Såkalt barnefattigdom fortsetter selvfølgelig å øke, og mens bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn tilhørte husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2016, var denne andelen nesten sju ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrerbarn. Den største andelen barn i lavinntektsgrupper er fra Somalia, Syria, Irak, Eritra og Afghanistan.
Og i hver kran og hver tut, tyter påtatt bekymrede barnefattigdomsbekjempere ut. Førstemann ut var venstrepopulisten Audun Lysbakken, som naturligvis føler at det hele må være Høyre og Frp sin skyld. Men det er det ikke.
Det skrekkelige I-ordet
I dag er leder for Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre ute i Dagsavisen og forteller oss at samfunnet «ikke kan leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag». Han varsler at bekjempelse av den nye barnefattigdommen vil koste. Det gjør den allerede, selv om hverken Dagsavisen eller Støre føler for å si noe om det.
I stedet gjør Dagsavisen seg dummere enn selv Dagsavisen pleier:
– Både nåværende og forrige regjering har adressert barnefattigdom – og lansert tiltak. På tross av det øker fortsatt antallet barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Hvordan forklarer du det?
Ja, hvordan forklarer herr Ap-lederen det, mon tro?
– Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det ikke kan være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene, sier Støre.
Svaret hverken Dagsavisen eller Støre får seg til å peke på, begynner ellers på I og slutter på nnvandring. Barnefattigdommen er tilvandret. Men slik tospannet fremstiller problematikken, skulle man tro at noe svært mystisk plutselig bare skjedde på 2000-tallet.
101.000 barn i Norge lever nå i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Antallet har steget jevnt og trutt siden starten av 2000-tallet. Det steg under den rødgrønne regjeringen, og det har fortsatt under dagens borgerlige regjering.
Skal tro hva det kan komme av?
Det er ikke så mystisk som det kan virke, for det var nemlig noe annet som begynte å stige jevnt og trutt på 2000-tallet: innvandringen fra særlig Afrika, Asia og Midtøsten. Disse gruppene har økt raskt og mye på veldig kort tid, både på grunn av innvandring, familiegjenforening/etablering og høye fødselstall. Somaliere begynte å innvandre til Norge i 1998, og er i dag den største ikke-vestlige innvandrergruppen i landet, med over 40 000 medlemmer. Så følger Irak, med nærmere 34 000 medlemmer, Syria med nærmere 30 000 og Eritrea med 26 000. Samtlige er grupper som står for mesteparten av barnefattigdommen.
Noe meget mystisk skjedde visst på begynnelsen av 2000-tallet…
Dette er samtidig grupper som har svært lav sysselsetting. Somaliere har høyest arbeidsledighet i Norge, mens de andre følger tett på. Innvandrere fra Afrika og Asia har en sysselsetting på henholdvis 48,6 og 56,1 prosent. Det skyldes blant annet at de har få arbeidsrelevante kvalifikasjoner og familiemønstre: arbeidsledigheten er betraktelig høyere blant kvinner fra disse regionene.
Og selv den lave prosenten innebærer ikke nødvendigvis sysselsetting i vanlig forstand. Én times lønnet arbeid eller mer i uken regnes faktisk som sysselsetting i dette tilfellet. For øvrig får bare en av fire asylsøkere jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I statsbudsjettet for 2015 var det satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring.
Dessuten går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner. Så «barnefattigdommen» koster allerede store summer og har gjort det i årevis.
Relativ fattigdom?
Det er også et faktum at flere av de samme gruppene sender milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. Bare rundt 700 millioner av disse ble sendt ut av konsesjonsdrevne selskaper, hvilket gjør at Finanstilsynet har liten direkte kontroll med agentene.
I november 2017 ba HRS Valutaregisteret om innsyn i hvor mye penger som sendes til de fem landene, blant dem Somalia og Afghanistan, som mottar størst overføringer fra Norge. Disse tallene viser transaksjoner som er foretatt av foretak som utfører betalingsformidling, slik som for eksempel Western Union og MoneyGram, og beløpene baserer seg på hva de rapporteringspliktige innrapporterer til Valutaregisteret. Tallene omfatter ikke overføring via bank eller mer uformelle kanaler som Hawala. Det er med andre ord sannsynlig at de reelle beløpene er langt høyere.
