Frankrikes hittil mest omfattende empiriske studie av den økende radikaliseringen av unge muslimer ble nylig publisert, og resultatet er foruroligende. Mens resten av det franske samfunnet blir mer og mer sekularisert og kulturelt liberal, blir landets yngre muslimer mer og mer islamistert. Bak studien står sosiolog og forskningssjef ved CNRS, Olivier Galland, og sosiolog og forskningssjef ved det sosiologiske institutt GEMASS ved Sorbonne, Anne Muxel.
Ny studie i en lang rekke
Galland og Muxel har foretatt en spørreundersøkelse av 7000 gymnaselever på 23 gymnas i sosialt belastede områder i Créteil utenfor Paris, Aix-Marseille, Lille og Lyon. Undersøkelsen ble deretter fulgt opp med både individuelle og gruppevise intervjuer.
– Resultatene er mildt sagt rystende, sier Olivier Galland, som opplyser at undersøkelsen viser helt entydig at unge franske muslimer blir islamisert. – Deres verdier og overbevisninger står i skjærende kontrast til Repbulikkens, fastslår han.
Dette gjelder blant annet synet på vitenskap. Hele 81 prosent av unge muslimer mener at religion kan forklare klodens opprinnelse bedre enn vitenskapen. Til sammenligning mener bare 6 prosent kristne det samme. Når det gjelder forholdet til ytringsfrihet og respekt for religion er det svært store forskjeller mellom unge muslimer og det omgivende samfunn. 80 prosent av muslimene mener at man ikke kan gjøre narr av religion, og et flertall fordømmer ikke massakren på Charlie Hebdos redaksjon. Mange mener da også at magasinet på en måte ba om det på grunn av karikaturene av den muslimske profeten Muhammed.
Identitet til besvær
I undersøkelsen fremgår det tydelig at mange unge muslimer oppfatter islam som «meget nært knyttet til deres egen identitet, forstått på den måte at de føler ethvert angrep på islam som et angrep på dem personlig», sier Galland til Munck.
Når denne religiøse og identitetmessige absolutismen kobles til en utbredt toleranse for vold og mangel på respekt for myndighetene, landets lover og rettstatens representater, blir resultatene for alvor bekymringsfulle, konstaterer Munck. 30 prosent synes det er akseptabelt å gripe til våpen for å forsvare islam. Blant disse 30 prosentene er andelen som ikke fordømmer massakren på Charlie Hebdo hele 70 prosent.
– Selv om vi naturligvis ikke kan si noe om hvorvidt disse unge kunne finne på å gripe til våpen i islams navn, gir den økende islamiseringen særlig grunn til bekymring fordi den viser en kolossal kløft i det franske samfunnet som vi er nødt til å ta meget alvorlig, fortsetter Galland.
Ikke en protest, men et brudd med samfunnet
Bakgrunnen for undersøkelsen var et ønske om å granske en problemstilling som i alt for lang tid har blitt forsøkt feid under teppet og tabuisert. Forskerne ville således ta et oppgjør med den tvilsomme sosiologiske tradisjonen hvor man konsekvent forsøker å forklare fundamentalisme som utelukkende et resultat av kolonialismens ydmykelse og sosiøkonomiske faktorer, og ikke et problem som springer ut av islam.
Galland mener derimot at det tilsynelatende er nettopp islam som er den avgjørende faktor bak islamiseringen av de unge, idet fundamentalismen stiger i takt med familiens inntektsnivå. Bekymringsfullt nok viser undersøkelsen at unge muslimers islamisering «ikke er en form for protest mot samfunnet – som man ser blant mange franske unge – men et desidert brudd med samfunnet».
Islamismens fremmarsj er faktisk blitt så påtagelig at 100 fremtredende franske intellektuelle og kulturpersonligheter, blant dem grunnleggeren av Leger Uten Grenser, advarte mot økende islamismen i en oppsiktvekkende felleserklæring i mars. – Vi er uenige om det meste, men vi er enige om å uttrykke vår bekymring over den økende islamismen, heter det i erklæringen.
Rapporter i kø
Frankrike er ikke alene. De siste årene har det kommet en jevn strøm av undersøkelser, studier og rapporter med lignende resultat fra flere europeiske land. I 2015 viste en undersøkelse foretatt av Rambøll at danske muslimer blir mer bokstavtro. En liknende undersøkelse ble gjennomført i 2006, og viste store forskjeller. I 2006 mente 62,4 prosent at koranen skal tas bokstavelig, i 2015 var andelen steget til 77,2 prosent. I 2006 mente 28,6 prosent at jenter skulle bruke hijab når de kom i tenårene, andelen økte til 42,7 prosent i 2015.
