Stadig flere politiske partier finner at de har havnet i dårlig selskap. Eller rettere sagt; at de selv har invitert det dårlige selskapet. Og verre enda: de setter disse menneskene i samfunnsinstitusjoner hvor de ikke har noe å gjøre, men hvor det får store konsekvenser for oss andre. Som for eksempel skandale-dommen i Solna. Den var ingen velgervinner for Centerpartiet, som reagerte med å ekskludere Ebtisam Aldebe og Hasan Fransson øyeblikkelig. Likevel sank de kraftig på meningsmålingene.
Islamister i maktens sirkler
Centerpartiet er ikke alene. Moderaterna har hatt en riksdagspolitiker som mener at menn har rett til å slå sine koner. Koner i flertall, for Abdirizak Waberi støtter muslimske menns angivelig guddommelige rett til å ta seg fire koner. Miljöpartet hadde boligministeren Mehmet Kaplan, som deltok på møter med den islamistiske og sterkt antisemittiske organisasjonen Milli Görus, og måtte gå av i 2016. I tillegg hadde de kandidaten Yasri Khan, som i likhet med Kaplan kom fra den heller tvilsomme organisasjonen Svenska Muslimer för Fred och Rättvisa, og måtte forlate partiet da det ble kjent at han nektet å håndhilse på kvinner. Flere i partiledelsen visste dette fra før, men reagerte altså ikke før det ble oppstyr i pressen. Socialdemokraterna valgte inn Omar Mustafa i partiledelsen. Han hadde bakgrunn fra en rekke muslimske organisasjoner, og som leder for Islamiska förbundet i Sverige hadde han flere ganger inviteret antisemittiske og homofiendtlige predikanter. Etter massiv kritikk måtte han forlate partiet i 2013.
Eksemplene er altså mange. Og mange er de som har varslet om disse personene og deres holdninger fra før, for fullstendig døve ører. Det finnes til og med eksempler på at varslere har fått sine egne karrièrer ødelagt. Som f.eks. Socialdemokraten Carina Hägg, som advarte mot nettopp Mustafa før og under valget av ham som partistyremedlem. Som følge av det ble hun presset ut av sitt eget parti, hvor hun hadde vært riksdagsmedlem siden 1995. Hørte noen ordet «unnskyld»?
Hvert eneste tilfelle har vakt stor oppsikt i mediene, og de forskjellige partier har reagert ualminnelig raskt. For er det noe de ikke liker, så er det anti-velgervinneri!
Overhodet ikke enkelttilfeller
Det blir fremstilt slik, men det dreier seg ikke om uheldige omstendigheter eller mangel på kunnskap. Det offisielle Sverige har i flere tiår fredet, fremmet og finansiert en egen «islamistelite», som de deretter rekrutterer fra, og således gir politisk innflytelse og makt. Det skjer neppe med hensikt, men kunnskapen om disse gruppene og deres agenda er nå såpass stor at det ikke finnes noen unnskyldning for ikke å kjenne til problematikken og utvise meget stor forsiktighet i omgang med disse gruppene.
Samtlige av de eksemplene som er nevnt over, har nemlig samme bakgrunn: de har sirkulert som ledere i de samme statstøttede organisasjoner, hvor av noen står frem som rene trossamfunn; andre som såkalte antidiskriminerings- eller rettighetsorganisasjoner. Eller for å si det med Rebecca Weidmo Uvell: Rettighetsindustrien. Mustafa er intet unntak. Han har vært i Ibn Rushd, Sveriges Unga Muslimer, Islamiska förbundet og Forum for European Muslim Youth and Student Organisation. De fleste av dem deler religionspolitisk ideologisk fellesskap med Det muslimske brorskap, og arbeider for samme samfunnsendringer: segregering av muslimer fra det øvrige samfunn, maktstilling innad i det muslimske miljøet og politisk innflytelse.
Hvorfor det? Mye skyldes nok at den poltitiske ledelsens multikulturelle orientering overstyrer det meste. Alle skal jo med, må vite, og representasjon er også viktig. Hva den representasjonen representerer, later til å være fullstendig underordnet.
Det vil man imidlertid ikke innrømme, så da tyr de regelmessig til det tafatte: «vi har vært naive». Eller «vi visste ikke». Det er selvfølgelig ikke sant, for de hadde alle forutsetninger for å vite. Og ordet «naiv» dekker ganske enkelt ikke over «valgt uvitenhet til tross for mange advarsler».
For dette er ikke noe nytt problem. Den svenske islamisteliten er ikke stor, det er de samme navnene som går igjen. Men de mottar enorme pengebeløp og har betydelig politisk innflytelse. Varslerne har vært mange. En av dem er litteraturviter, forfatter og tidligere sjefredaktør i Axess, Johan Lundberg. I 2013 skrev han boken Ljusets fiender, og gjorde allerede da oppmerksom på tingenes tilstand.
Antirasisme = frikort
For den aktuelle islamisteliten dekker seg under antirasisme, hvilket tilsynelatende får enhver karrièrepolitiker til å miste enhver kritisk sans. Å ja, er du antirasist, ja? Vad bra! Ja, da gjør det jo ikke noe at du er antidemokrati, ser på halve planetens befolkning som undermennesker og/eller eiendeler, er shariatilhenger og synes det er greit å slå og/eller steine kvinnfolk, drepe homofile eller at du hater jøder, feil muslimer og andre vantro. Kjernekar er du!
Man skulle tro at denne typen kritikkløshet gikk ut på dato for 10-15 år siden, men sammenligner vi dagens tilstand med tilstandene Lundberg beskrev i 2013, ser vi at lite eller ingenting har endret seg på dette området.
