Det muslimske brorskapet (MB) og assosierte organisasjoner ønsker – i motsetning til de voldelige av arten – å islamisere samfunnet nedenfra og opp. Begge har imidlertid samme mål: at alt i samfunnet skal styres etter deres tolkning av islam.
De fleste organisasjonene er ikke formelle medlemmer i MB; det handler om forankring i et religionspolitisk ideologisk fellesskap som arbeider for samme samfunnsendringer: segregering av muslimer fra det øvrige samfunn, maktstilling innad i det muslimske miljøet og politisk innflytelse.
Og politisk innflytelse har de så til de grader. Det skyldes det den svenske skribenten Rebecca Weidmo Uvell kaller rettighetsindustrien, drevet frem av svært dyktige bidragsentrepenører. Pengeflommen er enorm, skriver Uvell, som har gjort en fremragende innsats for å kartlegge virvarret av organisasjoner.
Fellestrekk
Mange av dem har et påfallende fellestrekk: det er de samme navnene som går igjen. De starter stadig nye organisasjoner, søker om statsstøtte – og får det, selvsagt – ansetter hverandre i hverandres styrer, inviterer hverandre som talere og «eksperter» på alskens seminarer, ikke sjelden regjeringskonferanser, og opptrer ofte samlet som opinionsdrivere. De fleste av dem har klippekort i mediene og på statlige konferanser.
I realiteten fungerer de som rene gutteklubben Grei, rent bortsett fra at de ikke bare er gutter og slett ikke så greie.
Men de har stor politisk innflytelse, fordi de har et meget mektig våpen: europeiske myndigheter og særlig venstresidens voldsomme fokus på antirasisme og særlig islamofobi.
Disse organisasjonene utgir seg nemlig ikke for å være religiøse, slik miljøene rundt moskeene jo uvegerlig er. Snarere fremstår de som sekulære, som bare driver frem spørsmål rundt diskriminering, rasisme og minoriteters rettigheter. Men når de pusher frem saker i offentligheten, blir man klar over at det bare er en type «rasisme» de er motstandere av og ikke minst bare én minoritets rettigheter de er opptatt av. Det handler om særrettigheter for muslimer, som for eksempel «retten» til å være unntatt offentlige hygieneforskrifter i helsevesenet. Muslimers «rett» til egne samfunnsinstitusjoner og/eller -tjenester som biblioteker, svømmehaller og til og med speiderforeninger. Et helt eget sivilsamfunn for muslimer innad i staten, rett og slett. Og det er fullstendig skamløst, for det forventes uten videre at staten skal betale for det.
Samme mål, forskjellige metoder
Målet deres er altså det samme som Det muslimske brorskapets. De er med andre ord islamister, og så godt som alle lever av statlige støtteordninger – de fleste har ikke gjort et vettugt arbeidsslag i Sverige, men i stedet gjort karriere ved å klage på svenske myndigheter generelt og den svenske befolkningen spesielt. Alt for offentlige midler. Man kan nærmest se dem som Sveriges islamistelite, for der islamister fra tilfeldige moskeer sjelden blir dratt frem i offentligheten – man skulle jo nødig bidra til islamofobien – er disse å se høyt og lavt og overalt. De er en del av det gode selskap.
Detaljene er altfor omfattende til å gå inn på her. Organisasjonene, personkoblingene, forgreiningene og forbindelsene er så mange og til tider så innfløkte at selv folk som vanligvis følger nøye med på disse tingene faller av lasset flere ganger når man forsøker å sette seg inn i dem. Noen representative eksempler er det derimot plass til.
Pengestrømmen til de forskjellige styres hovedsakelig fra Myndigheten för ungdoms- och civilsamhällesfrågor (MUCF), men beløpene de mottar er nok større fordi MUCF ikke er den eneste offentlige institusjonen som deler ut penger til øh…verdige trengende.
Uvell påpeker (med massiv dokumentasjon) at det i all hovedsak var muslimske organisasjoner som startet opp med de utallige diskriminerings- og rettighetsorganisasjonene som finnes i Sverige. Og i ambulerende ledelse finner vi en rekke kjente navn.
Organisasjon- og personsammenfall i bøtter og spann
Et navn som dukker regelmessig opp er Yasri Khan. Han har grunnlagt og leder organisasjonen Svenska muslimer för fred och rättvisa, men har vært usedvanlig aktiv på mange fronter, blant dem Sveriges unga muslimer, Ibn Rushd og Kista folkehøyskole. Vi skal høre mer om fler av dem nedover. I 2006 måtte miljöpartisten trekke seg fra alle oppdrag for partiet da det ble kjent at han ikke vil ta kvinner i hånd. Eller rettere sagt: det var kjent for partiet hans, det ble først et problem for partiet når mediene kastet seg over.
