En omfattende fransk undersøkelse viser at islamisme er svært utbredt blant landets unge muslimer. Samtidig tar rapportforfatterne et oppgjør med den sosiologiske berøringsangsten for problemet, skriver Aske Munch i den anerkjente danske Weekendavisen.
Munck er cand.scient.pol. fra Københavns Universitet og Institut d’Études Politiques d’Aix-en-Provence i Frankrike, og har jobbet som London-korrespondent for den venstreorienterte avisen Information, assisterende utenlandsredaktør for den ditto avisen Politiken og jobber i dag som Frankrike-korrespondent for Politiken, P1 Orientering og Weekendavisen. Ikke en slags «høyreekstrem» hvem som helst, med andre ord.
Iran: En by rett utenfor Paris?
Artikkelen åpner med franskiranske Sohars, som er et pseudonym, beretning. – De unge sjikanerer meg daglig fordi jeg er ugift og de eldre lar dem gjøre det. Det er mot Allahs vilje at en kvinne ikke er gift med en mann, sier de hver gang jeg møter dem foran oppgangen min. Det er nøyaktig den samme religiøse fundamentalismen jeg flyktet fra i Iran, sier hun. Sohar er i begynnelsen av 60-årene og jobber som rettstolk ved domstolen i den sosialt belastede forstaden Bobigny utenfor Paris, hvor hun har bodd i 20 år.
Hun forteller om en hverdag med fornærmelser, tilrop og trusler fra områdets unge, som ikke har noen respekt for henne fordi de oppfatter henne som uren.
Sohar flyktet fra Khomenis Iran med dets hemmelige politi og politisk-religiøse jerngrep om befolkningen. – Det er det samme jeg opplever i dag, rett utenfor Paris´ byporter. Og jeg har ikke noe å stille opp med, sier hun med en blanding av sinne og resignasjon, skriver Munck.
Unge muslimer jager kvinner ut av det offentlige rom
Den økende fundamentalismen blant unge franske muslimer er særlig merkbar for kvinner, hvilket er både ubehagelig og skremmede, fortsetter hun.
Munck medgir at Sohars beretning lyder voldsom, men han har hørt den mange ganger før. Senest i fjor, da Mødrebrigaden (La brigade des mères) påpekte at kvinner blir presset ut av det offentlige rom i franske forsteder, hvor de ikke en gang kan ta en kopp kaffe på en kafé med mindre de er i følge med ektefelle eller et mannlig familiemedlem.
Vi rapporterte for øvrig om dette i fjor, da en dokumentar fra den statlige TV-stasjonen France 2 viste hvordan kvinner forsvinner fra gatebildet i innvandrertette bydeler Frankrikes største byer Paris og Lyon. Ansamlinger av menn fra arabiske og afrikanske land dominerer både gater og kafèer, nekter å slippe kvinner inn eller å la dem oppholde seg der, og gjør kvinnenes alminnelige ferdsel ubehagelig. To medlemmer av kvinnerettsorganisasjonen Mødrebrigaden, Nadia Remadna og Aziza Sayah, går gatelangs og forsøker å gå inn på kafèer, mens de filmer mennenes åpent fiendtlige reaksjoner med skjult kamera. Dokumentaren viser med all ønskelig tydelighet at det ikke dreier seg om eldre, konservative førstegenerasjonsinnvanderere fra muslimske land. I stedet er det unge menn, sannsynligvis etterkommere, som bekjenner seg til mannlig overherredømme, full kjønnssegregering og håndhever dette ved å jage kvinnene ut av det offentlige rom. Dokumentarens innhold er direkte opprørende; mennenes holdninger og atferd likeså, og fikk den franske kvinnerettsministeren Pascale Boistard til å konstatere at «det nå er områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå».
Noen måneder etter utga den pensjonerte rektoren ved et gymnas i Marseille, Bernad Ravet, boken Principal de Collège ou imam de la République (Rektor eller republikkens imam?), hvor han redegjør for den tiltagende islamiseringen av muslimske barn og unge i Marseilles.
Islamapologetenes og innvandringsliberalernes vanvittige tilnærming
Men gang på gang er de urovekkende fortellingene blitt møtt av analyser som avfeier beretningen om den nyfundamentalistiske vekkelsen blant unge muslimer som en «tendensiøs blanding av anektdoter og underliggende islamofobi,» konstaterer Munck.
