Både Utdanningsetaten og mobbeombudet (!) er koblet inn etter at lektor Simon Malkenes beskrev en særdeles urolig time på Ulsrud videregående skole. Elevene føler seg nemlig krenket, må vite. Og det er visst så forferdelig at det til og med finnes en egen, ny lov mot det:
Det pågår for tiden en debatt i Osloskolen om bruk av Opplæringsloven § 9 a-5, skjerpet aktivitetsplikt, og ansattes ytringsfrihet. Denne paragrafen var ny av 01. august 2017, og skal sikre elever mot krenkelser utført av voksne. Dette er en viktig og nødvendig paragraf.
Skolens ledelse, med rektor David Dunlop i spissen, har iverksatt en granskning av den krenkende lærer, som i verste fall risikerer sparken.
Utdanningsdirektør Astrid Søgnen synes også synd på de aktuelle elevene ved Ulsrud: elever skal slippe å føle seg uthengt og stigmatisert av sin egen lærer, skriver hun i Aftenposten.
Si meg, finnes det ikke lenger noen voksne mennesker her til lands?
La oss se litt nærmere på elevadferden Malkenes var «frekk nok» til å beskrive i all sin prakt:
Vi er i gang her. R kom sju minutter for sent. B kom 08.30. K er borte. P har ikke bok. M har ikke bok. S kaller R for tulling og jævla inder. B lager prompelyd. B og R diskuterer om B skal jobbe. S roper at han har jobbet, og at han nå skal begynne. Nå må jeg avslutte timen.
Det er altså ikke femåringer med ADHD vi snakker her, men 15-16 åringer. Som åpenbart ikke klarer å oppføre seg som folk.
Fri og bevare oss fra klientstat og sosionomvelde!
Personlig vinner jeg neppe NM i mor, men har gjort mitt beste for å lære barna mine at deres egen adferd og egne valg har konsekvenser, og at de får stå for dem. Nå har begge vokst seg store, men Malkenes-debatten vekket til live et gammelt minne, da junior var 7 år og ikke utpreget enkel å administrere. Det hører med til historien at han på de tider hadde fått ødelagt trommehinnene sine, så mens vi ventet på operasjon, var han i praksis døv. Og vel, barn er barn, så det lille han likevel hørte, valgte han som regel suverent å ignorere. En formiddag ringer en oppgitt lærer og legger ut om vår kjekke, men egenrådige sønns adferd, som i grunn minnet om ungdommene på Ulsruds. Ikke satt han stille, han skravlet på inn- og utpust, fartet rundt og forstyrret alle andre. Det hørtes i det hele tatt ut som enmannsopptøyer. Derfor tok det litt tid før jeg oppfattet at dette faktisk fant sted i timene og ikke i skolegården eller på gangen.
Så ble jeg også nødt til å spørre: – Æh, sier du til meg at dette skjer i klasserommet når dere har timer, altså…? Jada, det gjorde det. Og det var ikke bare én lærer tilstede for å undervise de søte små, det var to. – Men kjære all verden, dere må jo snakke til ham – han får ikke lov til å oppføre seg sånn, det vet han godt. Han hører dårlig og ikke er han helt enkel å ha med å gjøre heller, det vet dere, for dette har vi hatt flere møter om. Det er bare å snakke hardt til ham, det gjør vi hjemme også når han er sånn og han både tåler og takler det. – Ja, men vi skal jo helst ikke stigmatisere ham foran klassen da, vet du, sa klasseforstanderen.
Da la jeg på røret. Uten å si hadet.
Stigmatiseringsangst
Oppriktig talt: her løper altså poden rundt i klasserommet, nekter å ta beskjeder, skravler i munnen på alt og alle, bråker, forstyrrer medelevene og oppfører seg mer eller mindre som et vognlass med apekatter. Og de voksne som skulle holde styr på klassen mente at han ville bli stigmatisert av å bli tilrettevist på skikkelig manér. Det er det reneste vås, for han sto selv for den eventuelle stigmatiseringen. Det er jo ikke slik at de andre elevene ikke la merke til oppførselen hans, liksom, og først ville blitt oppmerksom på den hvis/når han fikk ordentlig tilsnakk.
Slike mennesker lar vi altså få kloa i barna våre fra de er små. Er det rart det går galt for mange?
