Oslo Høyre arrangerte en konferanse om integreringsutfordringer blant unge i Oslo nord og sør torsdag 26. april i år. Jeg er ikke medlem av partiet – ikke av andre partier heller – men stilte opp for å høre på gode forslag fra et bredt sammensatt panel: Hvilke råd fikk leder av Oslo Høyre, Heidi Nordby Lunde, og de andre høyrepolitikerne høre i Høyres Hus på en slik kveld?
Nordby Lunde skapte en løs stemning ved å minne om at hun selv er rørleggerdatter fra Veitvet i Groruddalen og at hun nå bor øst for Akerselva; slik slo hun fast at ytre bydeler ikke er fremmed land for Oslo Høyre. Og skal Høyre vinne tilbake byrådsmakt i Oslo, må mange velgere i ytre bydeler vinnes over fra rød-grønn side.
Generaliseringer
Vestlending og forfatter Ståle Økland var først ute. Forfatteren av Norske tilstander (2017), der han skildrer Stovnerpolitiet fra innsiden, startet sine tilmålte minutter med at han er imot generaliseringer, men heldigvis kom de likevel på løpende bånd: Familievold er noe som det har blitt tatt for lett på, sa han. Machokultur burde utfordres mer. Der kan en bokseklubb gjøre mer enn enda flere miljøarbeidere, mente han; av boksing lærer gutter selvkontroll og respekt for motstanderen. Forbilder for innvandrerungdommen er også viktig, sa han.
Han advarte Oslo Høyre mot å gi fra seg egen politikk og bli Frp-light. Frp, skjønte jeg, var noe Økland mislikte intenst, det var et pariaparti.
I debatten etterpå understreket han at Oslo er «en ufattelig delt by», og at han selv «bor i byenes eneste getto, Holmenkollen»; ingen som bor der, har engang vært på Stovner. Han pekte også på at det går «fint med minoritetsjentene», det er noen få hardbarkede minoritetsgutter som man må slå hardere ned på.
Trøblete barndom
Politileder i Oslo for Enhet Øst, Jon Roger Lund – en folkelig kar opprinnelig fra Sulitjelma – slo fast at når det gjelder ungdom og kriminalitet så skiller bydelene Grorud, Stovner, Alna, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand seg ut. Han nevnte at i ett konkret borettslag på Vestli bor det folk fra over 100 land. Det går fint! 97 prosent av ungdom under 18 år er ikke registrert av politiet, sa han, og mente det var viktig å få fram, som helhetsbilde. Lund fortalte at han hadde drevet med drapsetterforskning i mange år – inkludert ABB-saken – og registrert at alle drapsmenn har en eller annen slags trøblete barndom. Trøblete barndom må vi forebygge mot, skjønte jeg.
Barn som vokser opp med vold, tyr til vold mot andre. Det var bare circa 100 kriminelle unge gjengangere i mange år, og Lund tok selvkritikk på etatens vegne at de ble for slappe og sedate, de følte de hadde full oversikt. Nå regner de med at tallet har steget til 150, og de har ikke full kontroll.
For å bli definert som ung gjenganger, må man være under 18 år og ha minst fire straffbare saker mot seg i året. Hvor mye et slikt tall da sier om omfanget og grovheten i kriminaliteten i disse bydelene, kan diskuteres (det ble ikke gjort på møtet). Lund var også litt oppgitt: ”Det er for lite liv mellom husan!” Da to somaliske mødre begynte å sette seg rundt en ballbinge, ble stemningen der en helt annen. Voksne har en beroligende effekt. Han mente lokalsamfunnet må ”spille fler inn på laget”. Her kunne han sagt noe om at mangel på tilsyn med egne sønner er sterkt innvandringsrelatert, men det gjorde han ikke.
Alle er norske
Så var det rektor ved Bjørnholt videregående skole, Else Birgitte Roscher-Nielsen, sin tur. ”Få elever hos meg har norskfødte foreldre,” sa hun, ”men alle elevene er norske.” Og de aller fleste er flotte elever, sa hun. Selvsagt sa hun det, det er vel Skole-Norges største klisjé (lektor Simon Malkenes brøt kraftig med denne klisjéen i sin berømte Dagsnytt18-opptreden). Men det er et problem at mange ikke har vært utenfor egen bydel, ja, som eksempel nevnte hun at mange aldri har vært på Hovedøya i Oslofjorden engang.
Språkproblemene er så store at det fører til kunnskapshull, sa hun. Jeg fikk inntrykk av at den flerkulturelle kompetansen mange roser minoritetsungdom for, har sine begrensinger, for å si det med et understatement; ja, omverdenkunnskapen kan heller kalles faretruende lav dersom man knapt har vært utenfor egen delbydel, aldri satt sine føtter innenfor døra til en etnisk norsk familie og aldri vært i utlandet.
Rektoren i Søndre Nordstrand – for øvrig ved en skole som installerte sikkerhetssluser eller adgangskontroll før skolestart i 2017 – ønsket å få ”flere elementer til å virke sammen, i et oppadgående spiral”, som hun sa. Hvordan få til det, fikk jeg ikke helt klarhet i. Klar var hun imidlertid på én annen ting: ”Jeg leder ikke en problemskole!” Hun mente at det viktigste er at elevene fullfører videregående skole, da blir de skattebetalere, de får kolleger, de blir integrert. Det er det lett å støtte opp om.