Men gang på gang er de bekymrende beretninger blevet mødt af analyser, der affejer historierne om den nyfundamentalistiske vækkelse som en tendentiøs blanding af anekdotisk evidens og ulmende islamofobi: Det er jo bare enkeltpersoners subjektive fremstilling af virkeligheden i små områder af Frankrig, lyder kritikken.
Det lyder kjent. Problemet er faktisk så velkjent at 100 fremtredende franske intellektuelle og kulturpersonligheter, blant dem grunnleggeren av Leger Uten Grenser, advarte mot økende islamismen i en oppsiktvekkende felleserklæring i mars. – Vi er uenige om det meste, men vi er enige om å uttrykke vår bekymring over den økende islamismen, heter det i erklæringen.
En ny omfattende undersøkelse fra universitetet i Sorbonne og den anerkjente forskningsinstitusjonen CNRS viser imidlertid i hvilken retning utviklingen går.
Frankrikes unge muslimer blir stadig mer islamisterte
For undersøkelsen viser at mens resten av det franske samfunnet blir mer og mer sekularisert og kulturelt liberal, blir landets yngre muslimer mer og mer islamistert. Og dermed er kimen lagt til en kolossal splittelse som det er vanskelig å se hvordan man skal overkomme, fastslår Munck.
Bak Frankrikes hittil mest omfattende empiriske studie av den økende radikaliseringen av unge muslimer, står sosiolog og forskningssjef ved CNRS, Olivier Galland, og sosiolog og forskningssjef ved det sosiologiske institutt GEMASS ved Sorbonne, Anne Muxel.
Forskerne har gått metodisk og grundig til verks:
De er gået metodisk til værks og har belyst antagelsen om den muslimske nyfundamentalisme ved hjælp af en omfattende spørgeskemaundersøgelse af omkring 7.000 gymnasieelever, som går i 2.g på 23 gymnasier i socialt belastede kvarterer i Créteil (uden for Paris), Aix-Marseille, Lille og Lyon.
Forskerne gik bevidst efter disse områder for at få en tilpas stor repræsentation af anden- og tredjegenerationsindvandrere, der kun tegner sig for omkring syv-otte procent af landets befolkning, og som ellers ville risikere at udgøre for lille en del af den undersøgte population til, at resultaterne ville være statistisk solide. Undersøgelsen blev fulgt op med kvalitative interviews i såvel individuel som gruppeform, så forskerne kunne være sikre på resultaternes validitet, og der blev lavet en mere repræsentativ undersøgelse af 15-17-årige i befolkningen som helhed, som man kunne holde tallene op mod.
Resultaterne blev offentliggjort forleden i den 460 sider lange bog La tentation radicale – enquête aupres des lycéens.
Skjærende kontrast
– Resultatene er mildt sagt rystende, sier Galland til Munck, som opplyser at undersøkelsen viser helt entydig at unge franske muslimer blir islamisert. – Deres verdier og overbevisninger står i skjærende kontrast til Repbulikkens, fastslår Galland.
Dette gjelder blant annet synet på vitenskap. Hele 81 prosent av unge muslimer mener at religion kan forklare klodens opprinnelse bedre enn vitenskapen. Til sammenligning mener bare 6 prosent kristne det samme. Over 60 prosent av muslimene oppfatter homofili som aldeles unormalt og forkastelig.
Tradisjonen tro har avisen Le Monde kommet med kraftig kritikk av undersøkelsen, som avisen høyst forutsigbart mener at «bevisst forsøker å fremheve og dermed stigmatisere muslimer». Hørt den før?
Religionskritikk = personangrep
Galland rister imidlertid på hode av kritkken, og peker på et av undersøkelsens mest foruroligende resultater. Når det gjelder forholdet til ytringsfrihet og respekt for religion er det svært store forskjeller mellom unge muslimer og det omgivende samfunn. 80 prosent av muslimene mener at man ikke kan gjøre narr av religion, og et flertall fordømmer ikke massakren på Charlie Hebdos redaksjon. Mange mener da også at magasinet på en måte ba om det på grunn av karikaturene av den muslimske profeten Muhammed.
I undersøkelsen fremgår det tydelig at mange unge muslimer oppfatter islam som «meget nært knyttet til deres egen identitet, forstått på den måte at de føler ethvert angrep på islam som et angrep på dem personlig», sier Galland til Munck.
