– Ka e det med den genser’n? Æ kan ikkje ha høy hals! fastslår Sandberg.
Vi møter nestleder i Fremskrittspartiet Per Sandberg i Fiskeridepartementet, der han for tiden er sjef. Det ante oss at vi ville møte en statsråd Sandberg i dress, så vi har tatt med en genser, en «folkelig» genser, grå ribbestrikk med høy hals som vi vil bruke til bilder. Bilder, nærmest fnyser Sandberg. Han liker ikke å bli tatt bilder av. Vi vet bedre – også Sandberg liker gode bilder av seg selv, det er bare at han ikke tror det er mulig. Det skjønner vi godt. Har du sett et godt bilde av FrPs Per Sandberg?
Når han nekter høy hals, har han for øvrig avslørt at også han er forfengelig. Men høy hals blir det.
Pers 31-13
Per Sandberg har vært i politikken siden han ble innvalgt i kommunestyret i 1987. Det gir han en anstendig fartstid på 31 år. På Stortinget siden 1997. I 2005 ble han valgt som nestleder av partiet, et verv som han har stått i på dagen 13 år. Han er ikke på valg i år, da nestleder og leder i FrP er på valg annenhvert år i ulike år. I år er det partileder Siv Jensen som søker fornyet tillit. Når Per Sandberg etter all sannsynlighet er kommet til sitt politiske 32-14 i 2019, er det, ifølge han selv, mye som tyder på at den politiske karriéren nærmer seg slutten.
Men hvem vet. Per har også vist seg som en Carl I. Hagen: Ønsket om å trekke seg ut av politikken har vært tilstede før, noe som høylytt har vært annonsert. Så kommer snuoperasjonen. Men der Carl har «savnet seg selv i politikken», kan mye tyde på at Per har en personkabal som han ønsker – og vil – skal gå opp. Og om du ikke skjønt det før, så merk deg det nå: Per som politiker er vel så mye strateg, akkurat som Carl, noe som for øvrig kjennetegner en god politiker. Men selv liker Per best å selge seg som ærlig. Spørsmålet er når strategen tar over for ærligheten. Klarer vi å finne ut av det?
Vår hypotese er at Per ikke slipper nestledervervet før han selv er sikker på at hans arvtager fyller rollen minst like godt som seg selv. For nei, Per Sandberg er ingen beskjeden mann i forhold til egne politiske bragder, analyser og vurderinger, selv om han har skjønt at han kan tjene på å fremstå som mest mulig «folkelig». Ikke underlig i et parti som har tatt mål av seg å være for «folk flest». Men hvem tror han så kan fylle hans sko? Finner vi ut av det?
Det i seg selv kan fortelle noe om hvilket FrP vi kan forvente oss i fremtiden. Men først har Per en annen misjon. Den skal han annonsere i årets Landsmøtetale, som er i ettermiddag. En tale som han – for første gang – skal holde etter manuskript, forteller han. Kan vi da forvente at strategen Sandberg har en plan med millimeterpresisjon? Får vi han til å røpe noe?
Negativ politisk utvikling
Per legger ikke skjul på at han har fått nok av politikken, samtidig som han storkoser seg som fiskeriminister. Det er rett og slett «dritartig», sier trønder-Per, og viser ikke minst til alle reisene som han får ta del i, både kysten rundt og internasjonalt, og alle folkene han møter. Men han legger heller ikke skjul på at det går ut over nestlederrollen i FrP.
– Du har ikke kapasitet, og så skal du hele tiden veie mellom rollene. I dag hadde jeg for eksempel et lengre intervju med Adresseavisa. Da må jeg hele tiden presisere at nå er jeg nestleder, og det selv om journalistene begynner å bli flinkere. Men det er klart, når jeg nå må begynne å uttale meg om klima- og miljøpolitikk (en av resolusjonene til Landsmøtet omhandler klima og miljø, vår anm.), og blir konfrontert med uttalelser fra 2008, da sier det seg selv at man må være presis i forhold til alt man foretar seg, sier Sandberg, og fortsetter:
– I politikken nå, helt ærlig altså, siden jeg kom inn på Stortinget, har det vært en utvikling som er negativ i forhold til å drive politikk. Og mediene er opptatt av alt mulig annet enn det som er ren politikk.
Men det er ikke bare mediene som er skyld i den negative utviklingen. Sandberg retter også skytsen mot det som fremstår som FrPs erkerival; Arbeiderpartiet.