I samme gate finner vi undersøkelser fra WZB (2013), Policy Exchange (2007) og Populus (2015). Policy Exchange viser at de yngre er preget av fundamentalisme kontra de over 55 år. For eksempel ønsker hele 37 prosent av unge muslimer i alderen 18 – 24 år å leve under sharialover, viste undersøkelsen fra 2007. WZB Berlin Social Science Centers undersøkelse «Six Country Immigrant Integration Comparative Survey» tok for seg marokkansk og tyrkiske innvandrere i Østerrike, Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland og Sverige. Den viste at majoriteten av muslimer i Europa mener at sharialover skal ha forrang for sekulær lovgivning og lovverk i sine respektive europeiske land.
I 2016 viste en undersøkelse om britiske muslimers holdninger et stort gap mellom den muslimske minoriteten og det omgivende samfunn. Tidligere leder for Likeverds- og menneskerettskommisjonen, Trevor Philips, presenterte resultatene i programmet «Hva britiske muslimer virkelig mener». Undersøkelsen er utført av meningsmålingsinstituttet ICM på oppdrag for den britiske TV-stasjonen Channel 4. ICM intervjuet 1801 personer som identifiserer seg som muslimer. Mer enn halvparten mener at homofil sex bør forbys og nesten en fjerdedel ønsker at sharia-lover skal erstatte britisk lov i deler av landet. En tredjedel mener det er akseptabelt at muslimske menn har flere koner og 39 prosent mener at koner alltid må adlyde ektemannen, mens halvparten mener det er uakseptabelt at en homofil person er lærer for barna deres. En av seks ønsker å leve mer segregerte fra det britiske storsamfunnet.
Fire prosent, tilsvarende 100.000 britiske muslimer, svarte at de hadde sympati for selvmordsbombere som «sloss mot urettferdighet.» På spørsmål om de ville rapportere det til politiet hvis de kjente noen som involverte seg til terrorstøtte i Syria, svarte bare en av tre bekreftende.
Dette er bare noen få av de mange rapportene som har vært publisert det siste tiåret, og som nesten alle har lignende resultater.
Når man deltar i det offentlige ordskiftet om innvandring og islam, skulle man imidlertid tro at ingen av disse rapportene fantes. Så godt har den innvandringsliberale og islamforskrekkede politiske, akademiske, kulturelle og mediale eliten lyktes med å enten diskreditere dem eller tie dem ihjel. De er visste enkeltstående, metodologisk feilaktige og/eller anekdotiske av meget begrenset verdi alle som én.
Eller de er skrevet eller referert til av feil person.
Landeplagen Hege
Feil person er for eksempel Hege Storhaug, som var ute på islambanen lenge før de fleste hadde kommet seg ut av garderoben. Denslags straffer seg som regel. Norsk kulturelite fikk følgelig åndenød av bestselgeren Islam. Den 11. landeplage. Andre som faktisk passerer som intellektuelle advarte faktisk folk mot å i det hele tatt lese boken – bemerkelsesverdig advarsel i et angivelig opplyst land med en lang akademisk tradisjon.
I boken referer Hege Storhaug til rapport «Radikal generasjon» som sommeren 2015 ble lagt på den franske regjeringens bord. Rapporten var bestilt av daværende statsminister Manuel Valls, som ville skaffe seg innsikt i verditilstanden blant unge muslimer.
I rapporten fremgår det at en økende andel unge muslimer, både med innvandrerbakgrunn og konvertitter, snur ryggen til Frankrikes samfunnsmodell og verdier. De aktuelle unge beskrives som «frustrert ungdom klar til opprør». De har ikke noe «anker» i samfunnet og ingen «forståelse for republikken», som for dem består av «utvannet liberalisme» og «svake verdier». Derfor har de utviklet en «veldig svak følelse av å tilhøre et nasjonalt fellesskap». «Den antidemokratiske offensiven» blant de unge gir seg uttrykk i «islamistisk radikalisme», som er en «oppadgående bevegelse i samfunnet vårt».
Denne bevegelsen gjør seg gjeldende «i alle kretser» og beskrives som et «massefenomen». I den «første bølgen» av jihadisme så man først og fremst «sårbare individer som var lette å rekruttere». I det rapporten kaller en ny bølge, ser man imidlertid at mer «stabile» personer rekrutteres, personer som ikke har en «profil» som åpenbart avslører dem som radikalisert. Følgelig er de vanskelige for omgivelsene å identifisere. Rapporten konstaterer at «det er sannsynlig at dette fenomenet vil vokse». Det advares videre om at en «radikal utkant kan påvirke en hel generasjon». Rapportforfatterne forventer derfor «et ras av jihadister» blant de unge, både i selve Frankrike og ved at unge verver seg til kamp i og for Den islamske staten. Ikke først og fremst fordi de unge har «morderiske lyster», men fordi «jihads teoretiske dimensjon er den mest komplette avvisningen av demokratiet».