Når denne religiøse og identitetmessige absolutismen kobles til en utbredt toleranse for vold og mangel på respekt for myndighetene, landets lover og rettstatens representater, blir resultatene for alvor bekymringsfulle, konstaterer Munck. Opptil 30 prosent av de unge muslimene kan således ikke se noe galt i å stjele en moped, selge hasj eller slåss mot politiet. Hele 30 prosent synes også at det er akseptabelt å gripe til våpen for å forsvare islam. Blandt disse muslimske skoleelevene er andelen som ikke fordømmer massakren på Charlie Hebdo hele 70 prosent.
God grunn til bekymring
– Selv om vi naturligvis ikke kan si noe om hvorvidt disse unge kunne finne på å gripe til våpen i islams navn, gir den økende islamiseringen særlig grunn til bekymring fordi den viser en kolossal kløft i det franske samfunnet som vi er nødt til å ta meget alvorlig, fortsetter Galland.
Hans vurdering deles av en gruppe beboere i Paris´ forsteder, som har publisert et opprop i nyhetsmagasinet L’Obs om at de sosiale og religiøse problemene i deres byer er i ferd med å eksplodere. Gruppen er anført av borgermester i parisforstaden Sevran, Stéphane Gatignon. Munck snakket med Gatignon allerede for noen år siden, og da tok sistnevnte til orde for å sette inn hæren mot de mange bevæpnede, narkohandlende bandene i området. Nå har han valgt å trekke seg fra borgermesterembedet for å demonstrere sin handlingslammelse overfor den utbredte islamiseringen blant de unge, som han ikke aner hva han skal stille opp mot, skriver Munck.
Den samfunnsskadelige tabuiseringen
Bakgrunnen for undersøkelsen var et ønske om å granske en problemstilling som i alt for lang tid har blitt forsøkt feid under teppet og tabuisert, skriver Munck. Forskerne ville ta et oppgjør med den tvilsomme sosiologiske tradisjonen hvor man konsekvent forsøker å forklare fundamentalisme som utelukkende et resultat av kolonialismens ydmykelse og sosiøkonomiske faktorer, og ikke et problem som springer ut av islam.
Galland mener derimot at det tilsynelatende er nettopp islam som er den avgjørende faktor bak islamiseringen av de unge, idet andelen fundamentalismen faktisk stiger i takt med familiens inntektsnivå.
Bekymringsfullt nok viser undersøkelsen at unge muslimers islamisering «ikke er en form for protest mot samfunnet – som man ser blant mange franske unge – men et desidert brudd med samfunnet».
Munck mener at undersøkelsen utgjør en akademisk revolusjon i Frankrike, og viser til sosiologen Hugues Lagranges skjebne. I 2010 påviste Lagranges omfattende studie at unge med afrikansk og nordafrikansk bakgrunn i Frankrike, for øvrig i likhet med Norge, Danmark og Sverige, var overrepresentert på kriminalstatistikkene. Han ble umiddelbart utsatt for noe nær en akademisk og journalistisk lynsjing, konstaterer Munck. Og som de fleste andre som har levert uønskede rapporter og studier har han blitt utsatt for anklager om rasisme og høyrekstremisme.
Sosiologisk oppgjør med unnskyldnings-kulturen
Behandlingen av Hugues fikk sosiologene Gérald Bronner og Etienne Géhin til å ta et boklig oppgjør med det de kaller «unnskyldnings-kulturen», som minimerer religionens rolle og legger hovedvekten på den sosiale determinisme for å forklare økt radikalisering (Le danger sociologique, Sociologiens fare, 2017).
Da Galland og Muxels undersøkelse ble iverksatt på Bronners oppfordring, er de to er fullt klar over at de beveger seg i et intellektuelt minefelt.
Men Galland og Muxel er – i motsetning til alt for mange av deres europeiske kolleger innen innvandrings-, integrerings og islamforskning – tydeligvis ærlige forskere. Til Munck sier Galland det som for bare noen tiår siden var en ren selvfølgelighet blant europeiske forskere:
– Man kan ikke la være å undersøke virkeligheten fordi man er redd for å stigmatisere noen. Man må se realitetene i øynene for bedre å kunne diskutere dem og sette inn tiltak der det er nødvendig.
Så spørs det bare om europeiske politikere og Bortforklaringsbrigaden er modige nok til det. Ett er uansett sikkert: undersøkelsen fra Frankrike er så foruroligende at den burde gi gjenlyd langt utover Frankrikes grenser.