En annen av dem som til stadighet dukker opp, er Khans partikollega Mehmet Kaplan. Han var boligminister for Miljöpartet, men da det kom frem at han deltok på møter med den islamistiske og sterkt antisemittiske organisasjonen Milli Görus, måtte han gå av i 2016.
Også han har vært rimelig aktiv på mange andre fronter. I 2006 var han leder for Byrået for like rettigheter, som var et av de første diskrimineringsbyråene som ble startet, av henholdsvis Sveriges Unga Muslimer, hvor Kaplan i sin tid var ordfører, Muslimska kvinnoforeningen i Stockholm og Islamiska Shia Samfundet. Mellom 2012-2017 mottok de 4,8 millioner kroner fra MUCF.
Elvir Gigovic har også vært leder for Byåret for like rettigheter. I 2014 ble han valgt til ordfører for Sveriges muslimska råd. Men til vanlig jobber han på det svenske Folkbildningsrådet, som er en offentlig institusjon som fordeler penger til folkehøyskoler og studieforbund. Den finansierer for eksempel Ibn Rushd (som er nevnt i forrige artikkel) og Kista Folkehøyskole, som er Sveriges første muslimske folkehøyskole. Gigovic har som oppgave å følge opp økonomi.
Og skulle du sett…!
Pussig nok deler Kista Folkehøyskole adresse med Byrået for like rettigheter, hvor altså både Giovic og Kaplan har vært ledere.
Så har vi organisasjonen Göteborgs Rättighetscentrum, som siden 2012 har fått 4,7 millioner kroner i statstøtte fra MUCF. Her finner vi en kar som heter Amanj Aziz, som selv i Sverige er kjent som islamist. Han har åpent sagt at han vil avskaffe demokratiet. Også han dukker opp i flere sammenhenger.
De mange rettighetsorganisasjonene har selvfølgelig en paraplyorganisasjon, hvis oppgave det er skaffe mer penger til bransjen. Denne heter Sveriges antidiskrimineringsbyråer og i styret finner vi en kar ved navn Zakarias Zouhir. Han har tidligere vært ordfører for forbundet Afrosvenskarna, som i dag er en av rettighetsorganisasjonenes mektigste – ikke minst fordi de har kultur- og demokratiminister Alice Bah Kunkes (Miljöpartiet) velvillige øre – og ledes av Kitimbwa Sabuni.
En liten fotnote, kanskje: Alice Bah Kunke har i sin tid ledet MUCF, som deler ut penger til de samme organisasjonene.
Sabuni er flittig brukt som foredragsholder for andre rettighetsorganisasjoner – som Örebro rettighetssenter – og ikke minst, meget populær i svensk presse og ofte brukt som «ekspert» på islamofobi.
Hos Örebro rettighetssenter finner vi blant andre Nadja Awad. Andre navn som dukker regelmessig opp i forbindelse med henne er Fatima Doubakil, som er leder for Muslimska mänskliga rättighetskommittén. Awad jobber på sin side som lærer på Alsalam-skolan i Örebro, som er en muslimsk friskole som har fått kritikk på grunn av undervisning sterkt preget av religion og kjønnssegregering. Hun har startet flere rettighetsorganisasjoner, som Muslimska feminister og Den radikale studiesirkelen Motkraft, hvis formål er å «bryte seg løs fra det hvite tolkningshegemoniet klør» og være «en motkraft mot hvite personers grenseløse privilegier og makt». Det er for øvrig denne linjen som Afrosvenskarnas forbund driver frem.
Organisasjonen Malmö mot Diskriminering samarbeider tett med Afrosvenskarna og Sabuni, og en rekke venstreorienterte organisasjoner. De har siden 2012 fått rundt 5 millioner av MUCF.
En evighetsmaskin
De fleste skjønner vel skriften på veggen her nå.
På bakgrunn av offentlige dokumenter påviser Rebecca Weidmo Uvell de mange «antidiskrimineringsbyråene» har mottatt minst 52 millioner kroner fra MUCF siden 2012, og fordi de også får andre offentlige bidrag, anslår hun at den reelle summen er mellom 150 og 200 millioner i perioden 2012-2017.
Det er ganske mange penger for en liten klikk som lever høyt på offentlige ordninger, samtidig som de enten er eller samarbeider med islamister og gjør sitt aller beste for å underminere den offentligheten de faktisk lever av.
Og de har funnet seg en evighetsmaskin, for de samme organisasjonene lar aldri en anledning gå fra seg til å forsikre muslimer og andre minoriteter om at de er kraftig utsatt for islamofobi, rasisme, «strukturell rasisme», rasifisering og all landsens ulykker for øvrig. De har faktisk fått opptil 200 millioner for å hevde at Sverige er direkte undertrykkende og fullt av fremmedhat, rasisme og islamofobi. Alt dette mens de jobber for segregering og etablering av parallellsamfunn, med alle de problemene dette påfører det øvrige samfunn.
Det er bare å konstatere: vi er til latter for våre egne penger.