i vestlig forstand, men i arabisk hvor det betyr frykt. Terskelen for vold er like lav som aggresjonen er høy. Det disse guttene og unge mennene utviser er typisk dominans- og klanadferd, til tross for at mange av dem er født og oppvokst i Europa.
De får det et sted fra, og mye tyder på at det er oppdragelsen fra fremmedgjorte foreldre som fysisk har forflyttet seg fra klanssamfunn i den tredje verden, men mentalt oppholder seg der fremdeles – og oppveksten i nå hele, fremmedgjorte områder i Sverige.
Oppdratt til å avvise politiet
Foreldrene stoler ikke på landets myndigheter og de gir mistilliten videre til sine barn. Problemet nedarves dermed fra generasjon til generasjon. Den kriminelle strukturen i såkalte «utsatte områder» er således bygget opp gjennom generasjoner og har fått utvikle seg i fred over flere tiår, frem til det nå eksisterer en helt alternativ sosial orden. Voldsparaten er høy. Mange av barna i disse områdene blir regelrett oppdratt til ikke å samarbeide med politiet og heller danne en enhetlig front mot svenske myndigheter. Selv små barn oppfører seg provoserende overfor politiet og da særlig overfor kvinnelige betjenter. Adferden forverres i takt med at de blir eldre.
Når politiet forsøker å pågripe noen i disse områdene, samler store folkemengder seg raskt og forsøker å befri vedkommende. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer. Redningspersonell som brannkonstabler opplever det samme og må ofte ha politieskorte når de beveger seg inn i områdene. Ambulanser blir kastet stein på, utrustning stjålet og bilene ødelagt. Allerede i 2014 var arbeidsforholdene for ambulansepersonell blitt så ille at daværende ordfører i ambulanseforbundet Henrik Johansson krevde militærutrustning for de ansatte.
Den nedarvede tradisjonen med å holde en samlet front mot myndighetene tydeliggjøres av foreldre som overfor politiet blånekter for at barnet deres har begått en forbrytelse og bestrider at det er tilfelle til tross for at bevisene er overveldende. Så straffer de selv barnet når politiet har gått. Dette signaliserer til barnet at det er i sin skjønneste orden å lyve til politiet og at «rettsavgjørelser» skjer innen familien. Slik videreføres en tradisjon for å ikke samarbeide med politiet og å stille seg utenfor svensk lov.
Disse ungdommenes asosiale adferd viser seg allerede på skolen i form av støy og øvrig utagerende adferd, trusler og vold både overfor medelever og lærere. Respekten for autoriteter er fullstendig fraværende.
Det svenske Brottsförebyggande rådet (BRÅ) varslet om utviklingen allerede på 90-tallet. De observerte nemlig fremveksten av innvandrertette bydeler hvor kriminalitet var ansett og ble fremmet som akseptabel adferd. Ikke-vestlige gutter og unge menns dominansadferd er påtagelig, og de kommer da også fra miljøer hvor et aggressivt mannsideal er fremherskende.
Tom verktøykasse
Velferdsstatens systemer står håndfalne, med få eller ingen muligheter til å gripe inn. Det skyldes at særlig kriminalomsorgen bygger på en helt annen type kriminelle, mens familien, som vanligvis blir sett på av politi og myndigheter som en samarbeidspartner for å få slutt på den unges kriminalitet, ofte er en del av problemet fremfor løsningen. For vi står overfor en mentalitet som er radikalt annerledes. De kriminelles – og ofte deres familier – innstilling er rett og slett en annen enn systemet er designet for å håndtere. Den tradisjonelle nordeuropeiske håndteringen av kriminalitet går nemlig ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet. Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres.
– Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, konstaterte statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand i 2016.
Fremveksten av motborgere
Klanssamfunns tradisjonelle barneoppdragelse av særlig gutter later også til å spille en stor rolle. I mai 2015 advarte den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha om fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder. Hatet mot Danmark stortrives i flere av dem, opplyste Mustapha, som uttrykte frykt for konsekvensene for samfunnet dersom ikke noe drastisk ble gjort.