– Ap har endret seg til å bli et populistisk parti som ikke greier å ta politiske beslutninger i det hele tatt, hevder Sandberg.
– Det siste skrekkeksemplet nå var inflasjonsmålet som Regjeringen justerte ned fra 2,5 til 2,0 prosent. Dette er helt tradisjonelt, det er rutine, slik gjør man, og så går Stortinget inn og skal overprøve inflasjonsmål som er delegert til Kongen i statsråd (i praksis: regjeringen, vår anm.). Noe sånn ville aldri skjedd under Jens Stoltenberg, men Jonas Gahr Støre lar det bare flyte avgårde. Alt er uforutsigbart.
Tror du Støre er pådriver for noe slikt?
– Enten er han pådriver eller så er han fraværende. Begge deler er like ille. Men jeg tror ikke han har kontroll med Aps stortingsgruppe i det hele tatt. Alt flyter, både innvandringspolitikken, den økonomiske politikken, alt bare flyter, hevder Sandberg.
Defensiv rolle
Siden Per bringer inn Ap og deres stortingsgruppe i opposisjon, fristes en jo til å spørre hva nestlederen, som jo har innrømmet kapasitetsproblemer i rollen, og vi antar at den ikke er noe mindre for partileder og finansminister Siv Jensen, mener om egen stortingsgruppe med FrP i posisjon?
– For å si det slik, da jeg selv satt på Stortinget mens vi var i regjering, så er følelsen alltid at du kommer litt på defensiven. FrP er kjent for å være på offensiven. Vi er på, vi har tatt i baller som har vært i lufta. Det er vårt kjennetegn. Men det handler ikke bare om stortingsgruppa vår, det handler om alle fylkeslagene, våre tillitsvalgte og folkevalgte, som alle er mer avventende. Vi spiller litt mer «defensiv fotball». Vi har skiftet formasjon og blitt litt for defensive. Nils Arne Eggen ville ha hudflettet oss hvis han hadde sett dette. Og det merkes på alle mulige områder. Vi er for sent på ballen, om ikke på ballen i det hele tatt, sier Sandberg og fortsetter:
– Men det henger selvsagt sammen med at vi sitter i regjering. Av respekt for det. Men det er jævlig irriterende da. Dette har jeg prøvd å ta Jonas og andre på, særlig de to årene jeg satt på Stortinget mens vi var i regjering – det var jo jeg som ble beskyldt for å snakke med to tunger, at jeg var i opposisjonen til regjeringen osv. Men det er jo fordi politikerne har ødelagt maktfordelingsprinsippet. Strukturene er ødelagt. Det kan ikke være slik at fordi et parti kommer i regjering, i hvert fall en mindretallsregjering, skal man legge bort hele partiprogrammet, alle sin politiske identitet. Alt det jeg gjorde mens jeg satt i «opposisjon» til Regjeringen, det var jo det som ikke var i regjeringserklæringen, det som ikke var i avtalene, altså potensialet for å ta ut enda mer politikk både gjennom fylkesting, kommunestyrer og Storting. Det er det vi må gjøre mer av. All politikk er jo ikke i en regjeringserklæring.
Hva mener du om Jeløy-erklæringen?
– Av og til tenker jeg: Hadde vi enda større muligheter? Når vi reiste til Jeløya, tror jeg alle dro med tanken om at dette kom til å bli jævlig vanskelig. Men så fikk vi betydelige gjennomslag, og da melder tvilen seg. Kunne vi fått mer gjennomslag? sier en ettertenksom Sandberg.
Stortinget som politisk verksted
Per mener at Jeløy-erklæringen har et handlingsrom i det som ikke er nedfelt. Han tror imidlertid det har gått for kort tid siden erklæringen er blitt nedfelt til at stortingsgruppene kan utnytte potensialet. Det er en oppgave som først og fremst ligger hos statsrådene. Samtidig er han opptatt av at Stortinget er et politisk verksted.
