Christian Tybring-Gjedde: «Så mener jeg at hvis du har ansvar for stadig flere barn, og du vet at du har en jobb med lav lønn eller du lever på offentlige ytelser og ikke har framtidsutsikter for å få mer, så har du et ansvar for egen livsførsel. (…) da mener jeg det er galt å bare fortsette å gi mer penger.» (Dagsavisen)
Dermed kom pekefingeren fra de velmenende når avsenderen var CTG.
Det er sikkert noen i Norge som mangler livsviktige ressurser, men de er neppe å finne blant innvandrergruppene.
I de aller fleste land i tredje verden handler absolutt fattigdom om at man ikke får dekket grunnleggende behov som mat, klær og hus. Mennesker som lever under fattigdomsgrensen på 1,90 dollar om dagen regnes som absolutt fattigdom. I den kategorien tilhører 767 millioner mennesker i verden.
I Norge derimot læres vi opp til at det er synd på ikke-vestlige innvandrere på grunn av relativ fattigdom. Sammenlignet med arbeidende nordmenn med forholdsvis romslig økonomi fordi begge foreldrene jobber, som har små barnekull på grunn av familieplanlegging, ender en del innvandrere opp med trangboddhet på grunn av store barneflokker og at de ikke jobber. Urettferdig?
Siden det er synd på dem, må vi andre «ta ansvar» og forsørge dem via skatteseddelen. Ja, selv når de samme minoritetsgruppene sender millioner av kroner til hjemlandet hvert år, er det ikke lov å påpeke at det er noe som heter familieplanlegging og prioritering.
Fysj-a-meg, er du rasist Christian Tybring-Gjedde? Du er i hvert fall en følelseskald fisk.
I primitive stamme- og klansamfunn uten en (moderne) velferdsstat handler familieplanlegging om å føde store barnekull, slik at noen av barna sikrer alderdommen. Familieplanlegging i Vesten er derimot det stikk motsatte. Begge foreldrene jobber og betaler skatt gjennom et langt liv for å sikre seg en verdig pensjon og alderdom på institusjon hvis det blir nødvendig.
I primitive kulturer der både fødsels- og dødsratene er høye er befolkningsveksten lav. Når dødsraten synker og fødselsraten er vedvarende høy som flere steder i Afrika, får vi befolkningseksplosjon. I en høytstående individualistisk kultur som Norge med høy produktivitet, stabil økonomisk vekst, med likestilling mellom kjønnene og et godt utbygget sosialt sikkerhetsnett, synker fødselsraten dramatisk som i resten av Vesten.
Det må oppleves som en drøm som går i oppfyllelse når du emigrer fra et islamsk land med elendige velferdsordninger og bosetter deg i Norge med verdens beste velferdsordninger. Du bosetter deg i et land hvor den innfødte befolkningens kvinner knapt føder barn, men som er villig til å finansiere (en del) innvandrergruppers voksende barneflokker via skatteseddelen.
Er det rart det koster flesk? Er det rart folk blir oppgitte? I Danmark er den årlige kostanden for ikke-vestlig innvandring beregnet til 36 milliarder danske kroner. Mye tyder på at kostnadsnivået er omtrent det samme i Norge.
Hva skal du si når Audun Lysbakken og Jonas Gahr Støre med flere andre politikere vil overføre enda mere penger fra den arbeidende delen av befolkningen, som typisk har små barnekull, til innvandrere med store barnekull som ikke bidrar til felleskapet?
Det er grovt urettferdig, men det er ikke akseptert å si det høyt.
Barnefamilier som planlegger fremtiden, som har tatt en lang utdannelse for å kunne få seg en relevant jobb, som må ta opp studielån og andre lån som boliglån for å kunne etablere seg som familie, som i tillegg må planlegge antall barn i forhold til økonomi og jobbsituasjon, men som allikevel ofte ender opp i den berømte tidsklemma, må altså betale høyere skatt og avgifter for å gi innvandrerfamilier med store barnekull omtrent samme levestandard.
Det er det som er «rettferdig», om vi skal tro en del av våre politikere. Det går nok en stund, men så får flere nok. Da skjer det som nå er i gang i Sverige: de ressurssterke svenskene flytter ut av eget land.