Oversersjant i Innsatsstyrke Heron, HV14, Jonas Schøning, er ikke imponert over Avisa Nordland-journalist Helge Grønmo.
Naiv og farlig
Grønmo har nemlig vært på en konsert i Bodø Spektrum og fikk seg en «skremmende opplevelse».
Grønmo viser til at «kunst og kultur løfter oss opp og gjør oss til bedre mennesker, gjør oss klokere, rausere, mer empatiske. Den bringer oss sammen. Kunsten er et fristed fra verdens problemer og ondskap.» Men, så har altså dette «fristedet» fått seg en knekk, for ifølge Grønmo har også kulturen de siste årene «vært under angrep». Til tross for at samme Grønmo forstår at sikkerhet er viktig, kritiserer han likevel konsekvensene. For på konserten var det bevæpnet politi, en utvikling han finner «høyt problematisk».
«Det var 3400 publikummere på konserten, mange av dem barn. Hvilket scenario kunne rettferdiggjøre bruk av våpen inne på Bodø Spektrum? Midt under en konsert?
Jeg blir redd av våpen, de hører ikke hjemme i den norske offentlighet, og i hvert fall ikke på kulturarrangementer der samtlige som entrer konsertlokalet blir undersøkt på forhånd. Livet er risiko. Vi kan ikke beskytte oss mot alt. Mye av det norske levesett er basert på tillit.»
Grønmo ble altså skremt av å se en hylstret pistol på en politimanns belte, sier Schøning, som er mer skremt av at dette skremmer journalist Grønmo.
«Hvis han representerer den jevne innbygger, hvis samfunnet i Norge har blitt så blåøyd at synet av en bevæpnet politimann på en konsert er skremmende, da burde politiet virkelig gå bevæpnet oftere.»
Schøning påpeker at han som mangeårig forsvarsmann med bakgrunn fra Hæren og Forsvarets Spesialstyrker finner en slik holdningen til sikkerhet og beredskap som naiv og farlig.
Realitet
Oversersjanten minner oss om at det er en betydelig skjerping av sikkerheten rundt de fleste konserter og arrangementer etter de siste års terrorhendelser. Men det handler ikke om å «angripe kulturen», slik Grønmo later til å tro, for det er verken musikken, kunsten eller kulturvirksomheten terroristene vil til livs, sier Schøning. Han peker på at det er vårt vestlige levesett og samfunn terroristene vil ødelegge.
«Derfor vil det være bevæpnet politi til stede, både på Gardermoen en mandags morgen og på Sondre Justad-konsert en lørdags kveld. Fordi du befinner deg på et sted hvor det er samlet en betydelig folkemengde, så er du et mulig terrormål. Det kan kanskje virke skremmende, men det er en realitet i dagens sikkerhetssituasjon.»
Å fornekte realiteten er livsfarlig, sier Schøning, fordi sikkerhet er forebyggende – og dermed trygghet i praksis.
Ting er ikke som før
Schøning spekulerer i hva som har skapt Grønmos frykt: At Norge ikke nødvendigvis er så trygt som vi gjerne skulle ønske? At politiet hadde mottatt trusselmeldinger? At bevæpnet politi minner om at enhver konsert er et utmerket terrormål?
Og det er dette som er kjernen i problematikken, nettopp fordi frykt er terrorens hensikt. Og hva er løsningen? Jo, sikkerhet. Derfor kan ikke realitetene fornektes. «Strutsetaktikk inviterer terroren inn», sier Schøning.
Så er det slik Schøning viser til, nemlig at Grønmo dessverre ikke er alene om en slik reaksjon. Mange fornekter realitetene. Det nytter derimot ikke å tenke «hvorfor kan ikke ting bare være slik som de var før?», rett og slett fordi ting er ikke som før.
Krenket
Schøning viser til at Grønmos holdning synes å være at politiet er ute og «tøffer seg» med våpen. Det gjør at mange opplever seg som krenket, en øvelse vi nordmenn er gode på.
«Da er trangen til å være krenket og belærende større enn takknemligheten ovenfor de som i ytterste konsekvens må ofre livet sitt for vår sikkerhet.»
Så har vi i Norge heldigvis vært forskånet for terrorangrep, i alle fall så langt, for Schøning viser også til at avvergede angrep sjelden når pressen og Ola Nordmann. Her er det vel nok til å minne om det avvergede terrorangrepet på Grønland i Oslo (april 2017) som mediene helst ville «snakke ned». Og da dommen falt i oktober 2017 het det ni måneders fengsel for «hjemmelaget bombe», til tross for at Oslo tingrett mente at hensikten var å sprenge bomben i Oslo sentrum. Retten pekte også at den 17-årige gutten, med opphold som asylsøker og nylig flyttet fra Finnmark til Oslo, hadde vært svært aktiv i ulike religiøse diskusjonsforum på nettet, blant annet med tilknytning til Profetens Ummah, og på mobilen hans ble det funnet flere videoer han hadde lastet ned, som blant annet viser hvordan IS dreper fanger.
Men vi ønsker så gjerne at terror ikke skal være en del av Norge. Da er det også lett å glemme Jens Stoltenbergs ord etter 22/7: Mer demokrati, mer åpenhet, men aldri naivitet.
Denne naiviteten finner Schøning i Grønmos innlegg, da han indirekte oppfattes til Hallo, vi bor i Norge. Her finnes ikke terrorisme. Slutt å overdriv, kom dere ned på jorda.
«Denne naive og nedlatende holdningen ovenfor de som skal beskytte oss er både uberettiget og farlig. Å beslutte hvordan politiet burde jobbe er heldigvis overlatt til andre hender og hoder.
Politiet gjør fortløpende gode vurderinger på hvorvidt de skal bære våpen eller ikke. Bevæpnet politi og militært personell vil bli et langt mer vanlig syn i Norske gater i tiden som kommer. Også i lille fredelige Bodø.»
Generell bevæpning av politiet er veien det går. Ikke fordi vi ønsker det, men fordi vi må forholde oss til at tidene endrer seg. Skal vi være «krenket» av noe, så må det være at våre nasjonale politikere i årtier har forholdt seg naivt og nedlatende. Derfor krangler de også fortsatt om bevæpning av politiet, med borgernes sikkerhet som innsats.