– Vi sitter i en mindretallsregjering og da skulle rommet for å handle på Stortinget være potensielt mye større. Som statsråd graver jeg meg ikke ned om forslag jeg fremmer i Stortinget blir nedstemt. Jeg har i alle fall synliggjort hva Regjeringen ønsker. OK, så er flertallet på Stortinget mot det da, det må jeg akseptere. Enhver regjering bør akseptere det, om det da ikke er snakk om de store linjene på økonomi og lignende som kan ende med at en regjering går av. Derfor må statsrådene og regjeringen i større grad akseptere at Stortinget tar ulike initiativ til politikk. Der har vi fått en styrke i Regjeringen etter at Venstre kom inn – for de er helt enige om det, fastslår Sandberg, som fortsetter uten å trekke pusten:
– Vi kan ikke frata Stortinget, våre øverste folkevalgte, muligheten til å agere på vegne av sine velgere. Men den Regjeringskontrakten vi har, den bør de ikke røre, men selv i programformuleringen i Jeløy-erklæringen er det muligheter. Hvem som tar initiativ, statsråder via fagdepartementer eller Stortinget, er klinkende likegyldig, bare vi får gjennomført politikk. Men den negative utviklingen på Stortinget er helt skrekkelig, mener Sandberg.
Den skrekkelige utviklingen er blant annet at Stortinget ikke lenger fungerer som et politisk verksted, hevder Per, og viser til hvordan for eksempel Kontroll- og konstitusjonskomiteen benyttes, som er til helt andre ting enn det som er komiteens viktigste oppgave, nemlig å kontrollere. Komiteen misbrukes for at opposisjonen skal få politiske gjennomslag – og mediene avslører ikke spillet.
Det henger sammen med at opposisjonen ser at Regjeringen får gjennomført politikk, hevder Per, og når de ikke greier å stoppe politikken, så prøver de også å endre arbeidsforholdene mellom Storting og regjering. En regjering styrer typisk gjennom forskrifter, som ikke behandles i Stortinget, fordi forskriftene er en mer detaljert, eller skal vi si daglig, styring av vedtak som allerede er gjort i Stortinget.
– Det prøver opposisjonen på Stortinget å stoppe nå. Alt skal gjennom Stortinget, sier Sandberg.
Man skal vel ikke ha all verdens fantasi for å skjønne at en slik praksis vil gjøre enhver regjerings arbeidsforhold tilnærmet umulig, i alle fall hvis målet er å få gjennomført politikk. Og det var jo akkurat slik vi som står utenfor politikken opplevde at Venstre opptrådte i opposisjon, til tross for at de var et såkalt støtteparti for Regjeringen Høyre/FrP. Hva tenker så Per om å ha fått Venstre inn i Regjeringen, han liker vel ikke partiet Venstre spesielt godt?
– Eneste gangen jeg har jukset
Men det gjør Per. Liker Venstre altså.
– Det er to områder som FrP og Venstre kolliderer på, og det er innvandringspolitikken og klima- og miljøpolitikken. For sistnevnte har vi samme ambisjoner, men vi vil bruke gulrot heller enn pisk. For innvandringspolitikken er det snakk om å få øynene opp for konsekvensene, noe som skjedde i 2015. For er det noe som kan kalles positivt med migrasjonsbølgen, så er det at konsekvensene og følgende av en ukontrollert innvandring ble servert dem midt i fleisen. «Dem» er alle andre på Stortinget, fordi dette har FrP advart mot i 30 år. Da Stortinget jobbet med ny utlendingslov i 2008, ble våre innstramningsforslag sterkt avvist, og da er det helt enestående at det gikk an å få gjennomslag for de innstramninger som ble fremmet i 2015, sier Sandberg.
– Det er for øvrig den eneste gang jeg har jukset. Da gikk jeg på talerstolen til Landsstyremøtet (oktober 2015), og vi allerede hadde fått til en rekke innstramninger, sa jeg at dette gikk an å justere, vi kunne få til mer. Vi har satt ned en gruppe allerede, sa jeg. Men det hadde vi ikke gjort, den kom etter at jeg hadde sagt at vi hadde gjort det, med Per-Willy (Amundsen), meg og et par andre, og da kom vi opp med ytterligere innstramninger. Og det var lett å få aksept for det. Tilnærmet alt var mulig å foreslå og det gikk gjennom (på Stortinget, vår anm.), slår Sandberg fast.
Det var denne politikken Sylvi Listhaug (FrP) fikk i oppgave å fronte som innvandrings- og integreringsminister fra desember 2015 – men samtidig startet det politiske spillet.