Økt tildekning = dårlig nytt
Rapporten påpeker videre at tildekning av kvinner «er alltid den første kampanjen for radikalisme», og at den skjer ved både «religiøse krav og mer eller mindre vennlig press». Økende bruk av islamsk tildekning er med andre ord ikke noe godt tegn.
Problemene denne bevegelsen medfører er mange og viser seg på mange forskjellige plan i samfunnet. I skolene blir det for eksempel stadig vanskeligere å undervise i seksualitet og prevensjon på grunn av skolens «frykt for reaksjoner fra elever og foreldre i særdeleshet». Når slike emner heller ikke «diskuteres i familien», er de unge prisgitt hva de religiøse forteller dem.
Islamsk kjønnssegrering: En del av problemet
Forfatterne advarer også den franske regjeringen om hvordan unge muslimer avskjæres fra kontakt med det motsatte kjønn. Blant unge menn fører det til «seksuell frustrasjon» og «hat», og påfølgende radikalisering. De er «fratatt møter med kvinner i sin generasjon», som på sin side også lever isolert. De viser til at det er en overvekt av jenter og unge kvinner som er en del av det nye «massefenomenet» med totalt å avvise det franske samfunnet. Det skjer som en form for frigjøringskamp, for ved å gå med i den radikale bevegelsen frigjør de seg fra den sosiale kontrollen, i familiene og nærmiljøene, hvor islamske dogmer struper friheten deres. Ikke minst frigjør de seg fra omgivelsenes kontroll over deres seksualitet, som kommer til uttrykk med kjønnssegregering og krav om arrangert ekteskapsinngåelse, noe som også har medført at jenter og kvinner mister sin forankring som franske borgere.
De unge kvinnene trenger imidlertid ikke å reise til krigsområder for å ta kontroll over eget liv, i stedet velger de full underkastelse for islam som alternativ livsstil, hvilket «frigjør» dem til å inngå religiøse ekteskap i byer som Marseille. «Splittelse av kjønnene» og derav «frustrasjon» blant unge av begge kjønn, gjør de lokale ekstreme kreftenes «ekteskapelige og seksuelle tilbud» tiltrekkende.
Villet blindhet eller en totalitær fristelse?
Da er det sannelig flott at vi har politikere, byråkrater, akademikere og NGO-er som står klare til å gi islamistene hjelp og støtte – ikke sjelden under dekke av «barnas beste/ivaretakelse av barnas rettigheter» – i form av kjønnssegregerte fritidsklubber, svømmehaller og skoler.
Olivier Galland og Anne Muxel er – i motsetning til altfor mange av deres europeiske kolleger innen innvandrings-, integrerings og islamforskning – derimot ærlige forskere. Galland sier sågar det som for bare noen tiår siden var en ren selvfølgelighet blant europeiske forskere:
– Man kan ikke la være å undersøke virkeligheten fordi man er redd for å stigmatisere noen. Man må se realitetene i øynene for bedre å kunne diskutere dem og sette inn tiltak der det er nødvendig.
Ingen som har lest Storhaugs bok og de ovenstående rapportene blir overrasket når det kommer en ny rapport med lignende resultat. Vi blir ikke overrasket over reaksjonen fra den kaklende klasse heller, for den er så forutsigbar som den kan få blitt. Metodene for å avfeie eller bagatellisere funnene likeså. Men rapportene, og ikke minst observasjonene på bakken, er etterhvert så mange og entydige at det bare er et spørsmål om tid før debattsabotørene blir blåst av banen til beste for oss alle.
I virkeligheten er de både reaksjonære og trangsynte, i tillegg til at de ser – selv om de projiserer det over på alle andre – på muslimer som en homogen blokk. Det er de ikke, det finnes store grupper muslimer som slett ikke applauderer islamismen. De kjenner lusa på gangen, for mange flyktet fra den til det de trodde var et fristed i Europa, men fant at islamistene enten hadde fulgt etter dem eller var vel innstallert da de kom. Og at europeiske politikere, akademikere og medier faktisk hjelper, skjermer og støtter dem ved å slå ned på alt som ikke passer inn i deres eget og islamistenes verdensbilde.
Skjønn det den som vil. Jeg gjør det ikke.