Drapsstatistikken i London er svært dyster. På kvelden 2. april ble en jente (17) funnet i Tottenham med skuddskader, men ambulansepersonell klarte ikke å redde livet hennes. Bare minutter etter kom det melding om en ny skyteepisode, bare kilometer unna. Offeret denne gangen var en gutt (16), som fortsatt skal kjempe for livet.
– Situasjonen er helt ute av kontroll
Tallenes tale er at jenta ble det 46. drapsofferet i London så langt i år, altså på tre måneder. Det betyr igjen at Londons drapstall kan sammenlignes med New York, en by som tidligere har vært kjent for svært mange drap. Men i New York tok de for noen år siden et grep om situasjonen. Det betyr igjen at for London har antall drap steget med 38 prosent siden 2014, i New York har antall drap gått ned med 87 prosent siden 1990, melder TV 2. Både London og New York har et innbyggertall på rundt 8 millioner mennesker.
Samtidig er det nesten seks ganger større sjanse for å oppleve innbrudd i London enn i New York, og større sjanse for å bli ranet eller voldtatt i London.
Politiet sier at utviklingen de to siste månedene er skremmende.
– Ett drap er ett for mange, og vi arbeider hardt for å forstå utviklingen. Vi gjør alt vi kan for å hindre disse tragiske hendelsene, sier en talsmann for politiet i London, kjent som The Met.
Det gjør ikke saken bedre at mange av drapene virker tilfeldige og uten motiv. Tidligere politietterforsker Leroy Logan sier volden er som et virus.
– Jeg forstår ikke hvordan vi har havnet her, og situasjonen er helt ute av kontroll. Vi er vitne til at vold sprer seg som et virus, og vi er nødt til å møte problemet på et helhetlig måte. Politiet må involvere de ulike samfunnslagene.
Londons ordfører, Sadiq Khan, har bedt om et hastemøte med statsminister Theresa May og lederen i The Met for å se hva som kan gjøres for å stanse utviklingen. Det er også foreslått studieturer for sentrale personer til nettopp New York for å se hva de har gjort for å snu trenden.
Kriminalitetsnedgang i New York
New York er trolig er den storbyen i hele den vestlige verden som har hatt den største dokumenterte kriminalitetsnedgangen de siste 20 årene. HRS har tidligere sett på denne utviklingen, og blant annet sammenlignet utviklingen på en del sentrale lovbruddsgrupper mellom New York, Stockholm og Oslo. Blant annet så vi på utviklingen i antall anmeldte voldtekter per 100.000 innbygger i henholdsvis Oslo, Stockholm og New York i perioden 2005-2012 (kilder: Brå, SSB og FBI).
Når vi ser etter trender i utviklingen skiller Oslo seg ut ved å ha den klart største økningen. Antall anmeldte voldtekter per innbygger har i Oslo økt med hele 46 prosent i løpet av de syv årene fra 2005-2012. I Stockholm var det en markant økning i anmeldte voldtekter frem til 2009, deretter ble antallet redusert. I perioden fra 2005-2012 sett under ett var det en økning i antall anmeldte voldtekter på 12 prosent. Ellers skiller Stockholm seg ut ved å ha store svingninger i forekomsten av voldtekter fra år til år. Det har etter all sannsynlighet sammenheng med at Sverige ser ut til å ha en vid definisjon av voldtekt (som også omfatter grov seksuell trakassering).
Ellers utmerker New York seg ved å ha den klart mest gunstige utviklingen. Antall voldtekter og voldtektsforsøk per 100.000 innbygger ble redusert med 22 prosent i New York i perioden 2005-2012. Nedgangen var størst frem til 2009, deretter har det vært liten nedgang. Statistikken fra New York viser at byen har hatt en svært stor nedgang i kriminaliteten over lang tid. Fra 1990 til 2012 er antall voldtekter per innbygger i New York halvert fra 30 til 15 per 100.000 innbygger. (Det finnes ikke tilsvarende lange tidsserier for Oslo og Stockholm.)