Oversikten viser at det har vært en eksplosiv økning av penger sendt til Somalia. I første halvår av 2017 ble det overført 390 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 110 millioner i samme periode.
Hvor kommer disse pengene fra?
Barnefattigdom: resultatet av en villet politikk
Ser vi på familiemønstrene er det også sammenheng med landbakgrunn og fattigdom, for to av de fattigste gruppene i SSBs statistikk er innvandrere fra Somalia og Eritrea. Det er også de to gruppene som får flest barn, henholdsvis 3,16 og 3,12 per kvinne. De har med andre ord høyest fruktbarhet i hele landet.
Så at barnefattigdommen har økt, både på grunn av innvandring, familiegjenforening/etablering og høy fruktbarhet, er intet mysterium, og stanser man ikke tilsiget, vil den bare fortsette å øke. I raskt tempo, for bare i 2016 ankom det 26 400 nye innvandrere, 93 prosent fra Afrika og Asia. I fjor økte innvandrerbefolkningen med 21 700 personer. Utbredelsen av barnefattigdom lar seg med andre ord ikke stanse, uansett hvor mye Støre og Lysbakken hever barnetrygden.
Men det får personer som Støre og Lysbakken seg ikke til å innrømme, for da må de også erkjenne at innvandrings- og integreringspolitikken de støtter er feilslått og at barnefattigdommen således er et resultat av deres egen, villede politikk.
Synger på samme visa etter 20 år
I stedet mumler Støre noe om arbeidslinje og tiltak, som om det ikke har vært tverrpolitisk enighet om og iverksatt utallige, kostbare tiltak for å få disse gruppene i arbeid de siste 20 år?
Det har ikke lykkes – i noen europeiske land, så det er sagt. Det er ikke noe særnorsk fenomen dette heller. Det går til og med fra vondt til verre: en studie fra Frischsenteret viser at integreringen av flyktninger går i negativ retning etter fem års botid. Færre er i arbeid og flere støtter seg på trygdegoder.
Som alle andre på planeten lurer følgelig Dagsavisen på:
– Så hvordan kan vi løse dette, slik at antallet ikke bare fortsetter å vokse?
I intervjuet fremstår Støre ellers som opptatt av ærlighet, men hans egen er det åpenbart så som så med:
– Vi må være ærlige på at vi er nødt til å finne nye svar. Og vi må være like ærlige på at det kommer til å koste. Høyre sier at tida for store velferdsreformer er over. Det er jeg uenig i. Den blå regjeringen kjennetegnes av at den ikke har én stor velferdsreform den jobber med, sier Støre, og fortsetter:
– For Arbeiderpartiet så er velferdsreformer ikke bare en utgift. Det er en investering i at folk kan få tryggere liv og delta i samfunnet i større grad.
Næh, må vi finne nye svar, altså? Det var sannelig et revolusjonerende innspill.
Hvem har bruk for posører?
Et annet revolusjonerende innspill kunne vært en politisk innrømmelse av vi har forsøkt så godt som alt uten å lykkes – og det vi ikke har forsøkt, har som regel våre naboland prøvd seg på – og siden vi ikke lenger har noen svar, så er svaret å få innvandring fra Afrika, Asia og Midtøsten ned på et absolutt minimum. Stanse det omfattende misbruket av asylinstituttet, stanse familiegjenforening og da særlig -etablering og drive aktiv informasjon om familieplanlegging for de som allerede er her. Det er det eneste måten å forhindre det jevne, omfattende tilsiget til allerede store grupper hvis sosiale problemer vi ikke aner hvordan vi skal løse, hverken på kort eller lang sikt.
Enhver politiker som stiller i media og påberoper seg å være bekymret for «barnefattigdom» og ikke tar til orde for en særdeles restriktiv innvandringspolitikk, alternativt ikke stemmer for hvert tenkelige innstramningsforslag som legges frem i Stortinget, kan uten videre avfeies som en posør. Stiller de seg bak dagens innvandringspolitikk, stiller de seg også bak utbredelse av barnefattigdom og samtlige sosiale problemer som følger derav.
Så enkelt er det.