Spill og misbruk
– Før var vi jo et kollegium på Stortinget. Nå er det stort sett umulig å opptre slik. Alle går og kikker seg over skulderen. Før, når vi satt og jobbet med budsjett eller saker ut over natta, så kunne vi gå på takterrassen eller puben etterpå – tverrpolitisk. Nå er det ingen som tør det lenger. For alt blir jo brukt, sier Sandberg og slår oppgitt ut med hendene.
– Og nettopp slik bruk, eller misbruk, av sentrale politiske aktører, gjør også journalister, så man tør jo knapt snakke med dem, sier han.
Per bøyer seg frem, og nærmest hvisker:
– Og vet du, journalistene er begynt med noe nytt. Eller nytt og nytt, de tre-fire siste årene. De ber om såkalte «underhånden-samtaler». Alle politikerne går på. De skal snakke om saken før den kommer (til offentligheten). Det er regelrett en opplæring av journalister. Men jeg har jo sett flere ganger at det har blitt brukt likevel. Underhånden-samtaler, du liksom.
Men det er ikke bare journalister Per er kritisk til hvordan opererer. PR-byråene får også sitt.
– Vi, altså FrP, har en pub her i byen som vi bruker som et uformelt møtested på onsdagene. Jeg har ikke vært der siden i fjor høst, for flere slike kommunikasjonsrådgivere fra PR-byråer, ikke minst eks-FrP-ere, lusker rundt der. De fisker og prøver å hente informasjon, som de så skal bruke for å påvirke politisk for en eller annen oppdragsgiver, sier Sandberg med tilnærmet forakt i stemmen, og fortsetter:
– Ett eksempel er den såkalte sukkeravgiften (som ble innfør fra nyttår, vår anm.). Næringslivet, i samarbeid med PR-byråer, peker ut hvem som skal jobbe med sakene, da gjerne tidligere FrP-ere. De skal lage møkkasaker mot FrP opp mot Landsmøtet for å få oss til å gjøre et eller annet som stopper denne avgiften. Men alle vet jo at FrP er mot denne avgiften, det er jo ikke oss de skal lobbe mot. Det er jo så dumt at det er helt meningsløst. Å kaste drittpakker på FrP når vi faktisk taler deres sak i avgiftspolitikken, reduserer jo våre muligheter for gjennomslag, sier Sandberg.
Landsmøtets viktigste sak
Da skjønner vi at sukkeravgiften blir en sak på partiets landsmøte, men hva tror så Per blir den viktigste saken?
For første gang i intervjuet kommer ikke svaret før spørsmålet er ferdig stilt. Han tenker. Lenge, i alle fall til Per Sandberg å være. Han vrir seg i stolen, og sier kanskje mest til seg selv at han jo nettopp har vært med å gå gjennom resolusjonene, men man vet jo ikke hva som kommer av «tidsaktuelle resolusjoner». Det er resolusjoner som kommer inn etter tidsfristen – nettopp fordi de skal være tidsaktuelle. Men også disse gjennomgås av resolusjonskomiteen, som i sin tur kan forkaste dem uten at de legges frem for Landsmøtet. Denne praksisen har tidligere skapt debatt.
Lite tyder imidlertid på at det foreligger noen resolusjoner til Landsmøtet som vil overraske noen, hvis da ikke noen tidsaktuelle slipper gjennom som en «bombe». For Pers svar tyder på et parti som er blitt mer «satt og kjedelig»:
– Det (resolusjonene, vår anm.) gjenspeiler igjen at vi sitter i regjering. Vi blir ikke så offensive som vi burde vært. Og så er vi blitt veldig lojal til politikk. Tidligere hadde vi jo to programbehandlinger, et til kommunevalg og et til stortingsvalg. Nå har vi kun et, til stortingsvalg, som er gyldig i fire år, og som dermed også ligger til grunn for fylkes- og kommunevalg. Men … viktigste saken… Ka bli det da? … Hele landsmøtet er jo satt sammen slik at vi skal snakke om folks hverdagsproblemer, liten som stor sak. Det er overordnet på Landsmøtet. Der opplever jeg at vi er litt tilbake til det som var utgangspunktet til FrP. Men saker, tja, Forsvaret, ingen tvil om det, og innvandring, om hjelp i nærområdene, prøver Sandberg seg frem.
Du fikk med deg hva Carl I. Hagen mener er viktigst? Jeg siterer (fra Aftenposten): «Denne gangen handler det ikke om én sak, men mer om helheten og om Frp greier å fremstå som samlet utad uten store splittelser. Det er nok en del indre uenighet, en del savner det gamle Frp med friske utspill og klare standpunkt. Men det er ikke rollen som passer for et regjeringsparti.»