Det er ikke lektor Malkenes som har stigmatisert de aktuelle elevene ved Ulsrud videregående; det har de – og muligens foreldrene deres – gjort helt på egenhånd. Og om foreldrene ikke er i stand til å oppdra barna sine, så hjelper det definitivt ikke med en skole, en utdanningsetat og et mobbeombud som føler at elevenes adferd ikke bør ha noen konsekvenser for dem. For hva lærer de vel av det – for ikke å snakke om alt det andre de heller ikke lærer fordi de ikke gidder å følge med på den kostbare undervisningen de faktisk får?
Utdanning koster dyrt
Kanskje det er en idé å slutte å fremstille utdannelse og skoler i Norge som en slags gratistjeneste? Det er riktignok gratis for de som går der, men skole- og utdanningssystemet koster fellesskapet skjorta å drifte, og da har fellesskapet krav på å få noe igjen for det. At elevene sitter stille, har med seg skolemateriellet sitt og holder munn i timene er et absolutt minimum. Barn og unge i velferdsstater er svært heldige som i det hele tatt får gå på skole, men som med det meste man «får gratis» uten å gjøre noe som helst for det: man setter tydeligvis ikke pris på det og har heller ingen respekt for det. Skoleplasser koster penger og enhver elev bør gjøres oppmerksom på det, og at det faktisk foreligger visse forventninger til vedkommende. Forventninger vi krever at de innfrir som best de kan.
Nå går junior på videregående, og har for lengst sluttet å stigmatisere seg selv, samtidig som han jo lærer det han skal. Man skal jo videre her i livet og da er det en klar fordel at man får med seg nødvendig lærdom. En av dem er – bør i alle fall være – at det ikke finnes noen gratis lunsj, og at asosial adferd har konsekvenser.
I stedet virker det som om Utdanningsetaten, skoleledelsen og mobbeombudet arbeider aktivt for å gjøre skolen om til en barnehage, umyndiggjøre elevene og frita dem fra personlig ansvar.
For tenk om de blir krenket, stakkars. Det er visst så fælt at man skulle tro at verden går under av det. Det er vel også derfor stadig flere tror at det er en menneskerett å ikke bli krenka, djupt såra og vonbråtne, i den grad at deres oppslutning om ytringsfriheten synker. Man synes nemlig at ytringsfriheten ikke bør brukes til ytringer som kan krenke eller utfordre sarte sjeler som ikke liker å bli krenket eller utfordret. Det er det for så vidt ingen som gjør, men de fleste av oss lever greit med det.
Evige klienter
Men selv vår ærede politiske ledelse tror faktisk at det eksisterer en rett til å ikke bli krenket. I november 2015 hadde følgelig Erna Solberg dette å si:
– I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes.
Flott signal å sende fra regjeringshold! Når landets statsminister tror dette, er det ikke så rart at den oppvoksende slekt tror det og da blir det også mer forståelig hvorfor Utdanningsetaten, skoleledelsen og mobbeombudet opptrer som de gjør.
En slik rett finnes imidlertid ikke, og derfor bør vi gå inn for å lære våre unge å takle eventuelle krenkelser, fremfor å degge for deres sårede ego. Alle har nemlig godt av å møte litt motgang, for det vil man gjøre på så mange vis og på så mange arenaer innen man går i graven. Det vokser man da også på. Det er neppe til skade for de unge å lære å forholde seg til at de og deres følelser ikke er universets sentrum heller. Noe annet de burde lære, er å holde styr på følelsene sine.
De vil fort nok havne i arbeidslivet og oppdage på den harde måten at ingen er nevneverdig interessert i følelseslivet deres.
De av dem som kommer i arbeid da, selvfølgelig. Det er jo ikke lett å få bestått vitnemål når man forveksler skolen med en fritidsklubb og læreren med en lekeleder. Det er mange om beinet selv for de enkleste jobber i dag, og har du ikke bestått vitnemål, stiller du rimelig langt bak i køen.
Men slik Utdanningsetaten, skoleledelsen og mobbeombudet håndterer Malkenes-saken, kan man imidlertid fort komme på den tanken at deres misjon ikke er å utdanne dagens unge til å bli voksne, ansvarlige mennesker som kan begå seg i samfunnet og skaffe seg en jobb, men å gjøre dem til evige barn. Og dermed evige klienter.
Det lover ikke godt for fremtiden, for de lettkrenkede, sensurivrige unge er morgendagens ledere.
Med det krenkokratiet nå lærer dem er det langt fra sikkert at samfunnet de vil prege blir godt å leve i.