For bare se hva han fant:
Under arbetet med slutkapitlet i min bok «Ljusets fiender», vilket handlar om vårens kravaller i Husby, kom jag i mitt sökande efter ideologiska underströmmar att stöta på en rad organisationer som förvånade mig genom att ett fåtal namn ständigt återkom: Mattias Gardell, Rashid Musa, Kitimbwa Sabuni och Fatima Doubakil, för att nämna några. Ibland hade dessa personer framträdande positioner i organisationerna. I andra fall bjöds de in som regelbundna föreläsare eller seminariedeltagare. Ibland dök de upp som författare till bidragsansökningar.
Organisationerna lystrade till namn som Afrosvenskarnas riksförbund, Muslimska mänskliga rättighetskommittén, Studieförbundet Ibn Rushd, Charta 2008 och Forix, Förorternas riksdag. För att blott nämna några.
Om personene og organisasjonenes navn lyder kjent, er det fordi de er det. Les mer om dem her.
Flera av dessa organisationer påstods ha antirasistiska syften. Ofta sade man sig kämpa för mänskliga rättigheter. Vid ett närmare studium upptäckte jag dock att flera av organisationernas huvudfrågor var ännu mer begränsade än antalet frontgestalter. Noga besett inskränkte de sig till två: Påvisandet av rasism mot muslimer och kamp mot den nuvarande terrorlagstiftningen. Ofta sammanföll de två: Kamp mot islamistisk terrorism framställdes i alarmistiska ordalag som ett västvärldens krig mot muslimer.
En gjenganger er Afrosvenskarnas Kitimbwa Sabuni, som har kultur- og demokratiminister Alica Bah Kunkes øre og er ytterst populær i media. Han rasist- og rasismeerklærer regelmessig så godt som alt og alle, og er derfor – naturligvis! – en del av det særdeles gode selskap i Sverige. Han mener at landet han bor i er en islamofobisk apartheidstat, gjennomsyret av rasisme. Eksempler på denne rasismen og islamofobien? Statlige kampanjer mot ærevold, tvangsekteskap og ekteskap med mindreårige.
Uakseptable holdninger alle vegne
Litt på sidelinjen: Hvordan svenske myndigheter kunne utgi noe så grotesk som den nylige brosjyren mot barneekteskap, blir straks mer forståelig når man vet at mennesker som Sabuni har regjeringens velvillige øre. Han som andre som sier «antirasisme» og «antidiskriminering», og dermed siver deres øvrige uakseptable holdninger fritt inn i hver minste sprekk i det offentlige.
Antirasisme dekker i dag over nær sagt alle synder:
Men det antirasistiska arbetet visade sig ta sig än märkligare uttryck. Till Café Pan Afrika på Södermalm i Stockholm bjöd man för drygt ett år sedan in Raheem Gillman för att föreläsa om den arabiska våren. Tesen i föredraget var att den islamistiska terrorismen, liksom världspolitiken, till stora delar varit iscensatt för att ge Israel legitimitet att påbörja en expansion som planerats alltsedan Gamla testamentets dagar. Gillman menade att «USA kontrolleras helt och hållet av Israel». Om tio år har Israel enligt hans spådomar expanderat så att landet omfattar hela Mellanöstern och Nordafrika. Gillman är konvertit, av svensk-kubanskt ursprung, och medverkade i mars 2010 i en diskussion i Studio Ett, om Lars Vilks. Då företrädde han Sveriges unga muslimer. På Café Pan Afrika var det sjätte gången han föreläste.
Arrangör av Gillmans antisemitiska föredrag var Afrosvenskarnas riksförbund och studieförbundet Ibn Rushd. 2013 fick Ibn Rushd 15,6 miljoner i bidrag från Folkbildningsrådet. 2012 beviljades man därtill miljonbelopp från Ungdomsstyrelsen. Afrosvenskarnas riksförbund fick 2012 närmare en och en halv miljon i bidrag från Allmänna arvsfonden för ett projekt för funktionshindrade afrosvenskar. Därtill fick man 2013 drygt 200 000 från Ungdomsstyrelsen samt har under de senaste tre åren beviljats drygt 200 000 om året från Folke Bernadotteakademin.
På bakgrunn av offentlige dokumenter, påviser Uvell de mange «antidiskrimineringsbyråene» som har mottatt minst 52 millioner kroner fra MUCF siden 2012. Ettersom de også får andre offentlige bidrag, anslår hun at den reelle summen er mellom 150 og 200 millioner i perioden 2012-2017.
Ingen islamister i våre institusjoner, takk!
Politisk ledelse ikke bare finansierer, men inviterer islamister inn i varmen og gir dem maktposisjoner. Etterpå hevder man at man ikke visste. Den unnskyldningen er ikke gangbar lenger. Er det noe islamister i vesten gjør, så er det å holde seg så nær makten som mulig. Våpenet de bruker er plussord som rettigheter, toleranse og mangfold – artig nok, siden de samme dreper alt av rettigheter, toleranse og mangfold der de får makt – kombinert med vestlige eliters hysteriske frykt for ord som rasist og islamofob. Det er deres foretrukne Modus Operandi.
Dette tør nå være så allment kjent at hvis man ikke vet det, er man enten inkompetent og bør fjernes fra eventuelle maktstillinger, ellers så synes man at islamisme er legitimt og helt greit. Da skylder man i så fall å svare på hvorfor det. For hver gang islamister og deres tankegods får innflytelse, blir våre samfunn dårligere. Så enkelt er det. Det er bare å se til tilstandene i Europas parallellsamfunn. De utgjør islamistenes maktbase, og holdningene som dyrkes frem der spiller også over i det øvrige samfunn i tilfeller som f.eks. Solna-dommen og den vanvittige barneekteskapsbrosjyren.
Bøtta bør med andre ord stoppe her.