– Fantastisk godt sagt! Det handler litt om det. For når jeg sier at vi har en programbehandling, sitter i regjering – det er veldig stabilitet i partiet. Hele partiet er knallgodt samlet. Men vi skal passe oss for det også. Vi skal ikke bli for samlet. Har vi ikke tøffe debatter der vi konfronterer hverandre, så utvikler vi oss heller ikke. Blir det for harmonisk på Landsmøtet, da kan vi ha blitt for grå og kjedelig, sier Sandberg.
Du sier dere er knallgodt samlet, men hvor er Siv?
– Siv har løftet seg betydelig. Hun gjør en fantastisk jobb som finansminister, og det er jo lettere å være partileder når partiet er samlet. At lederskap ikke vises er det beste du kan gjøre, men at du er der når det er nødvendig for å endre kurs eller sånne ting, fastslår Sandberg.
Men Carl sier jo «greier å fremstå som samlet», er dere egentlig ikke så samlet?
– Ikke bare fremstår. Vi er samlet. Men det er en «helt annen samling» idag enn det vi har opplevd tidligere perioder. Det er uenighetspunkter, for det er klart at våre tillitsvalgte og folkevalgte ikke er fornøyd med alt, slik som for eksempel sukkeravgiften. Ingen var fornøyd med det. Det er en rekke saker som mange vil ha en betydelig mer innsats på, infrastruktur …
… nå snakker du nokså konsekvent i saker, men hva med partiet FrP i Regjering? Er dere blitt for ydmyke overfor regjeringsprosjektet?
– Nja, men det er klart noen føler jo at vi får for lite gjennomslag, andre at vi kjemper for lite for å få gjennomslag, noen at vi svelger for mye …
Selv den beste leder kaster penner
Gjesp. Sånn midt i intervjuet er det liten tvil om at politiker-Sandberg har satt på politiker-repeat-knappen. Da får vi ta en «mainstream-media»: mer personfokus.
Er dere under hælen til Erna?
– Absolutt ikke! Mange har sagt det, og alle dem som sier dette burde ha vært flue på veggen i regjerings- eller budsjettkonferanse. Da går det hett for seg. Det kastes penner og det bannes. Også hos Erna noen ganger, men det «tillates». Jeg har sagt mange ganger at jeg har hatt mange ulike ledere, men en bedre leder enn Erna har jeg aldri møtt. Husk at alle statsrådene kjemper for å profilere seg selv, så det skal noe til for å få til samling. Erna og Siv der i kompaniskap er helt fantastisk. For det blir et kompromiss. Så når du går ut er ingen 100 prosent fornøyd, men du kan «leve med det», mener Sandberg.
Og i dette kompaniskapet er Trine Skei Grande et pluss?
– Husk at Venstre er offensiv når det gjelder forenkling i offentlig sektor. Det at Venstre har kommet inn nå, har flyttet tyngdepunktet mer i vår retning. Høyre er litt mer konservativ der, litt mer avslappet. Venstre er også opptatt av skatte- og avgiftspolitikken for små og mellomstore bedrifter, slik som oss. Her er FrP og Venstre en alliert mot Høyre, sier Sandberg.
Han innrømmer at FrP utnytter Venstre i regjering, og at det er en gjensidig utnytting, men også at Venstre enda er litt for fersk til å hente inn de store gevinster. Men Trine imponerer på mange områder, sier Per. Jeg tenker et lite sekund på å minne han på noe han har sagt til meg før om Venstre-lederen, men innser at det er måte på hvor ærlig en kan være. Vi snakker jo tross alt høyt om regjeringsprosjektet.
Venstre vs FrP = integrering vs innvandring
Med en gang vi snakker om Venstre, kommer Per inn på innvandring. For Venstre er tydeligvis ikke kommet «for tidlig» inn i Regjeringen.