Tallene for voldtektsforsøk er definert på en likeartet måte i USA og Norge, men tallene for voldtekt i USA er i noen tilfeller ut til å være noe videre definert enn de norske voldtektstallene. I USA blir for eksempel seksuelle overgrep begått av en i familien kategorisert som voldtekt og ikke som seksuelt overgrep eller incest. Dette bidrar isolert sett til å trekke opp antall lovbrudd i USA som blir klassifisert som voldtekter. En sammenlikning av antall voldtekter i kriminalstatistikken fra Oslopolitiet og fra politiet i New York vil likevel kunne gi en indikasjon på nivået av voldtekter per innbygger. I 2012 var det registrert 40,9 voldtekter og voldtektsforsøk per 100.000 innbygger i Oslo. Tilsvarende tall for New York var 14,6. Voldtektsraten i Oslo ser altså ut til å være nesten tre ganger så høy som i USAs største by New York.
Når tallene i Oslo er så mye høyere enn i New York regner vi det som sannsynlig at også den faktiske forekomsten av voldtekter per innbygger er høyere i Oslo enn i New York. Dette er etter vår oppfatning et oppsiktsvekkende funn.
I Stockholm er voldtektsraten enda høyere enn i Oslo med 67 voldtekter per 100.000 innbygger i 2012, etter en nedgang fra hele 93 i 2009. Den svenske voldtektsdefinisjonen ser imidlertid ut til å være enda bredere enn den norske. Fra og med 2005 ble definisjonen utvidet til også å omfatte «lovbruddsgrupper som tidligere ble klassifisert som seksuell utnytting». Det er derfor vanskelig å sammenlikne den svenske voldtektsraten direkte med nivået i Norge og New York. Samtidig lå også voldtektsraten før 2005 i Stockholm langt over nivået i både Oslo og New York. I 2004 var for eksempel voldtektsraten i Stockholm 41, mens tilsvarende tall i Oslo og New York var henholdsvis 29 og 19.
Lovbruddsgruppen ran er en annen relativt likeartet lovbruddsgruppe som trolig er velegnet i forhold til internasjonale sammenlikninger. Sammenlikningen av tall for anmeldte ran per 100.000 innbyggere i Oslo, Stockholm og New York viser nok et overraskende resultat. Tallene avdekker at Oslo har en like høy ransrate som New York. I 2012 var ransraten i Oslo 143, mens den var 146 i New York. I årene 2009-2011 var ransraten i Oslo klart høyere enn nivået i New York (jamfør figur under).
Igjen ser vi at Stockholm ligger langt over nivået i både Oslo og New York, med en ransrate på hele 240 per 100.000 innbygger i 2012. Dette er nesten 70 prosent høyere enn i Oslo og New York. I tillegg avdekker tallene at New York har hatt en mer gunstig utvikling enn både Oslo og Stockholm ved at ransraten har gått ned med 21 prosent i perioden 2003-2012, mens antall ran har vært mer stabilt i Oslo og Stockholm.
New York har altså hatt en mer positiv utvikling i alvorlig kriminalitet som ran og voldtekter enn både Oslo og Stockholm. I så fall ser det ut til at kvinner har mindre risiko for å bli utsatt for vold i USAs største by enn i de langt mindre hovedstedene Oslo og Stockholm, og nå også London.
Hva har skjedd i New York som kan bidra til å forklare årsakene til nedgangen i denne form for kriminalitet? I 2014 etterlyste en større undersøkelse og mer grundige analyser av dette fenomenet, men vi prøvde oss også å peke på noen mulige forskningsbaserte forklaringer.
Hva gjorde New York?
En av de mest kjente kriminologene i USA, Franklin E. Zimring, har skrevet en bok som forsøker å forklare årsakene til den store nedgangen i kriminaliteten i New York. I boken (fra 2012) «The City That Became Safe, New York’s Lessons for Urban Crime and Its Control», startet Berkeleyprofessoren med å gjøre rede for det enorme omfanget på nedgangen i kriminalitet i New York de siste 20 årene.