Norsk? Nei.
Terje Vold, den etter hvert kjente rektoren ved Stovner videregående skole – en spretten, liten trønder – fortalte at over 90 prosent av elevene har innvandrerbakgrunn. Nesten alle på hans skole svarer nei på spørsmålet: ”Føler du deg norsk?” Det begynner elever på hans skole som ikke kan alfabetet, ikke tallrekka. Over hundre elever som startet i fjor hadde stryk eller karakter 1 i minst ett fag fra ungdomsskolen.
Videregående skoler i Oslo er ekstremt delt. Elever i begge ender av karakterskalaen står i fare for å ikke kjenne hverandre, sa Vold. Her kan man assosiere både til britisk kolonitid eller Sør-Afrikas nære historie.
Utrygg identitet
Forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden fortalte at hun nå jobber med prosjekt nettopp på Stovner videregående, og at hennes utgangspunkt er at ”elevene er norske ungdommer”. De har manglende tillit til storsamfunnet, og de selv føler seg ikke norske, men de føler seg heller ikke som somaliske eller pakistanske. De har ikke vært mye utenfor egen bydel; igjen altså denne svært lokale, begrensede identiteten, som attpåtil er utrygg og uklar.
Mange opplever vold hjemme, sa Aden: ”Hjemmet er verre enn skolen.” Men de tør ikke melde i fra, de er redd barnevernet. Hun mente at det er bedre med flere sivile voksne inn i skolen enn flere politifolk. Og hun var opptatt av at altfor mange foreldre er fraværende; ”innvandrerforeldre må skjerpe seg”. Elever fortalte at ”mamma har så mange barn at hun ikke har tid til meg”. Aden framhevet behovet for tolketjenester (det brukes allerede store pengesummer på dette), og at fattigdom er et stort problem. Aden sa ikke at det nesten ikke er til å unngå dersom man får mange barn og ingen av foreldrene er i jobb.
I debatten understreket hun at integreringsutfordringen med ungdom stort sett er et Oslo-problem, og at det å følge opp barn er og må forbli et foreldreansvar. Det nyttet ikke å unnskylde seg med at man må jobbe hele tida, sa Aden. Det er sant og rett.
Framsnakk barnevernet
Den siste innleder var den unge innvandreren Diar Duydu.
Han jobbet i barnevernet i Gamle Oslo og drev Freedom Writers i egen bydel, Søndre Nordstrand – et kreativt tilbud for unge som er glad i å skrive. Han understreket at skolen og foresatte må møtes og snakke sammen, og at fritidstilbud bør være gratis slik at alle kan delta. Ungdom må bli sett. Foreldre som bosetter seg her, må tilpasse seg norske forhold. Barnevernet må framsnakkes, de er der for å hjelpe, sa han.
Konklusjon: Lite nytt
I debattrunden kom rektor ved Bjørnholt videregående skole, Else Birgitte Roscher-Nielsen, med et konkret forslag: Elever bør ikke har rett til å komme inn på videregående skole uten basiskvalifikasjoner, slik det er nå. Hun ville innføre et 11. skoleår der de uten ståkarakter fikk mulighet til å kvalifisere seg til opptak. Hun var klar over at dette kunne være stigmatiserende, men alternativet var verre.
Dette forslaget fikk jeg inntrykk av falt i god jord. Se opp for at Oslo Høyre vil fremme et forslag om 11. trinn i osloskolen ved neste valgkamp.
Men ellers var det lite nytt for politikerne i maktpartiet Oslo Høyre: Mer av det som alt er prøvd, som alt er opplest og vedtatt er gode tiltak, velmente resonnement, sterke oppfordringer.
Det som ikke ble nevnt
Det som ikke ble nevnt av noen, verken fra talerstolen eller salen, var det ene tiltaket som kan gjøre alle de andre tiltakene og forslagene realistiske og effektive: å sterkt begrense innvandringen fra ikke-vestlige land, i særdeleshet fra muslimske land, til Oslo. Og om ikke det er mulig, fordi alle innbyggere i Norge skal kunne flytte dit de vil, også til Oslo og selv om man lever på offentlige stønader, så er det en viss type innvandring til Norge generelt man må strupe.
Alle som har satt seg noenlunde inn i dette sakskomplekset vet vel innerst inne at det vil hjelpe, ja, uten det, vil ingen av de andre tiltakene være noe mer effektive enn de har vært fram til nå.
Man kan øse vann fra en sprukken båt og holde den flytende, men så lenge man ikke tetter skroget, så er det et sisyfosarbeid, en håpløs oppgave uten slutt: Den samme steinen bæres igjen og igjen opp på samme fjell for så å trille ned igjen.
Det er et integreringens sisyfosarbeid som nå foregår i Oslo ytre bydeler – og i mange andre byer og tettsteder, ja, flere for hvert år som går. Som kjent er det et tegn på galskap at man gjør samme handling om og om igjen – og likevel forventer et nytt resultat.
Oslo Høyre bør tre ut av galskapen, og vise at de er et intelligent parti som evner å legge grunnlaget for en sunn, realistisk og god byutvikling, til glede for alle byens borgere, både innfødte, innflyttere og innvandrere.