– Heldigvis, på innvandringspolitikken er vi alt kommet langt, og Venstre er ikke kommet inn i for å reversere noe. Det er fortsatt innstramningpotensiale, og det jobber vi jo med – det er jo bare å følge opp de vedtakene som allerede er gjort. Samtidig er Venstre klar over konsekvensene av innvandringen. Da vi forhandlet på Jeløya, var innvandring det vi brukte flest timer på. Trine, Bent (Høie, nestleder H) og jeg hadde innvandring og integrering, og at vi kom så langt som vi gjorde synes jeg er overraskende. For det er nok en erkjennelse også i Venstre om at innvandring henger sammen med integrering. Tidligere har det jo vært umulig å få de andre partiene til å innse denne sammenhengen, nå er det forståelse for det. Derfor får vi også mer kontroll, ikke minst ved å ta inn kvoteflyktninger heller enn asylsøkere. Men mye gjenstår, ikke minst på familiegjenforening og -etablering, sier Sandberg, og fortsetter, fortsatt uten å ha trukket pusten de siste minuttene:
– Samtidig er Venstre veldig offensiv på integrering. Her har de også beveget FrP. Vi må bruke alle verktøy vi kan på å få dem som er kommet integrert, få dem i jobb, kost, nytte, få dem i pluss. Her handler det ikke bare om å bruke mer penger, men å stille krav, for eksempel aktivitetskrav i forhold til økonomiske ytelser. Her er Venstre og FrP helt på linje.
Jøss, man blir jo tilnærmet optimist på la…
– Nei, det er på integrering. På innvandring vil vi nok være hver for oss. For Venstre er opptatt av å delegere asyl- og flyktningpolitikk til EU, der er vi veldig skeptisk, vi vil styre dette selv. Men jeg er jo rimelig sikker på at når vi får gjennomgått asylavtalen, pkt. 18, om internasjonale avtaler og slikt, så vil det skje noe. Da jeg vikarierte som justisminister kom da også rapporten som motbeviser det typiske argumentet om «bryter menneskerettighetene». Vi har et betydelig handlingsrom. Potensialet for å justere suvereniteten i blant annet asylpolitikken er betydelig, fastslår Sandberg.
Rapporten han viser til, utarbeidet av Justisdepartementet, Utlendingsdirektoratet (UDI) og underliggende etater, er enda ikke offentlig. Foreløpig ligger den, forhåpentligvis på pulten og ikke i skuffen, hos nåværende justisminister, Tor Mikkel Wara (FrP).
Popularitet ikke nok for å være leder i FrP
Siden det åpenbart, i alle fall utad, råder harmoni og ro både i Regjering og FrP, er det ingen overraskelse at Per mener det ikke finnes noen som vil utfordre leder Siv Jensen. Hun vil bli valgt, fastslår han, både i år og i 2020. Hvem den neste FrP-lederen blir, er han mer tilbakeholden å mene noe om.
– Det jeg i alle fall kan slå fast; det blir ikke meg. Da skal det skje mye rart, sier Sandberg.
Og mye rart skjer da stadig vekk rundt Per. Men per dags dato mener han at partiet, etter å ha ekskludert seg selv, ikke har noen som kan overta lederrollen.
– Ingen kan hoppe rett inn som leder nå. Men den dagen Siv signaliserer at hun begynner å trappe ned, må vi begynne å lete etter kandidater å bygge opp. Men potensialet til å bli leder, dem har vi mange av.
Nevn tre.
– Dem har vi mange av, sier en plutselig lite taletrengt Sandberg.
Du vet at Carl nevnte to? Sylvi Listhaug og Tor Mikkel Wara.
– Vel…, det å glemme Ketil Solvik-Olsen oppi en debatt som dette, det kan man ikke gjøre. Så er det flere som ligger i vannskorpa, for Siv skal jo ikke trekke seg på lang tid, fastslår Sandberg.
Og nestlederjobben?
– Der er det mange, Sylvi Listhaug, Roy Steffensen, Per-Willy Amundsen, mange som kan være med. Men det blir helt feil av meg å peke på noen spesielt nå. Jeg kan ikke legge føringer på slike ting. Når det nærmer seg, når jeg skal gå av, så skal jeg komme med en klar anbefaling.
Betyr det at når du trekker deg, så vet du hvem som overtar?
– Jeg er rimelig sikker på at den dagen jeg signaliserer at nå er det nok, så vet vi hvem som har størst potensiale for å erstatte meg. Men det handler ikke bare om popularitet, det må andre egenskaper til. Det er jo ikke mange år siden vi hadde en justisminister, Anders Anundsen, som var selvskreven både som potensiell nestleder og leder. Han ble veldig populær i rørsla, hvis det hadde vært valg på hans topp, så hadde han blitt valgt. Slik er det med Sylvi også, veldig populær, men det å være nestleder eller leder i et regjeringsparti krever mye. Du skal ha aksept, gjennomslagstyngde, taktisk klok, samlende overfor partiet, det kreves så mye mer enn at du er knallgod på faget ditt, sier Sandberg.
