Det er ikke mange som har studert ved et samfunnsfaglig institutt ved et universitet som ikke har møtt på Ottar Helleviks bok om forskningsmetoder, meg selv inkludert. Derfor er det mer enn besynderlig å oppleve at samme Hellevik synes å ha forlatt mange av sine egne velfunderte teorier.
I en kronikk i Aftenposten 8. april under overskriften «Vi blir stadig mer positive til innvandrere», fokuserer den nå åpenbart ikke objektive forskeren Hellevik på Fremskrittspartiet, der det heter at FrP ikke har «lykkes med å skape større oppslutning hos velgerne om sine innvandringskritiske oppfatninger». Bakgrunnen for påstanden finner Hellevik i data fra Norsk Monitor, for øvrig en organisasjon som Hellevik selv var med å stifte, sammen med Erik Dalen, i 1985. (Sistnevnte hadde sin siste arbeidsdag i Monitor i desember i fjor.)
I august i fjor kom Hellevik med lignende påstander om Norges befolknings stadig mer positive holdninger til innvandring og innvandrere, hvorpå han denne gangen drar frem noen av reaksjonene fra den gang:
«Denne artikkelen er regelrett galskap og endeløs løgn fra folk som gjør ordene ‘professor’ og ‘forsker’ til latter og spott. (…) Forfatterne utviser monumental kunnskapsløshet om Islams natur, virkemåte, organisering, historie, langsiktighet og dynamikk. Eller så lyver de mot bedre vitende. Uansett er det kriminell desinformasjon, der de hevder at muslimers og islams natur vil endre og ‘integrere’ seg bare nordmenn er snille og selvutslettende nok.»
Helleviks ankepunkt til denne «kritikken» er at vedkommende ikke har lest det som kritiseres, da «islams natur og integrering» ikke var tema i artikkelen. Nå ja, det kommer an på øyet som ser, for artikkelen inneholder flere referanser til muslimske trossamfunn, som for eksempel:
«Resultatene viser stadig mer positive oppfatninger om muslimske trossamfunn i Norge, og om innvandreres bidrag til norsk økonomi og kultur. Villigheten til å hjelpe flyktninger har økt, og færre ser på begrensing av innvandringen som en viktig politisk sak.»
Men Hellevik mener at vedkommendes kritikk utviser «egen holdning (som) går tydelig frem av kommentaren, og den kan være noe av grunnen til at det avvises at holdningene er blitt mer positive.» Videre legger han til at «virkelighetsoppfatninger kan farges av egne holdninger». Men slike holdninger og påvirkninger er det bare andre som har?
Hva kan vi sause sammen i dag?
Ved hjelp av fire spørsmål fra Monitors resultater fra høsten 2017, illustrerer Hellevik det han mener er beviset for at vi blir mer positive til innvandrere. De presenteres under overskriften «Holdning til innvandrere» og tar her for seg fire tema: 1) Fremmede kulturer, 2) Synet på innvandrere, 3) Muslimske trossamfunn og 4) Viktigst å løse.
La oss ta det åpenbare først: Når ble en innvandrer en innvandrer? En undersøkelse som ikke evner å skille mellom ulike typer innvandrere blir som den blir. Her har eplet falt langt fra den samfunnsvitenskapelige metodestammen.
Fremmede kulturer: Her får respondenten vite at person A og B diskuterer hvilke virkninger det kan få at det kommer innvandrere fra fremmede kulturer til Norge, og en blir bedt om å ta stilling til hvem man er mest enig med:
A: Innvandrere bidrar til at vi får et større kulturelt mangfold i Norge, med spennende ny mat, musikk, kunst, osv.
B: Innvandreres levemåte passer ikke i Norge. De fremmede skikkene er til ulempe for omgivelsene og kan bli en trussel for norsk kultur.
Etter at vi har gjettet oss til hva som er «fremmede kulturer» (er øst-europeisk kultur for «lite fremmed» sammenlignet med f.eks. asiatisk, og er «asiatisk kultur» ensartet?) skal vi altså forholde oss til to spissede utsagn som er tilnærmet kjemisk fritt for kunnskaper om kulturer og uten rom for nyanser. Er f.eks. arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse eller negativ sosial kontroll en del av kulturen vi bør forholde oss til, eller holder det med mat og musikk? Utsagnene er heller ikke gjensidig utelukkende og dermed umulig å svare på. Vi kan ønske A og ende på B.
Synet på innvandrere:
A: Innvandrere ønsker å utnytte våre velferdsordninger og få del i de godene de selv ikke har vært med å skape.
B: Innvandrere er dyktige og arbeidssomme mennesker som yter et verdifullt bidrag til norsk økonomi og arbeidsliv.
Vi har statistikk på ulike innvandrergruppers bidrag, jamfør B, men det teller ikke til Bs fordel. Vi har derimot ikke tall for As påstand, men likevel vil jeg tro at de færreste tror at flertallet av innvandrere «ønsker å utnytte». Det blir heller resultatet av en feilslått politikk. Så hvem skal en være mest enig med da? Det man håper på eller det man vet?