Mustapha påpekte at hver tredje ikke-vestlige gutt går tapt for samfunnet i danske ghettoer. Innvandrerbandene og religiøse ekstremister står sterkt, og guttene som mislykkes i det danske samfunnet er enkle bytter. De ender med å bli motborgere i stedet for medborgere, konstaterte han, og la til at ikke-vestlige miljøers oppdragelse av gutter fungerer svært dårlig i Danmark. Det blir knapt satt grenser for gutter, som blir oppdratt som en slags småkonger med et selvsagt krav på respekt i kraft av sitt kjønn:
– Det er ingen tvil om at foreldrene har vært fraværende overfor disse guttene. De har ikke stilt krav til dem i hele deresoppvekst og de har ikke satt grenser for dem. Jeg har selv vokst opp i Libanon. Vi har hele tiden ute på gaten, og jeg kom alltid opp å slåss. Vi var i krig mot nabogatene og kom alltid blødende hjem. Det var helt normalt – sånn var det bare å være gutt i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adferden totalt uakseptabel. Her betraktes slåsskamper som vold, som kan ende med fengselsstraff. Foreldre med innvandrerbakgrunn har simpelthen ikke forstått tidsnok hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynner å stille krav til deres sønner når de fyller 12 år, er det dessverre for sent, sa han.
Stadig flere fra innsiden av de aktuelle miljøene har da også pekt på tradisjonell muslimsk og/eller æreskulturell oppdragelse som en årsak til unge muslimers vanskeligheter i vestlige samfunn. En av dem er Socialdemokraten Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn, som mener at gutter som blir oppdratt slik kan bli farlige for omgivelsene. Familiens jenter forventes å passe skolen, hjelpe til med matlaging, rengjøring og passe småsøsken, mens det ikke stilles noen krav til guttene. Han er den lille prinsen. Det er ingen regler, det er ingenting, sier Akdogan. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien. Men så skal han ut i samfunnet og der er han bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. Nederlaget blir naturligvis stort. Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det, som Mustapha også påpeker, for sent.
Muslimske mødre må forstå at de gjør sønnene en bjørnetjeneste ved å skjemme dem bort, mener Akdogan. Guttene velger å gi opp, finner sammen med andre som har samme problemer og dermed er den farlige prosessen igang: man blir raskt enige om at problemene man baler med er omgivelsene, som garantert er rasistiske. Når de har nådd hit er de enkle å verve for kriminelle nettverk eller radikale islamister.
Det er bare å erkjenne det: Culture matters
Dette er riktig nok i Danmark, men likhetstrekkene mellom de unges adferd er slående, og således må man konkludere med at de danske erfaringene er gjeldende for Sverige.
Det er således ikke Sverige, Danmark eller Norge som har sviktet på integreringsfeltet. Problemet skyldes heller ikke mangel på fritidsklubber og fanden og hans oldemor. Det vi ser er utslag av negative kulturtrekk fra klanssamfunn og påfølgende oppdragelse, samt oppveksten i parallellsamfunn som reproduserer æreskultur og klanmentalitet på svensk, dansk og norsk jord.
For å stanse denne utviklingen er vi nødt til å sette fingeren på det stedet det gjør vondt. Vi må vite hva problemene skyldes og det må bli slutt på å klandre våre egne samfunn for alt som går galt. Ikke-vestlige innvandrere har også et ansvar; de er også aktører som agerer, ikke viljeløse objekter som kun reagerer på virkelige og innbilte vanskeligheter.
Å sette fokus på verdier, holdninger, kultur og oppdragelse kan nok på overflaten virke stigmatiserende for hele grupper, men i så fall skal vi huske på at de som først og fremst blir plaget av de grenseløse guttene og unge mennenes uakseptable adferd, er innvandrere som skikker seg, men er så uheldige å bo i samme område som dem. Dernest følger ansatte i førstelinjen, politi, helsepersonell, redningspersonell, lærere og andre offentlige tjenestemenn, hvilket i neste runde fører til en slitasje og kanskje mangelfull rekruttering, som til sist vil gå ut over oss alle; innvandrere så vel som «innfødte».
Den tilvandrede dominansadferden og dertilhørende kriminalitet må stanses, og da må myndighetene og ikke minst miljøene selv først erkjenne problemet: Det er forskjell på kulturer. Og noen kulturtrekk er ganske enkelt ikke verneverdige og må opphøre før de ødelegger institusjoner og et tillitssamfunn det har tatt generasjoner å bygge opp.