Ifølge Zimring har trolig ingen by i noe vestlig land dokumentert en tilsvarende sterk nedgang i kriminaliteten over en så lang tidsperiode som New York. Mordraten i New York var i 2009 bare 18 prosent av nivået i 1990, mens ratene for voldtekter og ran i 2009 var 23 og 16 prosent av det de var i 1990. Det betyr at antall voldtekter i New York er redusert med mer enn tre fjerdedeler, mens antall ran er redusert med mer enn fem seksdeler i løpet av de siste 20 årene. Dette er, som Zimring selv påpekte, en oppsiktsvekkende sterk reduksjon.
Zimring mener bedre politi den eneste faktoren som beviselig har bidratt til å redusere kriminaliteten i New York. Bedre politimetoder, spesielt knyttet til å fjerne offentlige åpne narkotikamarkeder og såkalt «hot spot policing», er de viktigste faktorene som beviselig har ført til lavere kriminalitet i New York. «Hot spot policing» går ut på å konsentrere politiinnsatsen i de områdene av byen som har hyppigst forekomst av kriminalitet.
Teorien bak dette er at åpne narkotikamarkeder tiltrekker seg kriminelle og skaper ny narkotikarelatert kriminalitet inkludert voldskriminalitet. Derfor har politiet i New York i løpet av 1990-tallet tatt i bruk en ny metodikk som innebærer kontinuerlig overvåking av områder hvor narkotika omsettes åpent, og det føres aggressivt politiarbeid med hyppige bruk av ransakinger og arrestasjoner på steder hvor narkotika omsettes. Ett av delmålene med dette arbeidet har vært å få våpen bort fra gata, da gjennom hyppige kontroller og ransakinger av mistenkelige personer.
Zimring mener også at aktivt bruk av det nye statistikksystemet CompStat i politiarbeidet kan ha hatt en effekt. Dette fordi det målretter politiets ressursbruk mot de kriminelle «hotspotene» i byen.
CompStat prosessen er styrt av fire prinsipper, som er oppsummert som følgende:
- Accurate and timely intelligence: «Know what is happening»
In this context, crime intelligence relies on data primarily from official sources, such as calls for service, crime, and arrest data. This data should be accurate and available as close to real-time as possible. This crime and disorder data is used to produce crime maps, trends, and other analysis products. Subsequently, command staff uses these information products to identify crime problems to be addressed.
- Effective tactics: «Have a plan»
Relying on past successes and appropriate resources, command staff and officers plan tactics that will respond fully to the identified problem. These tactics may include law enforcement, government, and community partners at the local, state, and federal levels. A CompStat meeting provides a collective process for developing tactics as well as accountability for developing these tactics.
- Rapid deployment: «Do it quickly»
Contrary to the reactive policing model, the CompStat model strives to deploy resources to where there is a crime problem now, as a means of heading off the problem before it continues or escalates. As such, the tactics should be deployed in a timely manner.
- Relentless follow-up and assessment: «If it works, do more. If not, do something else»
The CompStat meeting provides the forum to «check-in» on the success of current and past strategies in addressing identified problems. Problem-focused strategies are normally judged a success by a reduction in or absence of the initial crime problem. This success or lack thereof, provides knowledge of how to improve current and future planning and deployment of resources.
Med andre ord: Vit hva som skjer, ha en plan, handle raskt og hvis det fungerer, fortsett, hvis det ikke fungerer – gjør noe annet.
Det synes å være en faglig enighet om at CompStat har bidratt til synkende kriminalitet og økt livskvalitet i New York, men det er mer usikkert om flere politifolk har noen betydning. I de siste årene har det visstnok vært en nedgang i antall politi per innbygger i New York. Det kan altså se ut til at det ikke er antall politifolk som har størst betydning, men hvordan en bruker den politiressursen en faktisk har.
