– Men fra de ukorrekte er det bare kjeft å få. Er det fordi de ikke leser aviser? Eller er det fordi de gremmer seg over at MSM også får seg til å nevne, for balansens skyld, at svært mye av integreringen også har gått oppsiktsvekkende bra? spør Aftenposten Halvor Hegtun og nevner som eksempel:
Ting som at vi har færre drap pr. år enn i 1973.
Dette er virkelig ikke noe godt eksempel på «oppsiktvekkende bra» integrering, men på spørsmål på sosiale medier svarer Hegtun at drapsstatistikken er «høyst relevant, ikke «for å forklare hvor bemerkelsesverdig godt det har gått», men for å sette tingene i perspektiv».
Nå er det jo en gang slik at verden har gått litt fremover siden 70-tallet, så raskere førstehjelp og bedre medisinske kunnskaper er en vesentlig årsak til nedgangen, rett og slett fordi færre dør av livstruende skader nå enn i 1973. Utover det forteller drapsstatistikkene oss hovedsakelig én ting: antall drap går ned blant etnisk norske. Til gjengjeld går de opp blant innvandrerbefolkningen. Og det så til de grader også.
Aftenpostens perspektiv i perspektiv
I 1973 var det for øvrig 30 drap i Norge. I 2017 var det 25, og skal vi innta Aftenpostens perspektiv, ville nedgangen vært mye større uten innvandringen. Det var 29 identifiserte gjerningspersoner i 2017, og av dem hadde 21 prosent utenlandsk statsborgerskap, mens 79 prosent var norske statsborgere. Av disse hadde 17 prosent innvandrerbakgrunn. Gjerningspersoner med innvandrerbakgrunn utgjorde følgelig 38 prosent totalt.
Hvis vi unntar 22/7-massakren, viser politiets tall at 311 ble drept i Norge mellom 2008 og 2018. 347 gjerningspersoner er identifisert, mens 7 av drapene er uoppklart (2 prosent av gjerningspersonene). Av gjerningspersonene var 25 prosent utenlandske statsborgere, mens 73 prosent var norske statsborgere, dvs 253 personer. Av dem hadde 36 innvandrerbakgrunn, med andre ord utgjør gjerningspersoner med innvandrerbakgrunn 39 prosent av gjerningsmennene, etnisk norske 59 prosent.
Av den totale befolkningen i Norge utgjør etnisk norske 82,7 prosent og hele innvandrerbefolkningen (innvandrere + norskfødte fra alle verdens kanter) 17,3 prosent. Vi snakker således om en svært stor overrepresentasjon.
Av de 311 drapene var 86 (27 prosent) såkalte partnerdrap, og her utmerker innvandrere seg særlig negativt.
Fra ille til verre på kort tid
VG har nemlig publisert en grundig granskning av samtlige partnerdrap i Norge mellom 2000 og 2018. 162 personer er blitt drept av partner, hvilket i gjennomsnitt utgjør 29 prosent av samtlige drap i den aktuelle perioden. Av 162 gjerningspersoner er 85 etnisk norske og 77 har innvandrerbakgrunn. Det vil si at innvandrere står for hele 47 prosent av alle partnerdrap. En befolkningsgruppe som utgjør 17,3 prosent – i 2018, vel og merke – står altså for nesten halvparten av alle partnerdrapene i Norge.
Fra og med 2011 har utviklingen blitt enda verre; hele to av tre av alle partnerdrap i denne perioden er begått av innvandrere, hvilket forsker ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter Ragnar Kristoffersen fortjenstfullt gjør oppmerksom på i forbindelse med Hegtuns artikkel.
På listetoppen over gjerningspersoner troner innvandrere fra Iran, Afghanistan, Irak, Somalia og Eritrea – hvorav de siste fire er grupper som vokser særdeles raskt og mye i Norge på grunn av stor asylinnvandring og familiegjenforening/etablering.
Denne delen av innvandrerbefolkningen, Afrika, Asia med Tyrkia og Midtøsten (som ligger på begge kontinenter), utgjør 8,1 prosent av det totale folketallet. Overrepresentasjonen er med andre ord enorm.
Ikke så oppsiktsvekkende bra at det gjør noe
Så med mindre vi oppfatter det som oppsiktsvekkende bra at innvandrere integrerer seg på den verste av alle statistikker og nå faktisk dominerer den, så er det forholdsvis vanskelig å se dette som et eksempel på noe som går «oppsiktsvekkende bra».
I stedet er Aftenpostens artikkel et premieeksempel på noe som er «oppsiktsvekkende dårlig», nemlig hovedstrømsmedienes dekning av innvandrings- og integreringsfeltet. Det er ingen tvil om at det er godt ment og at hovedstrømsmediene har veldig mange dyktige ansatte, og Halvor Hegtun er utvilsomt blant dem. Men på dette spesielle området – som i dag topper listen over folks største bekymring og faktisk er et spørsmål som har betydning for ethvert annet samfunnsområde, fra barnehager og boligmarked til statsfinanser, infrastruktur og øvrige offentlige tjenester – preges medienes dekning generelt av en påfallende mangel på interesse, kunnskap og kompetanse. Informasjonen til landets befolkning blir deretter.
Og det kommer vi kjeftesmeller til å fortsette å klage på til de gjør noe med det.