Mye er allerede sagt og skrevet om krisen i Det Svenske Akademi, som foran øynene våre faller fra hverandre i disse dager. De edleste medlemmene av akademiet, som har eksistert i mer enn 200 år og som kjent deler ut Nobelprisen i litteratur, smeller med dørene og bruker språkets verste gloser om hverandre. Det er litt av et show på de mest bonede gulv, og forleden måtte selveste kongen, altså Carl Gustaf, forsøke å mekle mellom de stridende kulturhaner. Uten hell.
Selv Politikens lederskribent, som ellers er presteviet til den politiske korrekthet, kaller elendigheten for et »tragikomisk totalteater«, som med all tydelighet viser »hvor galt det kan gå, når makten til å utdele mange millioner kulturkroner foretas av et lite lukket selskap«.
Innlysende parallell
Ingen har imidlertid pekt på en innlysende parallell. Nobelakademiets sammenbrudd speiler et annet og langt mer alvorlig sammenbrudd, som er hele landets ulykke. De årevis – og hemmeligholdte – sexskandaler og maktmisbruket i hovedstadens absolutte sentrum er i liten målestokk hva innvandringen fra Midtøsten er i stor skala ute i det jevne, svenske samfunnet: tabu på tabu.
Det man ikke har ønsket å snakke om i Det Svenske Akademi løper parallelt med de langt større utfordringer man heller ikke har ønsket å snakke om i det svenske samfunnet, ikke minst i de etablerte mediene. Som mange dansker vet, kan svenskere nemlig godt finne på å ta bladet fra munnen når det ikke er en mikrofon i nærheten.
Men som Weekendavisen peker på i en interessant artikkel denne uken (ikke på nett), har de svenske eliter i kultur, politikk, medier og næringsliv i årtier hatt hell med å anklage alt svensk for å være feil.
Multikultur
Anklagerne kalte seg antirasister og vant dermed en avgjørende strategisk fordel. Antirasistene erobret partier, institusjoner, redaksjoner og styrer innenfra og fikk til og med såkalte borgerlige partier med på den ideologiske »antirasisme«, som med et trylleslag skulle forvandle en historisk »kolonialisme« til moderne »mangfoldighet«. Snakk om et »tragikomisk totalteater«.
Sverige var altfor hvitt, sa de. Folkehemmet skulle være mer forskjelligartet, det vil si mindre hvitt, mer sort, ellers var det rasifisert. Slik ble antirasister de nye rasister.
I samme artikkel siteres to fremtredende svensker godt plassert på venstresiden, Göran Greider og Åsa Lindeborg, som åpenbart – slik som Ida Auken i Danmark – ser ut til å ha blitt klokere med alderen når det kommer til innvandringens pris, og de har, som Auken, gitt ut en bok om temaet. Her skriver de to svenskene blant annet: »Ordet multikultur sitter løst for å forsvare at Sverige skal være et åpent land, men multikultur har potensiale til å gjøre Sverige til det presist motsatte: oppdelt i enklaver.«
Her er problemets kjerne antydet: åpenhet. Et ideal som har forent de røde med de liberale siden 1990-årene. Åpenhet lyder godt, men har dessverre vist seg ikke å fungere i praksis, i hvert fall ikke når innvandrere drar med seg sin egen kultur fra Midtøsten inn i Europa, eller skaper en ny og radikalisert arabisk identitet, sponset av velvillige velferdsstater, og nekter å tilpasse seg kontinentets historiske nedarvede normer og praksiser.
Blokkert saklig analyse
Men Greider og Lindeborg har åpenbart mer å fortelle, og det forekommer meg å være like forfriskende som kildevann fra Ramlösa:
»Mange venstrefløys-debattanter har vært tilbøyelig til å se verden utelukkende gjennom deres moralske forestillinger, slik som de har gjort det i migrasjonsspørsmålet. Dermed har de til tider, tross gode hensikter (…), blokkert en saklig analyse, og fremstår som mer eller mindre verdensfjerne og følelsesmessig affektert i deres sorthvite oppdeling av mennesker som gode og onde.«
Verdensfjerne? Følelsesmessig affektert? Usaklige? Jammen dog. Som mine egen ord.
Dette er nye toner fra to av de mest berømte talspersoner for den etablerte svenske venstrefløy, men det er gledelig og muligens et uttrykk for en begynnende realisme i den stivnede svenske debatten. Se på klokken, selvrefleksjonen er endelig begynt. Her har vi to av godhetens mest selvgode representanter, som observerer problemene forbundet med muslimsk innvandring og innrømmer at politikk ikke bør være en konkurranse om å ha de beste intensjoner, men snarere er et middel til å unngå de verste ideologiske eksperimenter.
Det tilsvarer til at Carsten Jensen og Suzanne Brøgger plutselig skulle innrømme at de har tatt feil om innvandringen – utenkelig!
Hva det personlige oppgjøret vil føre til i Sverige, er ikke godt å si. Men det er nytt i et land som på relativt kort tid har brakt seg selv inn i en sosial og nasjonal ulykke.
Publisert på Jyllands-Postens blogg. Oversatt av Rita Karlsen.