Alle byer som har problemer med åpne narkotikamarkeder og der kriminaliteten er konsentrert til visse byområder, kan ha noe å lære av New Yorks erfaringer.
Væpnet politi eller ikke?
I Norge har diskusjonen om væpnet politi, eventuelt punktbevæpning, gått over tid, uten at det ser ut til at Stortinget blir enig med seg selv. Selv internt i Regjeringen synes det å være tvil. FrP ønsker bevæpning, mens Høyre har holdt tilbake.
Her kan vi trekke frem et eksempel fra Paul Colliers bok «Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century». Collier viser til de ikke utalte normene for samhandling og sjenerøsitet i et land vil gradvis bli undergravd med en rask innvandring, kombinert med multikulturalisme. Han viser til at Storbritannia har en ubevæpnet politistyrke. Sjeldenheten av denne praksisen bør i seg selv fortelle oss at den er skjør. Ifølge Collier hviler en slik praksis på en overenskomst mellom kriminelle og politiet: I møte med ubevæpnede politi bør også kriminelle være ubevæpnet. Individuelle kriminelle ville således fått en fordel av å bevæpne seg, men for at overenskomsten skal forbli i likevekt avhenger den av et usannsynlig mønster av kollektiv atferd blant kriminelle, eller som Collier sier, «en bisarr kode av anstendighet blant skurkene».
Denne svært attraktive overenskomsten er nå truet. En av grunnene er at kriminelle i enkelte diaspora har brakt med seg helt andre regler. For eksempel har Jamaica en mordrate som er 50 ganger høyere enn Storbritannia og kriminelle har en inngrodd pistolkultur. Somalia har hatt krigføring i en generasjon, så deres kriminelle er blitt sosialisert inn i ekstrem vold. En tilstrekkelig høy andel av jamaikanske og somaliske kriminelle i Storbritannia vil kunne endre atferden til den opprinnelige befolkningens kriminelle, for hvorfor følge en personlig ufordelaktig overenskomst om mange andre bryter den samme overenskomsten?
På terskelen til et slikt voldssamfunn ville en ubevæpnet politistyrke realitetsorientert seg (de ville ha bevæpnet seg) og samfunnet ville miste noe en ønsket å verne. Vurdert etter vanskelighetsgraden som andre samfunn har hatt i å etablere slike overenskomster, er det sannsynlig at når det først er mistet, vil det ytterst sjeldent kunne bli reetablert. Men her, som ellers, må man realitetsorientere seg, og da kan man begynne med trinn 1 i CompStat: Vit hva som skjer.
Collier påpeker for øvrig også at et av hovedproblemene med det han selv omtaler som «masseinnvandring fra fjernkulturelle land», som oftest har med seg det han kaller «dysfunksjonelle sosiale samfunnsmodeller». Det kan, ifølge Collier, få store negative konsekvenser for den sosiale bærekraften i det vestlige landet de kommer til. Dette fordi innvandreres dysfunksjonelle sosiale modeller og normer kan bidra til å underminere den sosiale tilliten og sammenhengskraften i befolkningen i deres nye hjemland.
Han viser til at det har tatt 10-talls generasjoner med hard kamp og arbeid for å bygge de velfungerende sosiale modellene som befolkningen i Vest-Europa i dag nyter godt av. Videre peker han på at potensialet for masseinnvandring fra ikke-vestlige land er svært stort. Hele 40 prosent av befolkningen i ikke-vestlige land svarer i undersøkelser at de ønsker å emigrere til et vestlig land, dersom de hadde hatt muligheten. Den liberale Oxfordprofessoren er derfor tilhenger av strengere innvandringskontroll, et tema han mener vestlige akademikere og politikere fullstendig har oversett, for slike kontroller er etisk nødvendige og en demokratisk rettighet for den opprinnelige befolkningen.
Så er spørsmålet hvor langt land i Europa har tenkt at en negativ kriminalitetsutviklingen skal få gå, før en finner tiden for å stramme skruen – for samfunnets skyld, for borgernes skyld og for demokratiet.