Jakten på person
Det setter Per igjen inn på sporet om hvor ødeleggende politikken er blitt, da med det evige personfokuset. Hvis han som fiskeriminister går på et nederlag i Stortinget, kan det vel så mye handle om personen Per Sandberg.
Det samme skjedde med Sylvi. Jakten på personen Sylvi var viktigere enn politikken, for politikken hun frontet var vel forankret i Regjeringen, minner Per oss om.
– De fikk henne ikke i kne. Og det er jo det verste journalistkorpset vet, som springer i flokk hele tiden, og daglig driver med et slags demonstrasjontog, for å jakte. Se på Olemic Thomassen (stortingspresidenten som måtte gå av, vår anm.), maken til personforfølgelse! Jeg var med på de første vedtakene i Stortinget med dette byggeprosjektet, han som var president da, sitter nå som leder i Kontroll- og konstitusjonskomiteen… Men jakten på person, ord som blir brukt og å definere hva som «egentlig er ment», har utviklet seg skrekkelig skjevt. Hvem orker? Det å bli karakterisert som en drittsekk hver eneste dag, fordi at man er uenig politisk. Derfor har jeg også bestemt meg for at jeg politisk har sagt unnskyld for siste gang.
– Folk liker politikere som både vise handlekraft og som står rakrygget selv om det blåser. Det gjorde Sylvi, fastslår Sandberg.
Slik skal FrP oppnå 25 prosent eller mer
Nettopp at noen skaper seg personlig makt i et parti på popularitet, kan kanskje føre til at partiet begynner å frykte hva personen kan utrette på egen hånd, men det avviser Per fullstendig.
– Det er ingen som er «ferdiglaget». Nå er Sylvi kommet på Stortinget for første gang, det tror jeg er sunt. Skal du inn i lederroller må du ha bredde. Men ingen vet jo hvor opposisjonen vil hoppe i fremtiden, men det at KrF eller andre skal bestemme hvilke tillitsvalgte og folkevalgte vi har, det er jo helt meningsløst. Men slik er det nesten blitt. Første gangen jeg ble nevnt som aktuell justisminister, da var det jo nesten demonstrasjonstog. Denne gangen var jeg på nippet til å si ja, hvis det ikke hadde vært for at vi har Tor Mikkel Wara. Han er et glimrende valg, også for regjeringskollegiet, sier Sandberg, og fortsetter:
– Da jeg var på Stortinget skiftet jeg komité hver stortingsperiode, totalt fem komiteer, jeg er en generalist innenfor politikken. Det kjenner jeg på i dag, for det har enorme fordeler når en sitter i regjering. Og der kommer også Tor Mikkel inn, på ideologi, på liberalisme, altså de grunnleggende tankene på andre områder som ikke nødvendigvis er det aktuelle fagområdet, og slik sett bidrar til at FrPs politikk får gjennomslag. Han har det i ryggraden, og jeg er blitt mer og mer opptatt av det, og det er egentlig overraskende: Jeg startet ikke i politikken fordi jeg var liberalist, jeg tenkte ikke engang tanken, men nå jobber jeg kontinuerlig med partiet for å forankre vår ideologi, vi er et liberalistisk parti – jeg snakker ikke erkeliberalisme! – og det må gjennomsyre alt vi foretar oss. FrPs potensiale er 25 prosent, garantert, kanskje mer, det kan gjerne skje ved neste stortingsvalg. For folk er møkka lei et sammensurium av politikere og politiske handlinger, eller mangel på sådanne, særlig nå med den opposisjonen vi har som spriker i alle retninger. På sikt vil det slå ut i oppslutning, men det vil polarisere seg med ytterpunktene, SV på den ene siden og FrP på den andre. Det finnes ikke noe politisk «sentrum», hva skal så det være? Det eksisterer ingen plass, det vil forsvinne. Det er en mølje som velgerne vil avsløre. Velgerne som er opptatt av stø kurs, handlekraft, ideologi, liberalisme, markedsøkonomi, frihandel, alt dette, dét partiet som synliggjør og står fast på dette, vil vinne valg i fremtiden. Men vi må få velgerne til å stemme! Hadde vi fått 82, 83, 84 prosent til velgerne å stemme, ville det gitt et helt nødvendig utslag for å endre norsk politikk, mener Sandberg.