Muslimske trossamfunn og viktigst å løse:
Når det gjelder «muslimske trossamfunn» og «viktigst å løse» fremkommer det at respondentene har fått forelagt «en liste» med henholdsvis «ting som nylig har skjedd eller fortsatt skjer i Norge» og over «en del samfunnspolitiske saker», men disse er ikke gjengitt i Aftenposten og er heller ikke lett å finne på Internett (jeg har gjort noen søk, og ble bare irritert over hvor vanskelig det eventuelt er å finne). Dog vil jeg intuitivt hevde at terrorforsøket på Grønland i Oslo (april 2017) ikke var nevnt blant ting som nylig har skjedd. Ser vi på resultatet, er det 44 prosent som «liker muslimske trossamfunn» mot 25 prosent som misliker, mens 31 prosent ikke er opptatt av muslimske trossamfunn. Men uten listen er dette totalt intetsigende, og ikke vet jeg hva som ligger i å like versus mislike et trossamfunn. Har det noe å gjøre med religiøse og ikke-religiøse?
Det samme gjør seg gjeldende for hva som er viktigst å løse, der 28 prosent sier at det er å begrense innvandringen, hvilket ikke sier så mye når vi ikke vet hva slags andre samfunnspolitiske saker som er listet opp. Men vi kan jo minne om at innvandring blir stadig viktigere for velgerne og ved siste valg (høsten 2017) var innvandring den viktigste saken, med sine 28 prosent, mot skatter og avgifter med 23 prosent, skole og utdanning med 21 prosent og miljø med 20 prosent. Da blir det rimelig søkt å sette opp «begrense innvandringen» mot dem som ikke har krysset av for dette alternativet. Det er akkurat like seriøst som å hevde at nærmere 80 prosent ikke stemmer Ap eller at over 90 prosent ikke stemmer SV (med utgangspunkt i siste meningsmålinger).
Med fokus på «de kritiske»
Hellevik er svært opptatt av svaralternativene som faller inn under de «kritiske», noe som også fremkommer i presentasjonen. Men det er noe som skurrer med Helleviks grunnholdning. Han viser til «innvandringskritiske partier» som har fått økt oppslutning og «den innvandrerfiendtlige tonen» i nettdebatter, men at dette ikke har «grunnlag i virkeligheten». Han viser også til at mange forventer at FrP vil øke sin oppslutning fra «innvandringsmotstandere» hvis det oppstår konflikter om innvandringspolitikken. Men det kan da umulig ha gått opp for Hellevik at FrP «eier» innvandringspolitikken, da i form av en restriktiv politikk på feltet. Men er det ensbetydende med at de samme FrP-velgerne er innvandringsmotstandere? Eller at de som «ikke liker» muslimske trossamfunn er muslimmotstandere? Det er for øvrig også to vidt forskjellige ting å forholde seg ryddig og anstendig til innvandrere som allerede er i landet, og å forholde seg til fremtidig innvandring- og integreringspolitikk.
Så, hvor ble det av anstendigheten til vitenskapelige metodebruk, Hellevik? Er du ikke en smule farget av dine egne holdninger?
La oss se på en annen undersøkelse, utført i 2013 av Sentio Research Norge av et representativ utvalg (side 22). Undersøkelsen er interessant sett opp mot hva som «grunnlag i virkeligheten».
Ett av spørsmålene i denne undersøkelsen lød som følgende: «Bør Norge legge om politikken og begrense mest mulig den ikke-vestlige innvandringen og heller prøve å hjelpe flere i deres hjemområder?» Hele 75 prosent sa ja til mest mulig begrensning av den ikke-vestlige innvandringen til Norge og heller hjelpe flere i deres nærområder, mens kun 17 prosent sa nei. 8 prosent visste ikke. Her kom det også frem at et betydelig flertall av FrPs velgere (96 prosent) ønsket en slik begrensing, men også et flertall av velgerne til Høyre (85 prosent), Senterpartiet (78 prosent), Arbeiderpartiet (69 prosent), KrF (64 prosent) og Venstre (55 prosent) ønsket det samme. Kanskje denne svarfordelingen har noe med at spørsmålet var formulert så presist som mulig – slik som Hellevik formaner i sin metodeteori? Noe annet kan nemlig gi et skjevt bilde av virkeligheten.
Det trekkes gjerne frem at mange blir metodekritikere når undersøkelser ikke har det resultatet som man selv skulle ønske. Men det spesielle her er at vi står overfor en av dem som selv har (hatt) samfunnsvitenskapelig metode som sin spesiale. Selv en svarprosent der knappe en av ti har respondert, finner Hellevik å støtte. Da het det: «Den kontante avvisningen enkelte alt er kommet med av funnene i Bushra Ishaqs undersøkelse, er nok mer et resultat av egne holdninger enn saklige faglige vurderinger.» Men som nevnt, det gjelder selvsagt bare «alle andre»?
Og hvis nå Monitors funn gjenspeiler virkeligheten, hvorfor har det seg da slik at stadig flere politiske partier i Europa vipper over i den mer – ikke innvandringskritiske posisjonen – men den mer realitetsorienterte posisjonen, nå sist representert ved Høyre? Kanskje de har innsett at de kan ønske så mye de vil om alle gode intensjoner med særlig den ikke-vestlige innvandringen, men det holder ikke mål?
La oss utfordre Norsk Monitor til å gjennomføre en undersøkelse med oppdaterte og presise spørsmål om innvandring og islam. For det har jo som kjent rent litt vann i havet siden deres oppstart i 1985.