Svikter mediene her – altså deres bidrag for å få folk til stemmeurnene?
– Mediene? De er jo ikke opptatt av politikk. De er opptatt av konfliktene.
Mediene – også alternative og sosiale
Per er særdeles oppgitt over medienes fokus på konflikter. Han er overbevist om at folk er lei av alle konfliktene som brettes ut, om det så er Metoo-kampanje-jakten og gamle sexmeldinger, der mediene kjører på for å selge seg på dritt. Samtidig som de klager på at alternative medier, som det bare vil komme flere av, fastslår Per, og de klager på sosiale mediers makt.
– Utviklingen har gitt de etablerte mediene panikk, de får ikke lov å etablere sannhet, tolkning og skjønn alene. Mediene er jo veldig opptatt for eksempel av Trump, men hva med den handelskrigen som er i ferd med å starte? Hva hører vi om den? Samtidig er jo de fleste av oss på sosiale medier, mer eller mindre frivillig, og FrP er vel blant de to-tre beste, men vi er fortsatt ikke god nok på kommunikasjon. Men det blir mer og mer slik at de folkevalgte har direkte kontakt med velgerne. Facebook-statuser gjør at vi kan korrigere tidlig, og hvis vi setter i gang maskineriet, så kan vi raskt nå bredere ut enn for eksempel Dagbladet sitt opplag. Det vet dem. Men de tror fortsatt at de kan vinne kampen, sier Sandberg.
Har denne utviklingen også gitt økt personfokus?
– Ja, det er det liten tvil om, og her har politikerne et ansvar ved alt de stiller opp på. Også jeg, innrømmer Sandberg.
Per forteller imidlertid, med en smule skjult latter i halsen, at også hva gjelder mediene er FrP og Venstre mye mer samlet enn hva FrP og Høyre er.
Tomrommet
At mange, både på alternative medier og sosiale medier, bygger seg makt på popularitet, ser vi mange eksempler på. Sylvi er jo en av dem, sammen med den personjakten som mange av de etablerte mediene har gjort til en vane. Per er således åpen for at Sylvis avgang fra Regjeringen har skapt et tomrom.
– Det er klart at Sylvi har skapt et tomrom, og det må fylles, men det kan fylles på en annen måte. Hvorvidt at det er Tor Mikkel eller andre som fyller det rommet, så må ingen uansett tro at vi er kommet på defensiven i forhold til politikkområdet Sylvi hadde, det må vi passe på. Men tomrommet kan fylles slik at det kan bli enda større i omfang, men der må flere i partiet ta et ansvar, sier Sandberg.
Hvordan tenker du at det kan fylles?
– Da må du komme og høre på Landsmøtetalen min, så får du svar på det.
Men en liten lekkasje kan du vel gi?
– Ingen lekkasje nei, men du vet: For det første har jeg ingen venner, så ingen greier å korrumpere meg, og så er jeg ikke en karriérestige på vei inn og opp, men flater ut og mest sannsynlig på vei ned. Så jeg kan tillate meg nå å prøve å vekke tillitsvalgte og folkevalgte i FrP for å sørge for at vi blir mer offensive. Vi må jobbe mer, være på alle baller, vi kan ikke lene oss tilbake fordi vi sitter i regjering. Vi må profilere sakene og fornye oss. Slik skal hele partiet, over hele landet, fylle tomrommet. Og Sylvi er jo der enda, avslutter Sandberg.
Så når den «venneløse» Per går på talerstolen på Landsmøtet, kan vi forvente at han sier noe slikt som Ja, FrP er blitt et kjedeligere parti i regjering. Men det kan vi gjøre noe med! Og da må vi finne tilbake til røttene. Ikke bare si, men i ord og handling, være partiet for folk flest. Ingen sak er for liten, ingen for stor. Og vi må aldri glemme: I regjering får vi utført mer politikk enn utenfor. Men vi må aldri bli som Ap.
Slik vil kanskje nestlederen i FrP prøve å forsikre seg om at den politikerforakten han opplever, ikke smitter over på andre i partiet. For noen må ta politikken tilbake og svekke personfokuset – og da kan man ikke forvente drahjelp fra mediene.